Krimkrigen

Krimkrigen ble utkjempa mellom 1853 og 1856. Hovedpartene var Russland og Det osmanske riket, og sistnevnte fikk også med sine forbundsfeller Frankrike, Storbritannia og Sardinia. Norge og Sverige, som da var i personalunion med Oscar I som statsoverhode, erklærte seg nøytralt. Krigen påvirka allikevel forhold i Norge og Sverige, blant annet gjennom opprettelse av nøytralitetsvern, økonomiske konsekvenser og utenlandsk militær aktivitet i våre nærområder.

Kamphandlingene ble prega av flere nyvinninger innen våpenteknologi, og ikke minst at man hadde fått telegraf og jernbane. Økt presisjon, ildhastig og slagkraft innen både håndvåpen og artilleri førte til at dette ble den første moderne stillingskrigen. Tapstallene var svært høye, ikke bare på slagmarka, men også som følge av epidemier og kulde. Den berømte sykepleieren Florence Nightingale ble sentral i å forbedre sykepleien for sårede og syke soldater, noe som førte til store endringer i saniteten og i sivil sykepleie.

Bakgrunn

Krimkrigen var den tiende russisk-osmanske krigen. De to rikene hadde altså lenge kjempa om kontroll over ulike områder. Her sto, som navnet tilsier, striden først og fremst om Krimhalvøya, men også om Azovhavet og Østersjøen. Den strategiske viktigheten av utfallet førte til at Det osmanske rikets forbundsfeller denne gang gikk aktivt inn i krigen. Russland hadde etter napoleonskrigene vært i forbund med Østerrike og andre stormakter. Dette begynte etter hvert å gå i oppløsning, men forbundet mellom Russland og Østerrike holdt seg lenge sterkt. Det var prega av et felles ønske om stabilitet i Europa.

Et hovedproblem i forholdet mellom Russland og Østerrike var Det osmanske riket, som ble omtalt som «Europas syke mann». Spesielt problematisk var rikets områder på Balkan. Russland hadde utvida sine grenser, men kontrollerte fortsatt ikke ortodokse og primært slaviske områder på Balkan. Østerrike var på sin side også interessert i disse områdene, og så på Russlands ekspansjonslyst som en inntreden i deres interessesfære. Samtidig var også Storbritannia svært skeptisk til russisk ekspansjon, blant annet fordi dette kunne true kontrollen over India ved at Russland ble for sterkt i østlige deler av Middelhavet og i Sentral-Asia.

Videre var også Frankrike interessert i kontroll over enkelte osmanskstyrte områder. Napoleon III så at han kunne splitte Russland og Østerrike, og samtidig gjenvinne noe av Frankrikes innflytelse. Han tok tak i konflikten omkring fødselskirken i Betlehem og gravkirken i Jerusalem. Frankrike hadde i tilknytning til disse kirkene fått status som beskytter for katolikker, mens Russland var beskytter for de ortodokse. I 1853 pressa Frankrike sultanen til å gi ytterligere innrømmelser til katolikkene i denne kirkestriden. Dette provoserte tsar Nikolaj I, og ble oppfatta som et brudd på en avtale fra 1774. Russiske hærstyrker ble sendt mot fyrstedømmene Moldavia og Valakia, og sultanen ble satt under press for å gi tilsvarende status til Russland; landet skulle være beskytter for alle ortodokse kristne i det osmanske riket. Frankrike og Storbritannia sendte da flåtestyrker til Svartehavet for å støtte Det osmanske riket.

Utbruddet av full krig kom da Nikolaj I i juli 1853 ga ordre om å okkupere Moldavia og Valakia, noe sultanen besvarte med krigserklæring og motangrep.

Krigens gang

De andre nasjonene forsøkte i første omgang å forhandle om fred mellom Russland og Det osmanske riket. Men etter at den osmanske flåten ble ødelagt ved Sinop den 30. november 1853 sendte både Frankrike og Storbritannia militær hjelp til osmanerne, og ga russerne et ultimatum. De måtte trekke seg ut av Moldavia og Valakia, ellers ville også Frankrike og Storbritannia erklære krig. Russerne trakk seg ikke ut, og den 28. mars 1854 kom krigserklæringa. Østerrikerne erklærte ikke krig, men forholdt seg heller ikke nøytrale. De stilte seg bak kravet om russisk tilbaketrekning, noe som da skjedde. Østerrikerne gikk inn i Moldavia og Valakia, og ble stående med styrker der til slutten av krigen. Med det var det opprinnelige fransk-britiske kravet mot Russland oppfylt, men de to landene valgte å fortsette krigen.

