Kommunesammenslåing

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Kommunesammenslåing betyr at flere kommuner slås sammen. Hensikten har vært å kunne gi innbyggerne bedre kommunale tjenester. Men man har også ønsket å effektivisere driften og dermed spare penger. Hensikten har også vært å oppnå bedre politisk samordning. Felles arealplanlegging har vært viktig i denne sammenheng. Et overordnet mål er at de kommunale tjenester skal ha et lovpålagt nivå, samtidig som de enkelte innbyggerne ikke skal bruke urimelig lang tid på å nå kommunesenteret. I utkant-Norge er disse to målene ikke lett å forene.

Kommuneoppsplitting

Et trekk ved historien om norske kommuner er at fram til om lag 1930 foregikk den motsatte prosess: Kommunene ble splittet opp, de ble stadig mindre i geografisk utbredelse. Da formannskapslovene ble innført 1837 ble kommunene basert på inndelingen i kirkesogn. På slutten av 1800-tallet ønsket mange større deltakelse i det lokale politiske liv. Dette kunne skje ved kommuneoppdeling. Dette skjedde i et samfunn basert på transport uten motorbåt og biltrafikk, og mange steder nesten uten veier.

Bygrensejusteringer

I siste halvdel av 1800-tallet da urbaniseringsprosessen for alvor kom i gang i vårt land utvidet byene seg geografisk. Større arealer fikk tettbebyggelse. Mange byer fikk justert sine grenser ved at en mindre del av nabokommunen ble tillagt byen.

Norges første kommunesammenslåing

Fra 1.1.1902 ble kommunene Arendal og Barbu slått sammen. Dette var den første byutvidelse i Norge som foregikk ved at to kommuner ble slått sammen. Spørsmålet om utvidelse av byen Arendal ble tatt opp flere ganger på 1800-tallet, fordi man konstaterte at det var lite plass for mer bebyggelse innenfor bygrensene. Barbu kommune omringet Arendal fra 1878, og i 1894 sendte denne forstadskommunen en henvendelse til Regjeringen om ikke 3 av 4 skolekretser i Barbu burde innlemmes i byen Arendal. Saken ble behandlet gjennom mer enn seks år av de involverte partene, og staten kom da fram til at det eneste rette var å slå de to kommunene sammen. Dette skal være landets første kommunesammenslåing.

Schei-komiteen

Nye kommunikasjonsmønstre hadde stor betydning da arbeidet med å finne en mer hensiktsmessig inndeling av kommune-Norge ble satt igang i 1950-åra. Schei-komiteen gikk gjennom alle kommunene og foreslo flere hundre sammenslåinger, og de fleste ble gjennomført.

Per 1. januar 1957 hadde Norge hele 680 herredskommuner[1], 64 bykommuner og noen ladesteder og andre områder med spesiell status. Det var svært mange små og ineffektive kommuner, og en større sammenslåingsprosess foregikk på 1960-tallet.

Nye transportmåter var en viktig premiss for Schei-komiteen. Overgangen fra sjø- til landeveistransport skjedde hurtig. Veier ble bygd, bussruter og fergesamband ble opprettet, lokalbåtruter ble nedlagt. Fjorden hadde før bundet sammen. Nå skulle veiene binde sammen og de nye kommunegrensene ble ofte lagt midtfjords.

Schei-komiteen slo ikke bare kommunene sammen. Noen kommuner ble stykket opp i biter og tillagt nabokommunene. Stangvik kommune på Nordmøre er et eksempel på dette. Bygda Stangvik med kirken var senter i fjorden, der alle hadde et naturlig samlingspunkt da de rodde og seilte. Stangvik kommune ble spittet mellom tre nabokommuner. Bremsnes kommune er et annet eksempel.

Det ble skapt store bykommuner som slukte omkringliggende småkommuner, blant annet for å lette byenes vekst. En strøm av protester raste, men kommunene ble likevel slått sammen. Noen få, som for eksempel Hole i Buskerud fikk senere løsrevet seg igjen.

Selv om sammenslåingene på 60-tallet var upopulære, var de høyst nødvendige, selv om en og annen kommune nok kunne vært spart. Landet fikk en langt mer oversiktlig og velfungerende kommunestruktur. Toppåret var 1964, da ca. en fjerdedel av Norges kommuner ble lagt ned. Også i 1963 og 1965 var det svært mange sammenslåinger.

Buvik-utvalget

På 70-tallet var det få sammenslåinger, men på slutten av 80-tallet og tidlig på 90-tallet begynte man å slå sammen kommuner rundt de mellomstore byene. Sammenslåinger foregikk i Østfold og Vestfold, men også rundt Hamar, Hammerfest og Arendal. Buvik-utvalgets innstillinger sto sentralt i dette arbeidet.

I 1988 ble storkommunen Larvik skapt ved å slå sammen de tidligere kommunene Tjølling, Hedrum, Brunlanes og Larvik.

I 1992 ble Arendal slått sammen med fire nabokommuner. Sammenslåingen ble vedtatt i Stortinget, selv om alle de fire nabokommunene hadde folkeavstemning med klart nei-flertall.

Den økonomiske gevinsten var svært mager på kort sikt, så i tiden etter dette har det vært få sammenslåinger. Det ble diskutert i 2004 om en tredjedel av kommunene må slås sammen for å effektivisere driften, denne gangen basert på frivillighet. Dette har ført til at Skjerstad kommune ble en del av Bodø etter to stemmers overvekt i en folkeavstemning. I Buskerud har Røyken og Hurum stemt nei til sammenslåing.

Frivillige kommunesammenslåinger?

