Sigrid Søyland Hagen (1901–1985)
Sigrid Søyland Hagen (født 15. desember 1901 i Skudeneshavn, død 4. februar 1985 i Oslo) var skuespiller og en svært populær diktoppleser. Under andre verdenskrig satt hun i konsentrasjonsleir fordi hun hadde lest opp patriotiske dikt som falt tyskerne tungt for brystet.
Slekt og familie
Hun var datter av skipsfører Halvor Søyland (f. 1875) og Dora Søyland f. Waage (f. 1875).
Hun ble gift med botanikeren Asbjørn Hagen. De fikk ingen barn i ekteskapet.
Etter at hun ble gift gikk hun over til å bruke navnet Sigrid Søyland Hagen når hun opptrådte. Det ser ut til at hun formelt bare het Sigrid Hagen, men hun tok allikevel konsekvent med pikenavnet som hun hadde blitt kjent under tidligere i karrieren.
Liv og virke
Hun vokste opp i Skudeneshavn, der vi i 1910 finner henne med to yngre brødre og mora på adressa Havnen 67. Faren bodde også der, men var fraværende - utvilsomt ute på jobb som skipsfører.
Som skuespiller ble hun i mellomkrigstida særlig kjent for sitt virke på Kinck-Wergeland-teatret, leda av Ingeborg Refling Hagen. Hun debuterte i den kvinnelige hovedrollen i Hans E. Kincks Bryllupet i Genoa i 1926, og både dronningen og tre mindre roller i Wergelands Spanjolen i 1930. Kritikeren Paul Gjesdahl omtalte sistnevnte oppsetting som usedelig, noe som førte til at Søyland anmeldte ham for æreskrenkelse. Saken kom opp for Oslo byrett. Gjesdahl forklarte at han ikke mente at det var noe pornografisk over stykket, og at det mest var måten Julian Strøm tedde seg på scenen som hadde fått ham til å bruke ordet usedelig. Saken endte med at ordet usedelig ble erklært dødt og maktesløst, mens Gjesdahl samtidig ble frikjent. Søk i aviser i Nettbiblioteket avslører også at hun ofte hadde opplesninger, både på radio og under forskjellige arrangementer. Oftest var det dikt av Wergeland og Ingeborg Refling Hagen hun leste opp, men det kunne også være utdrag fra teaterstykker og tekster av andre forfattere.
Etter at krigen brøt ut i april 1940 ble flere fra miljøet rundt Ingeborg Refling Hagen engasjert i motstandsarbeid. Sigrid Søyland fortsatte med sine diktopplesninger, og ved flere anledninger leste hun patriotiske dikt av blant annet Wergeland. Dette tiltrakk seg Gestapos oppmerksomhet. Den 22. april 1942 ble hun arrestert, og samme dag ble hun satt på Grini med fangenummer 2710. Den 22. mai 1943 ble hun sendt til konsentrasjonsleiren Ravensbrück, der hun ankom 2. juni og fikk fangenummer 20132. Hun ble sittende der til krigens slutt.
Både på Grini og i Ravensbrück bidro hun ofte til å holde motet oppe. Hun var Wergeland-kjenner, og kunne det meste av hans verker utenat. Hennes opplesninger var til stor trøst for andre. Ingeborg Refling Hagen satt forøvrig på Grini på samme tid, men hun ble holdt isolert på enecelle i «Haft».
Etter at hun kom hjem til Norge fortsatte hun der hun slapp, og hennes opplesninger var minst like populære. Hun fortsatte samarbeidet med blant annet Julian Strøm. Hun deltok på en matiné på Nationaltheatret på De falnes dag 16. desember 1945, der hun leste «De beste» av Nordahl Grieg. Alle de 20 kunstnerne som opptrådte på denne forestillinga, som var til inntekt for Haakon Sæthres minnefond, hadde vært politiske fanger under krigen.[1] Hun deltok også på en rekke andre minnearrangement i tida rett etter krigen. Nordahl Grieg ble forøvrig en viktig del av repertoaret hennes denne perioden.
Høsten 1947 var hun sentral i et prosjekt der målet var å opprette et kommunistisk teater. I Julian Strøms fravær ble hun teaterleder, med Fritjof Tidemand-Johannessen som kontaktperson mot amatørteatermiljøet, Svale Solheim som ideologisk skoleringsleder og Astrid Hafstad som sekretær.[2]
Det har ikke latt seg gjøre å finne ut når hun ble gift, men fra høsten 1951 brukte hun navnet Sigrid Søyland Hagen, mens hun fram til dette ofte omtales som frøken Sigrid Søyland. Så vi kan anta at det var omkring 1951 hun ble gift, altså i godt voksen alder. Hun fortsatte karrieren som oppleser også etter at hun ble gift. Fra rundt 1970 blir hun sjeldnere nevnt, og ser ut til å ha trukket seg tilbake som pensjonist. Paret bodde i Oslo, men Asbjørn Hagen eide også slektsgården Gullhaug i Nord-Aurdal kommune.
Hun ble bisatt fra Frogner kirke 12. februar 1985, og gravlagt på Aurdal kirkegård. Hennes mann ble gravlagt sammen med henne da han gikk bort tre år senere.
Referanser
- ↑ «Nationaltheatrets matine på de falnes dag» i Arbeiderbladet 1945-09-15. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ «Får vi et kommunistisk teater?» i Friheten 1947-11-10. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Litteratur og kilder
- Sigrid Søyland Hagen i Historisk befolkningsregister.
- Eliassen, Peder: Evig heder. Utg. Lokalhistorisk stiftelse. 2000. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Næss, Trine: Mellomkrigstidens teater i den norske hovedstaden. Utg. Solum. 1994. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Ottosen, Kristian og Arne Knudsen: Nordmenn i fangenskap 1940–1945 : alfabetisk register. Utg. Universitetsforlaget. Oslo. 2004. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Ottosen, Kristian: Kvinneleiren : historien om Ravensbrück-fangene. Utg. Aschehoug. 2008. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Valdres bygdebok. I Band E : Gard og bygd i Nord-Aurdal Aurdal sokn gnr 85-99 fram til 2000. Utg. Nord-Aurdal kommune. 2019. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Søyland på fanger.no.