Rolf Kaalstad
Rolf Christen Kaalstad ble født i Leirsund 22. september 1931 som nr. 3 av fire brødre i Kaalstadfamilien fra Leirsund. Familiens flukt til Sverige under andre verdenskrig er der detaljert beskrevet. Denne beretningen skal konsentrere seg om Rolfs egen historie, men må ta sitt utgangspunkt i den dramatiske grensekryssingen 6. november 1944.
Gestapo på sporet
Rolfs far, Oscar William Kaalstad, hadde før og under krigen en ansvarsfull stilling som innkjøpssjef i firmaet Elektrisk Bureau A/S. Dette var et norsk firma grunnlagt i 1882, i nært samarbeid med både svenske Ericsson og nederlandske Philips – også etter krigsutbruddet. Kaalstad måtte i embeds medfør gjøre hyppige turer til disse landene, unntaksvis også andre land. Merkelig nok ga tyskerne ham lov til å fortsette disse reisene, men etter hvert kom spørsmålet om han underveis kunne utføre oppdrag for britisk etterretning. Kaalstad svarte positivt, dermed begynte snøballen å rulle.
I 1944 fikk Kaalstad en underretning om at Gestapo hadde fått mistanke mot ham, og at derfor måtte komme seg over til Sverige. Erfaringsmessig kunne det medføre fare for familiemedlemmer dersom de ble etterlatt i Norge når den ettersøkte kom seg ut av landet. Etter samråd med sin kone ble de derfor enig om at hele familien måtte flykte. Ikke et eneste ord måtte bli sagt om det som skulle skje – annet enn at de skulle på vedhogst. Eldstebroren Oscar var da blitt 16 år, Tore var 14, Rolf 13 og Trond 11 – alle var store nok til å forstå hvor farlig situasjonen var.
Sverige
Mandag morgen 6. november 1944 reiste hele familien med tog fra Leirsund til Lillestrøm og videre til Kongsvinger. Etter noen dramatiske episoder og en nattlig rotur på grensevannet Varaldsjøen kom de seg alle over til Stockholm via flyktningemottak i Charlottenberg og Kjesæter. For Rolfs del innebar oppholdet at han fikk med seg eksamenspapirer fra Enebybergs folkeskole hjem i bagasjen ved krigens slutt.
Tilbake i Norge
For en 14-åring ble hjemkomsten i 1945 ganske voldsom. Forskjellen på det rike Sverige og det krigsherjede Norge var slående. Stockholm glitret i velstelte bygninger, fargeglade mennesker og funklende lysreklamer. Oslo var en nedslitt by, fem års manglende maling og vedlikehold hadde satt dype spor. Også klær og andre nødvendigheter var mangelvarer for svært mange. Kaalstadbrødrene manglet også diverse, men ut på høsten klarte foreldrene i hvert fall å skaffe sykler til alle fire, selv om ikke alle var nye.
Hverdagen begynner
Høsten 1945 startet Rolf på Den Interkommunale Høgre Almenskolen i Lillestrøm, som den gang holdt til i den tidligere Bruksskolen i Storgata 4, en gammel trebygning ved den daværende politistasjonen. 80 elever startet opp i første klasse. De fleste av disse tok den treårige middelskolen, men det var bare 14 som fortsatte og tok sitt femårige gymnasstudium.
Rolfs far var fast bestemt på at guttene skulle skaffe seg inntekter ved siden av skolegangen. For Rolfs del innebar dette å ta hyre på skip, først på D/S Bruse som gikk til Emden i Tyskland på en rufsete tur i dårlig vær. I 1948 fulgte en tur med D/S Rondane som bl.a. var innom Gdynia i Polen. Her opplevde han å bli slått ned og robbet. Pengene var borte, og skadene ødela mye av sommeren. Men han var blitt en erfaring rikere.
Idrettsliv
Skihopping var Rolfs lidenskap – han ga seg ikke med dette før det var kommet mer enn hundre pokaler i skapet. Sammen med brødrene forsøkte han seg også på andre idretter sommer og vinter, men resultatene for dem alle var på det jevne. Men på nabogården hadde de en kamerat som gjorde det skarpt i friidrett: Birger Leirud (1924-1999) ble fire ganger norgesmester i høyde, og han deltok i de Olympiske leker i 1948 og 1952.
Voksenlivet starter
I 1950 var det klart for russetid, og Rolf ble valgt til russeformann for Lillestrømklanen. Det innebar oppgaver som russetale 17. mai på Torvet og andre lokale ting, men russetiden den gang var langt mer beskjeden enn det vi ser i dag. Likevel dukket det opp et morsomt oppdrag i Oslo – Rolf fikk jobben med å holde introduksjonstalen for russepresidentkandidaten Thorvald Stoltenberg, som ble valgt.
Etter endt skolegang vanket en del tilfeldige jobber. Produksjon av nylonstrømper på halvautomatisk maskin var en av dem. Deretter fulgte en jobb på anlegg for Øieren Sagbruk i Lillestrøm. Så startet han et lite entreprenørforetak sammen med en kompanjong, og klarte å få avtale om å fjerne matjord på Berger grustak på Skedsmokorset.