Det første større målet for de fransk-britiske styrkene var den russiske flåtebasen Sevastopol. I september 1854 satt omkring 360 skip i land over 50 000 franske, britiske og osmanske soldater på Krimhalvøya. Etter et innledende slag ved Almaelva den 20. september 1854, der russerne ble drevet tilbake med store tap, begynte de på en beleiring av Sevastopol. Opprinnelig tenkte de å angripe byen raskt, men forsvaret var for sterkt til at det var mulig.

Men beleiringa av Sevastopol foregikk, sto det flere slag. Blant de viktigste er slaget ved Balaklava den 25. oktober 1854, der ingen av partene kunne innkassere en seier, men begge sider hadde betydelige tap. Her møtte russerne for første gang de overlegne, nye riflene til de britiske styrkene da det som ble kjent som «den tynne røde linja» - rødkledde skotske soldater - brukte rifler med Minié-kuler som var raskere å lade og mer treffsikre enn de russiske muskettene. Det russiske kavaleriet ble knust under forsøkte på å angripe den britiske linja. Slaget er også kjent for «The Charge of the Light Brigade» - et kavaleriangrep utløst av dårlig kommunikasjon og ledelse, som allikevel gikk inn i britisk bevissthet som et heltemodig ritt mot den visse død.

Den 5. november 1854 sto slaget ved Inkerman. Russerne prøvde å bryte de allierte linjene og tvinge styrkene vekk fra Sevastopol, og angrep med en overveldende styrke. De led allikevel nederlag, og måtte trekke seg tilbake. Dermed kunne beleiringa virkelig ta til, og den utvikla seg til en stillingskrig med skyttergraver på begge sider. Britene bygde en jernbanestrekning fra Balaklava til fronten, den første jernbanen bygd spesifikt for krigsformål. De tok også for første gang i bruk telegrafen under krig, og de brukte de første pansrede krigsskipene. Det var også den første krigen som ble dokumentert med fotografi på slagmarka.

Først etter nesten et år kom det siste store slaget i striden om Sevastopol. Den 16. august 1855 sto slaget ved Tsjernajaelva, der russerne forsøkte å bryte ut, men ble slått tilbake. En måneder senere måtte russerne trekke seg ut av Sevastopol etter at et artilleribombardement ødela en viktig festning og la sørsida åpen.

Det var også kamphandlinger i Østersjøen. I 1855 forsøkte en alliert flåte å ødelegge et befesta, russisk skipsverft ved Sveaborg nær Helsingfors. Mer enn 20 000 artilleriskudd ble avfyrt mot verftet, som ble forsvart av et russisk krigsskip og egne kanonbatterier. De klarte ikke å innta eller ødelegge verftet, og før en større flåte med tyngre skyts var på plass ble det klart at Sevastopol falt og at russerne var på tilbaketog. Også i nord var det trefninger, blant annet et britisk angrep mot Kolahalvøya.

Etter Sevastopols fall var krigen i realiteten over. Formelt endte den med en fredsavtale i Paris i 1856. Russland kom forholdsvis godt ut av dette; de måtte avstå mindre områder i Bessarabia og demilitarisere Svartehavet og Åland, men fikk også beholde områder på Balkan og i Kaukasus. Russerne oppfatta uansett vilkårene som vanærende, og dette ble et tema i landets utenrikspolitikk lenge. Det førte også til at Russland vendte seg vekk fra Østerrike som alliert, og så mer til Preussen. Storbritannia hadde sikra rutene til India, men innenrikspolitisk førte krigen til at regjeringa falt og at hæren fikk et stort omdømmetap. Frankrike kom på sin side godt ut av krigen, ved at landet hadde gjenvunnet status som stormakt. Sardinia og det nøytrale Preussen kom også sterkt ut av krigen; dette skulle komme til å påvirke både Tysklands og Italias samling.

Norge og Sverige under krigen

Norge var i personalunion med Sverige i perioden 1814–1905, og utenrikspolitikken ble da styrt fra Stockholm. Som naboer til Russland var det tvingende nødvendig å forholde seg til krigen. I 1833 hadde man vært i en liknende situasjon som den i 1853, og den gang valgte Karl III Johan å erklære landene som nøytrale. Danmark gjorde det samme. Det ble presisert at skandinaviske havner kunne brukes av krigsskip fra begge parter i konflikten, og at de da måtte respektere nøytraliteten. Dette reagerte tsar Nikolaj I svært negativt på, ettersom han mente det var mest til Storbritannias fordel.

Da Krimkrigen brøt ut var Oscar I i utgangspunktet innstilt på krigsdeltakelse. Severin Løvenskiold, som da var stattholder, skrev flere skarpt formulerte brev til kongen, der han argumenterte for nøytralitet også denne gang. Det fikk gjennomslag, og Oscar I valgte i 1854 å gjenta samme nøytralitetserklæring som i 1833. Nok en gang reagerte tsaren, fortsatt Nikolaj I, negativt på dette. Han krevde at havnene skulle stenges for krigsskip - også for hans egne, ettersom han mente at det igjen ville tjene Storbritannia mer å kunne bruke havnene. Tsaren skrev også til Oscar I og ba om en avtale om at Sverige og Norge ikke skulle gå til krig mot Russland på et senere tidspunkt i krigen, men kongen ville ikke gi noe slikt løfte.

