Karl XII av Sverige
Karl XII (født 27. juni 1682, død 11. desember 1718; etter juliansk kalender 17. juni 1682–30. november 1718) var konge av Sverige fra 1697 til sin død. Han var sønn av Karl XI og Ulrika Eleonora den eldre, og ble konge alt som femtenåring. Mesteparten av regjeringstida si tilbrakte han på slagmarkene, under store nordiske krig, der han forsøkte å forsvare det svenske stormaktsveldet. Fra og med slaget ved Poltava i det nåværende Ukraina, i 1709, snudde krigslykken, og svenskene mista nesten alle erobringene sine i øst og i Tyskland.
Krigerkongen Karl XII er i Norge særlig kjent for sine to felttog i landet under store nordiske krig. Det første Norgesfelttoget fant sted i 1716, og var et mislykka forsøk på å ta Oslo. Under det andre Norgesfelttoget, i 1718, var Halden den viktigste krigsarenaen. Beleiringen av Fredriksten endte tragisk for kongen, som falt for ei kule mens han så på de fremste skyttergravene. Med kongens død ble felttoget raskt avblåst.
På Fredriksten, på stedet der det antas at kongen ble skutt, ble det reist et felles svensk-norsk minnesmerke i 1938.
Karl XIIs gate (også skrevet Carl den 12tes gate) var ei gate på Vaterland i Oslo; den fikk navn etter svenskekongen i 1874. Han bodde under beleiringen av Akershus 1716 i et hus på hjørnet av denne gata og Rødfyllgata. Gata forsvant helt under saneringa av området i 1960-åra.
Det første Norgesfelttoget
Dette ble ledet av Karl XII i 1716. Gjennom å angripe Norge ville han presse Danmark-Norge ut av krigen. Krighandlingene foregikk i Christiania, Akershus og Smaalenene. Angrepet startet den 8. mars 1716. Kongen ledet selv omkring 3000 mann fra Settensjøen i Värmland inn over Høland og Fet for å rykke fram til Christiania gjennom Skedsmo. Samtidig kom omkring 4000 mann sørfra under ledelse av generalløytnant Carl Gustav Mörner. De skulle gå utenom festningene Fredriksten og Fredrikstad, og sikre Moss. Dermed ville de ha gode forsyningslinjer langs Oslofjorden, og hovedstaden kunne angripes fra to kanter.
Det norske forsvaret besto av omkring 10 000 mann fordelt på flere steder i Østlandsområdet, ledet av generalløytnant Barthold Heinrich von Lützow. Omkring 4500 norske soldater befant seg i Danmark.
Felttoget endte med svensk nederlag. En av de viktigste årsakene til at svenskene tapte, var at de ikke hadde sikret seg Østfold, slik at forsyningslinjene deres ble brutt da styrker fra Fredrikstad festning angrep svenskene i Moss.
Forberedelser til nytt angrep på Norge
Etter det mislykkede angrepet på Norge i 1716 hadde Karl XII ikke gitt opp planene om et nytt angrep. Helt siden høsten 1716 hadde han tenkt på dette, men forberedelsene tok sin tid. Det første felttoget hadde vist at det var galt å gå utenom de store festningene, skulle han kunne opprettholde forbindelsen til hjemlandet måtte området bakover sikres. Dessuten hadde han lært at det ikke var mulig å «leve på landet» - det var rett og slett ikke grunnlag for å fø og forsyne en stor hær i det grisgrendte Norge. Han trengte altså en mye større styrke enn sist, og ikke minst måtte han bygge opp et omfattende logistikkapparat. Alt dette tok tid. Først høsten 1718 var alt klar for et nytt angrep. Og denne gangen skulle hovedangrepet gå inn sørfra, første mål var å ta Fredriksten festning.
Beleiringen av Fredriksten
8. november brøt svenskene inn over grensen, og 18. november var Fredriksten helt omringet og avskåret. I 1716 hadde Karl XII forsøkt et overraskelsesangrep på festningen, denne gang innledet han en omfattende beleiring etter alle krigskunstens regler. Tungt beleiringsskyts ble bragt over Iddefjorden og slept opp på Stutekollen øst for Fredriksten. Derfra ble fortet Gyldenløve skutt i stykker og stormet den 8. desember. Så startet det langsommelige arbeidet med å grave løpegraver fremover mot festningen til den var innenfor stormavstand. Artilleriet skulle flyttes fram, skyte bresjer i festningsmurene og så skulle stormen starte. I løpet av et par ukers tid regnet de svenske ingeniørene med at festningen ville falle.
