Peder Griffenfeld
Peder Griffenfeld (født 24. august 1635 i København, død 12. mars 1699 i Trondheim) var blant annet medlem av Geheimekonseilet og amtmann i Tønsberg amt. Han het opprinnelig Peder Schumacher, og tok navnet Griffenfeld da han ble adla i 1671. Da han ble greve i 1673, ble Tønsberg amt omgjort til Griffenfeld grevskap, fra 1685 Jarlsberg grevskap. I 1676 ble han avsatt fra alle embeter, og tilbrakte resten av sitt liv som statsfange.
Slekt og familie
Han var sønn av vinhandler i København Joachim Schumacher (1604–1650) og Maria Motzfeldt (1613–1672). Broren Albert Schumacher Gyldensparre (1642–1696) ble generalpostmester i Norge.
Den 2. november 1670 ble han gift med Karen Nansen (1656–1672), datter av Københavnsborger Michael (Mikkel) Nansen og Karen Rasmusdatter Helkand.
Deres datter Charlotte Amalie Griffenfeld (1672–1703) var gift med senere visestattholder Frederik Krag.[1]
Karriere
Peder Schumacher ble immatrikulert ved Københavns Universitet i 1647, bare tolv år gammel, og studerte teologi, medisin og filosofi. Han foretok etter studiene en studiereise i utlandet. I 1663 ble han kongelig bibliotekar og arkivar. I 1665 ble han kammersekretær, og i 1666 sekretær ved Danske Kanselli. Hans inntreden i embetsverket kom i eneveldets første tiår, og takket være sin begavelse og sin effektivitet gjorde han lynraskt karriere. Mens han var sekretær fikk han blant annet i oppgave å forfatte Kongeloven. Han ble medlem av Statskollegiet og Højesteret samt oversekretær ved kanselliet i 1669. Dermed kontrollerte han alle sider av saksbehandlinga i disse organene.
I de første årene hadde Schumacher støtte fra Christoffer Gabel, som var stattholder i København og kongens yndling. Men Schumachers karriere gikk etter hvert for fort for Gabel, og han kom i stedet under Ulrik Frederik Gyldenløves beskyttelse. Ved tronskiftet i 1670 satte Christian V og Frederik Ahlefeldt i de viktige posisjonene som stattholdere i Norge og Holstein, og begge kom inn i det nye Geheimekonseilet. I 1670 ble Schumacher medlem av konseilet, og i 1671 av Geheimekonseilet. I 1671 ble han også adla og tok navnet Griffenfeld. Han ble også hvit ridder av Dannebrogsordenen i innstiftelsesåret 1671. Mottoet han tok, var «Pennen styrer sverdet», noe som stemmer godt med at han på den tid hadde kontroll over den militære finansadministrasjonen. Han fungerte som sekretær i Geheimekonseilet, en stilling hvor en person som Schumacher kunne utøve betydelig kontroll over arbeidet i rådet.
I 1673 ble han amtmann i Tønsberg amt, og samme år ble han greve. Han eide allerede betydelige jordeiendommer i området. Da han ble adla i 1671 makeskifta han til seg Tønsberg prostigods, og konge ga ham Sem hovedgård som fikk navnet Griffenfeldgård. Han fikk også krongods i Tønsberg og Brunla amt, leidangsskatten av Sem og Slagen prestegjeld og kallsretten til prestegjeldet. Da han ble greve fikk han forlent hele Tønsberg amt, som da ble et grevskap. Han hadde birkerett og hals- og håndsrett, samt kallsrett til alle presteembeter i grevskapet. I 1675 kjøpte han resten av krongodset, og Tønsberg by kom da under hans kontroll. Han besøkte faktisk ikke dette grevskapet. Det ble i stedet forpakta bort til Hartvig Nielsen Oxenløve.
Han ble i 1673 også storkansler og preses i Statskollegiet, og var fra 1673/1674 president ved Højesteret. Dermed hadde han de mest sentrale posisjonene under den eneveldige kongen. Han ble også Elefantridder i 1673.
I 1674 kjøpte han Samsø av Jørgen Bjelke. Han prøvde på denne tida å bli tysk riksgreve, og i 1675 lyktes han med det. Keiseren ga ham riksgrevetittel, og kurfyrsten av Brandenburg ha ham øya Wollin i 1676.
Griffenfeld hadde nå strukket seg for langt. Forholdet med Gyldenløve hadde surnet i 1673, da Griffenfeld ikke sikret kongens støtte da Gyldenløve forsøkte å få til et forlik med hertugen av Gottorp. Gyldenløve ble sendt til Norge – selv om han var stattholder her tilbrakte han det meste av tiden i Danmark – og følte at han hadde blitt forvist. Griffenfeld drev et komplisert diplomatisk spill; han var egentlig enig med Gyldenløve, men forsøkte å oppnå flest mulig fordeler. Dette falt i grus da kongen gikk inn i krigen i 1675. Greven gikk da over til å forsøke å begrense generalenes innflytelse på kongen.
Christian V var ikke fornøyd med Griffenfelds handlemåter, og det kom en kraftig skriftlig reprimande. Her gjorde Griffenfeld en alvorlig feilvurdering, da han ikke innså alvoret i situasjonen. Han fortsatte sitt renkespill, og det endte med at hans fiender i 1676 fikk bevis for at han handlet bak kongens rygg. Christian V fikk straks arrestert greven. Han ble avsatt fra alle embeter og fratatt ordener. Det ble oppretta en spesialdomstol, der han ble tiltalt for salg av geistlige embeter, pengeutpressing, mened, underslag, embetsmisbruk, indiskresjon, politisk upålitelighet og majestetsforbrytelse. Griffenfeld førte et godt forsvar for seg selv, men tapte. Den 26. mai 1676 ble han dømt til døden, og ble fratatt både ære og gods.
Den 6. juni 1676 var det klart for henrettelse. Griffenfeld hadde ikke forstått forrige advarsel, men denne gangen gikk kongen langt i å være tydelig. Det var nemlig ikke før Griffenfeld hadde hodet på blokka at han fikk forkynt at straffen var omgjort til livsvarig fengsel.
Han ble anbrakt som statsfange på Munkholmen ved Trondheim hvor han satt i 18 år før han ble løslatt. Han var da sykelig og døde i Trondheim kort tid etter.
Referanser
- ↑ Weidling 2000: 219.
Litteratur
- Rian, Øystein: Peter Griffenfeld i Norsk biografisk leksikon.
- Weidling, Tor: Eneveldets menn i Norge: Sivile sentralorganer og embetsmenn 1660–1814. Riksarkivaren. Oslo. 2000. Digital versjon på Nettbiblioteket.