De allierte forsøkte på sin side å overtale Oscar I til å erklære krig mot Russland. Han fikk et tilbud om å overta Finland etter krigen, men stilte som betingelse at også Østerrike måtte bli med i krigen - noe som ikke skjedde. Britene hevda også at Russland hadde planer om å gå inn i Finnmark. Dette var ikke nok til å utløse en krigserklæring, men i Novembertraktaten av 21. november 1855 inngikk Oscar I og de allierte en avtale om at Norge og Sverige ikke skulle avstå noe land til Russland, mens Storbritannia og Frankrike forplikta seg til å komme til unnsetning i tilfelle et russisk angrep. Traktaten var hemmelig fram til krigens slutt. Da den ble kjent, ble den i all hovedsak godt mottatt i befolkninga. Den medførte et brudd med den mer russiskvennlige politikken som var ført tidlige.

Som nevnt over gikk en britisk flåtestyrke inn i Østersjøen, og var i kamp der. Det var også britisk flåteaktivitet både i Nordishavet og i Oslofjorden. Pomorhandelen ble avbrutt en periode som følge av krigen.

Det måtte opprettes nøytralitetsvern i Norge og Sverige, og noen festningsverk ble oppgradert. Oscarsborg festning var nettopp modernisert, men det ble også gjort ytterligere forbedringer der. Da man i 1864 så at Oscarsborg allerede var utdatert, betydde erfaringene fra Krimkrigen mye for at det ble gitt midler til ny oppgradering. I Kristiansand førte erfaringene fra krigen til at det ble enighet om at hovedfestningen måtte legges til Odderøya; det skjedde først i 1880-åra, men med konflikten i 1850-åra som bakteppe. Sjøforsvaret ble også styrka, spesielt i nord.

For Norges del førte krigen til gode inntekter for skipsfarten. Fraktprisene steg, og det var stor etterspørsel etter norske skip som kunne frakte utstyr og soldater til Svartehavet. Da krigen var over falt prisene raskt til førkrigsnivået igjen, og i 1857 kom en finanskrise som førte til at det på ingen måte ble noen langsiktig gevinst.

Nordmenn i krigen

Det var ikke mange nordmenn som deltok direkte i krigen, men vi kjenner til noen:

• Arthur Petersen (1831–1877), sønn av statsråd Hans Christian Petersen var med som soldat i den franske Fremmedlegionen.
• G.T: Giertsen (d. 1897) deltok som fransk soldat, muligens fremmedlegionær. Han ble senere koleralege i Norge, og i 1872 ble han oberst. Han skal ha vært på Krim i 1855.

En med litt mer indirekte deltakelse var kaptein Anthon Bothner, som seilte til Odessa i dagens Ukraina for å hjelpe skandinaver under krigen. Ankeret fra skipet befinner seg ved Norsk klippfiskmuseum i Kristiansund.

Konsekvenser av krigen for Norge

Da man i 1864 så at Oscarsborg allerede var utdatert, betydde erfaringene fra Krimkrigen mye for at det ble gitt midler til ny oppgradering. I Kristiansand førte erfaringene fra krigen til at det ble enighet om at hovedfestningen måtte legges til Odderøya; det skjedde først i 1880-åra, men med konflikten i 1850-åra som bakteppe.

Sjøforsvaret ble også styrka, spesielt i nord. I tillegg hadde man observert at artillleriet som ble brukt i krigen førte til at man ikke lenger kunne satse på upansrede marinefartøy. Samtidig måtte man også oppdatere eget artilleri for å kunne møte fiendtlige panserskip.

Av mindre kuriositeter kan nevnes at bygården Balaklava i Fredrikstad fikk sitt navn etter slagstedet Balaklava - angivelig etter at det hadde vært et stort slagsmål utafor bygningen.

Litteratur og kilder

• Krimkrigen på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Krimkrigen i Store norske leksikon.
• Moen, Stein: Kgl. norske marines fartøyer. Utg. Marinemuseet. 1992. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Munksgaard, Jan Henrik: Sjøforsvaret av Kristiansand 1550-1940. Utg. Kristiansand kommune, Kulturetaten. 1997. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Palme, Sven Ulric: Kameraet forteller historie : fra Krimkrigen til Første verdenskrig. Utg. Dreyer. Oslo. 1958. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Sjøkrigsmateriellets utvikling etter Krimkrigen. Utg. [K. Kvam]. Oslo. 1963. Digital versjon på Nettbiblioteket.