Til Tyskland
Militærtjenesten var ikke til å komme utenom på den tiden, men kunne til gjengjeld by på noen spennende muligheter. Rolf endte opp i Tysklandsbrigaden via Jegertroppen på Heistadmoen ved Kongsberg. Tyskland var fremdeles preget av krigens herjinger, og det var mye trist å se. Men oppdragene var varierte, og hverdagen kunne være rett så interessant. Rolf hadde gode tyskkunnskaper som nå kom til nytte – bl. a. ble han utnevnt til å være bataljonsjefens sjåfør. De hadde også tøffe oppgaver å ta seg av. Men utstyret var mangelfullt, og da de på et iskaldt overnattingsoppdrag fikk med seg ørkenutstyr var ikke forfrysninger til å unngå. Rolf trodde de fleste kom ut som guttunger og reiste hjem som unge menn.
Asak skole med samtlige elever i 1941. Rolf er nr 2 fra venstre i rad 2. Også brødrene Tore og Trond er med på bildet.
Nye utfordringer
Rolf hadde ingen klar utdannings- eller karrierestige da militærtjenesten var slutt. Han fikk seg jobb som fakturaskriver i Dyno Industrier på Lillestrøm, men arbeidet her var både ensformig og dårlig betalt. En jobb som salgs- og servicemann i Hårdmetallavdelingen hos Rolf Lycke AS var et langt skritt i riktig retning. Men det var også her han bestemte seg for å komme seg til Tyskland for å lære seg stålfaget fra grunnen av. Den tyske legasjonen i Oslo var svært behjelpelig, og snart gikk turen til Klöckner-Georgsmarienhütte, nær Osnabrück. Her startet han opp på dagskiftet ved masovnene, der drev de med fremstilling av råjern. Deretter ble det arbeid i smelteverket hvor de produserte råstålet, etter det kom han i valseverket. Så ble det en periode som assistent i Werkstoffprüfung, før han avsluttet Tysklands-oppholdet som salgsassistent i Kløckner Georgsmarienwerke Sileciastahl GmbH.
Vel hjemme igjen satte han seg på skolebenken i Oslo Handelsgymnasium, og tok tysk-fransk-engelsk handelskorrespondanse ved Studentfaglinjen. Etter skolens slutt fulgte ansettelse i stålfirmaet Smicris, Th. Smith-Christensen. De hadde agentur for Avesta Järnverk, Sverige, med rustfritt stål som spesiale. Dette ga mange reiseoppdrag til Tyskland, Holland, Belgia og Sverige. Etter en kortere periode i agenturfirmaet Sigurd B. Gjertsen fikk han sitt første engasjement i stålfirmaet Stormbull, først som salgsrepresentant, deretter salgssjef og til sist avdelingssjef for kartellproduktene.
Indonesia
Etter å ha jobbet seg godt inn i stålbransjen dukket det opp en helt ny mulighet. Skipsreder Johs. Reed Larsen i Bergen tilbød ham jobben som leder av firmaets Djakarta-virksomhet, som innebar handel med en rekke ulike varer – bl.a. import av Mustads fiskekroker. Jobben var fristende, så han tok med kone og to små barn og installerte seg slik det var vanlig i Indonesia: Stort hus, stor tjenerstab og mye selskapelighet. Rolf ble medlem av British Cricket Club og bidro til etableringen av Scandinavian Swimming Club. Det var et liv på solsiden, men medaljens bakside var en enorm korrupsjon og en del uroligheter. Bråket eskalerte, og mobben startet med brenning av britenes boliger. En gang var de også på vei mot Kaalstads bolig, men dette ble avverget i siste liten.
Retur til hjemlandet
Familien var raskt enig om at Djakarta ikke var stedet for barna å vokse opp. Stormbull ville gjerne ha Rolf tilbake i sine rekker, og tilbød stillingen som sjef for stålavdelingen våren 1964. Etter noen år åpnet det seg mulighet for å få med seg det anerkjente Solstrandkurset – et 10 ukers seminar i ledelse. Her møttes ledere fra ulike deler av næringslivet, Rolf nevner spesielt den tidligere industriminister Kjell Holler (1925-2000) som et trivelig bekjentskap. Videre ble Steel Service Centers i USA besøkt i 1972. Fra 1974 kom turer til Moskva, Japan og Brasil, videre Houston, Florida og Europa.
I 1978 ble han direktør for stålaktivitetene i den nyetablerte Aspelin-Stormbull Gruppen. Senere valgt til formann i Stålforeningen. I 1981 ble han operativ leder i Aspelin-Stormbull Gruppen, Ståldivisjonen. Fra 1985 leder i Norsk Stål AS med Norsk Jernverk, Elkem og Aspelin-Stormbull som eiere. I 1990 sa kroppen stopp, og han fikk førtidspensjon. Med roligere dager kom formen tilbake, og etter en tid sa han ja takk til stilling som administrerende direktør i det norske datterselskapet Svensk Stål AS.
Han hadde også verv som styreformann i Gävle Galvan AB, styremedlem i Astrup & Søn, leder i Stålklubben – en forening av verksrepresentanter i Norge, og engasjement i Norsk Stålforbund – forum til fremme av stålforbruket i Norge.
Rolf har hatt helse til å tåle en tøff hverdag, men han unnlater ikke å nevne at det også har vært noen motbakker. Han har en lengre liste over sine ben- og armbrudd, men verre var det å få diagnosene hjertefeil (1979) og sukkersyke (1999). Begge krever at det må tas hensyn, men er likevel til å leve med.
Men livet går videre, og i 2018 kunne han glede seg over en ny dimensjon: Han ble oldefar. Ikke til én, men til to – tvillingene Jostein og Andreas.
Kilder og litteratur
- Tore Kaalstad: «Det hendte for 70 år siden.» Fra Leirsund Velavis nr 2/2014
- Rolf Kaalstad: Min fragmenterte livshistorie. 2018