Kongens død
Graving av løpegravene var et risikabelt arbeide. Hver natt jobbet 300 – 400 mann med å grave, og hver natt ble 30 – 50 mann drept eller skadet av ilden fra hovedfestningen og fra fortene Overberget og Stortårnet. Den 11. desember om kvelden kom Karl XII frem i løpegravene mellom Gyldenløve fort og hovedfestningen for å inspisere arbeidet. Han ønsket å oppmuntre sine menn, jage på arbeidet, og kanskje også for å se om det var tegn til motangrep fra festningen mot arbeidsstyrken. Løpegraven var ca 2 meter dyp, og for å kunne se sparket kongen føttene inn i jordveggen og løftet seg over kanten. Albuene støttet han på jordvollen, og hodet lå mot hånden. Det så nesten ut som han sov. Slik ble kongen stående lenge, mens skytingen fra festningen fortsatte med full styrke. Ved halv titiden på kvelden ble han truffet av et skudd gjennom hodet. Kongen var død. De som sto nærmest sa det hørtes som når en slo to fingre mot hånden, eller når en kastet en stein i gjørme. Løytnant Carlberg beskrev senere hendelsen slik: Så träffade utan ifrån tranchéen ett skott in på venstra sidan genom Hans Majestäts huvud, varvid icke minsta rörelse mer förspordes, än att handen undanföll vänstra kindbenet, och huvudet lutade sig så sakta neder uti kappan, utan någon den ringaste ryckning på kroppen, som blev alldeles stilla liggande som den förut låg.
Etter kongens død
Kongens lik ble lagt på en båre og dekket til med en kappe, og en parykk og en hatt ble lagt over hans hode. Det gjaldt å skjule for soldatene at kongen var død. Deretter ble hans lik ført til hovedkvarteret i Tistedalen, senere ble det lagt i en enkel furukiste og ført over Iddefjorden og videre til Uddevalla. Der ble kongen balsamert før kroppen ble ført videre til Stockholm. Øverstkommanderende for felttoget var kongens svoger, prins Fredrik av Hessen-Kassel (gift med Karl XIIs søster Ulrika Eleonora), som hadde sitt hovedkvarter på gården Torpum vest for Halden. Han fikk raskt melding om at kongen var død. Neste dag samlet han generalene til et møte, der ble det besluttet å avbryte felttoget i Norge til tross for den store styrkeoverlegenheten de hadde, og til tross for at festningen trolig ville falle om ikke så lenge. Tilbaketrekningen startet umiddelbart, og innen 20. desember var alle svenske tropper ute av landet.
Hvem skjøt Karl XII
Diskusjonen om hvem som skjøt det dødelige skuddet har gått i nesten 300 år. Var det en «ærlig» norsk kule, eller var det en svensk morder? Ingen av dem som var tilstede den skjebnesvangre kvelden trodde da at dette var et mord. Alle regnet med at kongen fikk et fiendtlig skudd gjennom hodet, enten en muskettkule eller en kule fra et «drueskudd», en slags haglskudd skutt med kanon. Skuddet kom trolig fra Overberget fort eller fra hovedfestningen. Men ganske snart begynte det å gå rykter om at kongen var myrdet, skutt av en av sine egne. Og det kunne være flere som ønsket kongen død, det var mange som var lei av krigen. Teoriene om hvem morderen kunne være ble etter hvert mange, men de fleste syntes å tro at kongens svoger, prins Fredrik av Hessen-Kassel sto bak. Han kunne ikke ha gjort det selv, for han var ikke tilstede i løpegravene den kvelden, men han kunne ha hatt hjelpere. De fleste som tror på mordteorien, har pekt på general Maigret som den mest sannsynlige, men bevis er ikke lagt fram. Kongens balsamerte lik er tatt opp og undersøkt flere ganger, senest i 1917, og det er planer om igjen å undersøke liket. Gjennom årene er det skrevet en lang rekke bøker og avhandlinger om Karl XIIs død. Mange historikere og ulike eksperter støtter mordteorien, og viser til undersøkelser av kongens lik, gjennomførte undersøkelser på stedet og ballistiske målinger. Minst like mange eksperter avviser mordteorien, og viser til at dette er spekulasjoner uten noen bevis. Det at Karl XII gjennom sine felttog stadig hadde oppsøkt farlige situasjoner, at han var truffet av kuler minst fem ganger tidligere og at en lang rekke andre soldater ble drept samme natten tilsier at det omsider var blitt hans tur.
Litteratur
- C. O. Munthe: Frederikshalds og Frederiksstens historie indtil 1720, (1906)
- Karolinska förbundet: Sanning og sägen om Karl XIIs död (Stockholm 1941)
- Ragnhild M Hatton: Karl XII av Sverige, Köping 1968.
- Alf E. Bjerke: Nordens løve, Karl XII i Norge, Oslo 1992.
- Peter From: Karl XIIs död – gåtans lösning, 2005.
- Kjeld Th Magnussen: Ved Karl XIIs død, Rakkestad 2007.
- Olle Larsson: Stormaktens sista krig (Lund 2009)
- Bengt Liljefors: Karl XII, Lund 2010.
Videre lesing
- Englund, Peter: Poltava - Berättelsen om en armés undergång, Stockholm 1988.
- Ullgren, Peter: Breven som inte kom fram - Karl XIIs soldater i Norge 1716-1718, Norstedts 2018.
- «Karl XII», Wikipedia
Galleri
Et av flere monumenter som er satt opp på Karl XIIs antatte dødssted i Halden.Foto: Nasjonalbiblioteket