Om slike sammenslåinger er det ellers å si at økonomisk gevinst er kun et av mange mål på hvorvidt en sammenslåing er vellykket. Andre hensyn som spiller inn kan være ønske om en mer samordnet samferdelspolitikk i en verden hvor avstandene bare blir mindre og mindre. Mer samordnet praktisering av statlig initiert politikk kan også fremmes av sammenslåing. Det største problemet med sammenslåing synes å være folklig motstand mot sammenslåing. Nordmenn er svært patriotisk innstilt til egen kommune og eget hjemsted.

For å ta hensyn til dette aspektet bestemte man i Fredrikstad-distriktet at sammenslåingen i 1994 skulle være slik at de tidligere kommunenavnene skulle representere kommunedeler i den nye storkommunen. De tidligere kommunene Kråkerøy, Rolvsøy, Borge og Onsøy gikk dermed fra å være navn på kommuner til å bli navn på det nye Fredrikstads kommunedeler. Det geografiske området som før het Fredrikstad ble nå hetende kommunedel Sentrum.

Nabobyen Sarpsborg slo seg i 1992 sammen med kommunene Tune, Varteig og Skjeberg. I motsetning til Fredrikstad valgte man i Sarpsborg en mer sentralstyrt kommuneorganisering. Kommunene Fredrikstad og Sarpsborg grenser i dag til hverandre og det diskuteres kontinuerlig om også disse kommunene skal slå seg sammen til en ny storkommune, som i så fall ville blitt Norges fjerde største kommune, med over 120 000 innbyggere. Også Skien og Porsgrunn, som ble nabobyer gjennom sammenslåingsbølgen på 1960-tallet vurderes med jevne mellomrom sammenslått. Dobbeltbyer er et begrep som kan brukes om Fredrikstad/Sarpsborg og Skien/Porsgrunn. I begge tilfelle er det ett tettsted i SSB-statistikk.

På Nordmøre har Aure og Tustna gått sammen til en kommune fra 1. januar 2006 på frivillig basis etter store bruprosjekter som har fjernet to fergestrekninger på riksvei 680. Kristiansund og Frei slo seg frivillig sammen 1. januar 2008 etter folkeavstemning med flertall for i begge kommunene.

I Sør-Troms har Bjarkøy gått opp i Harstad fra 1. januar 2013 med det for øye at øyene skulle få bedret kommunikasjonene med bysenteret Harstad. Imidlertid krangles det nå (2013) i Troms fylke. Politikere fra Nord-Troms og nærtliggende område vil ha en annerledes prioritering.

Samkommune

Det ses også på alternativer til sammenslåing, som for eksempel samkommuner. Det vil si at kommuneadministrasjonene slås sammen, men kommunene beholder egen folkevalgt forsamling og et servicekontor. Dette er under utprøving i Innherred samkommune, som omfatter kommunene Verdal og Levanger i Nord-Trøndelag.


Kommunesammenslåinger og betydningen for arkivbruk for forskere etc.

Kommunesammenslåinger kan ofte føre til problemer og forvirring for forskere og andre brukere av arkivmateriale fra de berørte kommunene. Etter sammenslåing av to eller flere kommuner er det vanlig å sette strek og avslutte arkivene etter kommunene som blir slått sammen og dermed behandle dem som separate enheter. Materiale etter en ”sammenslått” kommune vil derfor vanligvis bli oppbevart for seg, med komplette arkivserier for den nedlagte kommunen. Den nyopprettede kommunen starter opp med nye arkiver, med egne arkivserier.

Det hender også at det oppfattes slik at en av de mindre, opprinnelige kommunene i en sammenslåingsprosess blir ”slukt” av den største kommunen. Da har det hendt at dette avspeiler seg i måten arkivene er ordnet. Den minste kommunens arkiver stanses og den største sammenslåingskommunens arkiv fortsetter uten brudd.

For protokoller som var påbegynt i en kommune som blir slått sammen, skjedde det ofte at protokollen fortsatt ble brukt i den ”nye” kommunen. Slik får vi arkivstykker som egentlig har todelt proveniens (opphav). Det vanlige vil da være at protokollen blir plassert i den nye kommunen. Denne ”viderebruken” av protokoller forekom vanligst i mindre nemnder og utvalg, slik som tilsynsutvalg ved skoler.

Arkivinstitusjonene som oppbevarer materialet for kommuner vil vanligvis opplyse i sine kataloger og oversikter hvordan de har behandlet arkiver etter sammenslåtte kommuner.

Kommunereformen 2014–2018

I 2014 satte Erna Solbergs regjering ved kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H) i gang kommunereformen 2014–2018.

Referanse

  1. St meld nr 32 (1994-95) Kommune- og fylkesinndelingen vedlegg 4, Ot.prp. nr. 41 (2000-2001) Om lov om fastsetjing og endring av kommune- og fylkesgrenser (inndelingslova) kapittel 2.

Se også


Creative Commons License Denne artikkelen er helt eller delvis basert på artikkelen «Kommunesammenslåing» fra Wikipedia på bokmål og riksmål og kan kopieres, distribueres og/eller endres slik det er angitt i lisenstekst for cc-by-sa 3.0. For en liste over bidragsytere til den opprinnelige artikkelen, se endringshistorikk knyttet til den opprinnelige artikkelen. For en liste over bidragsytere til denne versjonen, se endringshistorikk knyttet til denne siden.
Artikkelen bør gjennomgås med tanke på tilpasninger til lokalhistoriewiki.no. Se Hjelp:Forskjeller fra Wikipedia for mer informasjon.