Karl Theodor Falkenstjerna

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
«Reisende Svensk Kvaksalver “Falkenstjerna”» ble av presten angitt som barnefar under Georg Karlsens dåp i 1877. Selv var Falkenstjerna neppe til stede

Karl Theodor Falkenstjerna var en omreisende svenske som i annen halvdel av 1800-tallet innvandret til Norge. Falkenstjerna bodde flere steder i landet, herunder på Senja. Men løsgjengeren og svindleren synes fremfor alt å ha følt seg hjemme i Trøndelag, hvor Falkenstjerna hadde flere langvarige opphold, og hvor han i alle fall fikk to sønner. Falkenstjerna ble flere ganger domfelt for lovbrudd av ulike slag, herunder for kvakksalveri. Etter vel tjue år i landet var det i 1887 slutt: Falkenstjerna ble utvist fra riket, og synes ikke å ha vendt tilbake.

Biografi

Senest i 1860-årene vandret Karl Theodor Falkenstjerna inn til Norge. Han slo seg først ned på Reitan (kanskje i Holtålen), og bodde angivelig der i seks til åtte år.[1] Rundt 1868 dro Falkenstjerna videre til Senja. Der skal han ha innledet samboerskap med en kvinne i tillegg til å drive medisinsk praksis uten autorisasjon: såkalt kvakksalveri. Begge deler var straffbart, og førte til at Falkenstjerna først ble domfelt i Senja herredsrett, før Høyesterett i 1870 dømte ham til sju måneders straffarbeid samt påfølgende utvisning.[2]

Det er uklart om Falkenstjerna virkelig ble utvist fra riket. I alle fall kom han igjen, og synes innen 1872 å ha flyttet sin virksomhet til Søndre Helgeland.[3] Senest i 1876 dukket han opp på gamle egner, nemlig i Fosnes og Verdal i Nordre Trondhjems amt. Leksdal kom dermed til å bli Falkenstjernas oppholdssted i ti år fremover. Der ble han i 1877 far til en sønn, og i 1886 fulgte det enda en.

Ikke minst fortsatte Falkenstjerna å utføre operasjoner i privat regi. Til sist skar det seg – kanskje bokstavelig talt. Løsgjengeri og barn utenfor ekteskap var en ting, men da en mann døde under behandling som Falkenstjerna stod for, var det mer enn øvrigheten kunne fordøye. I 1887 sonte Falkenstjerna tjue dager i Levanger distriktsfengsel, og skulle deretter utvises.[4] Etter dette synes Falkenstjerna ikke å ha vendt tilbake til Norge.

Genealogi

I et avisreferat fra 1872 gjøres det rede for livet til Karl Theodor Falkenstjerna før og under tiden i Norge.[5] Referatet skal i hovedsak stamme fra Falkenstjernas egen beretning. Han beskrives først og fremst som «en Stockholmer ved Navn Falkenstjerna». Som påstått sønn av en dansk regimentslege i Stockholm berettet Falkenstjerna at han selv hadde studert medisin ved Uppsala universitet. Men etter morens død tørket pengestrømmen inn. Falkenstjerna mistet da både motet og sin forlovede, og gav seg hen på landeveien. For øvrig sa Falkenstjerna seg å ha fem søskner. Foruten en bror som døde i ung alder, var det fire søstre som henholdsvis ble gift med en grossist og skipper i St. Petersburg, med baron Sparre i Stockholm, med en lord i London og med en formuende godseier i Chicago. Det er ingen grunn til å tro at dette stemmer, selv om visse opplysninger kan ha hold i virkeligheten. Herunder fantes det i Danmark en samtidig slekt som het Falkenstjerne, så han kan teoretisk ha vært sønn av en dansk regimentslege i Stockholm.

Falkenstjerna hadde i alle fall følgende barn i Norge.

  • Georg Karlsen ble født den 14. juli 1877 og døpt den 26. august i Fosnes kirke som sønn av tjenestepike Ragnhild Olsdatter på Finnanger og Karl Theodor Falkenstjerna. I kirkeboken står det kun at faren var «Reisende Svensk Kvaksalver “Falkenstjerna”». Georg ble konfirmert den 16. oktober 1892 i Fosnes kirke, og bodde da i Devik.
  • Anton Karlsen (Stornes) ble døpt den 2. mai 1886 i Vuku kirke som sønn av Ragnhild Andersdatter på «Almindingen-Indals» og Karl Theodor Falkenstjerna på «Vistvald». Det er usikkert om Ragnhild Andersdatter var identisk med Ragnhild Olsdatter. Kirkeboken sier for øvrig at dette var begges andre leiermål. I 1900 tjente Anton på Storneset. I 1911 skal han ha utvandret til Amerika, hvor han i 1951 skal ha dødd ugift. Som amatørarkeolog skal Anton ha samlet indianske artefakter som deretter ble gitt til DKNVS.

Referanser

Litteratur