Slaget ved Vinger
Slaget ved Vinger i 1227 var et større slag mellom kong Håkon Håkonssons birkebeinere og opprørerne kjent som ribbungene, ledet av Sigurd Ribbung, under den norske borgerkrigen.
Slaget fant sted i Vinger, i dagens Kongsvinger kommune, som den gang var regnet som en del av Solør, et strategisk område nær grensen til Sverige.
Ribbungene hadde herjet i området, og kongens styrker rykket ut for å slå dem tilbake. Slaget endte med seier for kongens menn, og bidro til å svekke ribbungopprøret ytterligere i kampen om makten i Norge under borgerkrigstiden.
Bakgrunnen for slaget
Utdypende artikkel: Borgerkrigstida
Borgerkrigstida er en betegnelse på tida fra 1130 til 1240 i norsk historie. Altså en periode på 110 år. Perioden preges av at kampen om makta i landet utløste åpen strid. Det var ikke intens, kontinuerlig krigføring, men tre faser med til dels sporadisk krigføring mellom forskjellige parter. Regionen rundt dagens Kongsvinger og Solør var en særs stragisk plass med sin grense mot Sverige og spilte en viktig rolle i borgerkrigens alle tre faser. Alt vinteren 1125 gjennomføre kong Håkon Håkonsson et felttog til Värmland. Den 23. januar det året hadde han gjort opphold i Vinger med en styrke på hele 2.400 mann og en masse hester. Følget var så stort, sier sagaen, at spissen av toget hadde gått 2 mil før de siste var nådd ut på Vingersjøen. Kongen gjorde da også et opphold ved selehuset i Eidskog og ved Morast.
Våren 1227 sendte kong Håkon Håkonsson ut sine sveithøvdinger, Ivar fra Skedjuhov og Sakse Bladspjot, fra Oslo med krigsskip oppover Glomma. Der patruljerte de elven i påvente av et mulig ribbungangrep fra Mjøsa. Først da kongen selv ankom og sluttet seg til dem, var styrken komplett. Ved Eidsvoll ble han informert om situasjonen i nord. For Ribbungene hadde forlatt Mjøsa og trukket seg sørover mot Marker, hvor de skulle forenes med Knut Håkonsson og hans nye hær samlet i Sverige.
I stedet for å følge ribbungene til Mjøsa, vendte kongen vestover til Romerike og holdt ting med bøndene, som nå begynte å vende seg bort fra ribbungene. I slutten av april mottok han alarmerende meldinger om at Ribbungene skal ha dratt skip opp fra Iddefjorden til Marker, med planer om å følge Glomma nordover. Kongen marsjerte umiddelbart dit med sine menn, men nyhetene viste seg å være villedende. Knut Håkonsson hadde selv sendt ut falsk informasjon for å lede kongens styrker på avveie. Kong Håkon snudde og dro via Follo tilbake til Oslo.
I mellomtiden satte ribbungene sine virkelige planer i verk. De begynte å trekke en stor flåte, sannsynligvis flere dusin skip, opp Haldenvassdraget via Tistaelven og videre gjennom de sammenhengende sjøene som ledet innover landet. Dette var en eldgammel ferdselsåre, men aldri tidligere brukt av en så stor hær. På et sted der det aldri før var dratt skip, ble fartøyene fraktet over land til Glomma, trolig mellom Øgderen og Øyeren, en strekk på minst ti kilometer.
Ribbungene kom overraskende på birkebeinernes elvevakt ved Glomma. Ivar fra Skedjuhov og hans mannskap ble overrumplet i et sjøslag, og måtte flykte over land mot Oslo. Vel fremme rapporterte de til kongen at fienden nå kontrollerte elven som førte til Mjøsa, hovedåren inn i det indre Østlandet.
Kongen reagerte umiddelbart. Han fikk 35 skip dratt opp fra Oslo til Øyeren, tok selv kommandoen og gav Arnbjørn Jonsson og andre lendmenn ordre om å bringe flere skip opp Glomma fra Østfold. Ved Øyeren møttes styrkene og fortsatte sammen nordover. Underveis støtte de på en ribbungavdeling ledet av Harald fra Lauten i Sørum. I kampene ble femti ribbungkrigere drept.
For å overraske fienden tok kongen en omvei: skipene ble ført opp elven Kinna i Blaker, og deretter trukket over land til Glomma. Birkebeinerne fortsatte til Nes og dro skipene forbi Funnefoss. De nådde Strøm i Sør-Odal og fikk høre at ribbungene hadde beveget seg videre mot Vinger.
Ved Vinger gikk kongen i land med hovedstyrken og marsjerte langs elven, mens Gunnbjørn bonde og Sakse Bladspjot førte flåten oppover på vannet. Om morgenen søndag 16. mai 1227 oppdaget kongen at ribbungene hadde slått leir ved Vingers gamle kirke på Hov, på motsatt bredd. Siden det nærmet seg Kristi himmelfartsdag, hadde ribbungene søkt seg dit for å høre messe. Kongens plan var klar han ville overraske dem med angrep fra både elven og skogen.
Slaget
Slaget var en rekke mindre trefninger den 16. mai hvorav de fleste større trefningen skjedde under kamp til havs med skip på Glomma og Vingersjøen.
Kong Håkon Håkonsson hadde en stor flåte på mellom 35 og 48 skip. De fleste av skipene antas å være klassiske langskip, men størrelsen på skipene antas å være mindre en de klassiske sjøgående langskipene. Knut Håkonsson, kongens motstander i slaget hadde blitt opprørsgruppen ribbungenes konge i 1226, han hadde en flåte på mellom 20 og 30 skip. Så under slaget var det et sted mellom 55 og 78 skip involvert. Dette gjør slaget til et av de største slagene utkjempet til vans i det norske innlandet noensinne.
Opprinnelig var birkebeinerne i ferd med å krysse Glomma da de ble oppdaget av ribbungene, som straks satte ut sine skip og fylket seg på motsatt bredd. Birkebeinerne svarte med å rykke frem i samlet styrke og klarte å nå sine egne skip samtidig som ribbungene gjorde seg klare på sin side av elven. I mellomtiden støtte Gunnbjørn bonde og Sakse Bladspjot, som kom oppover elven med kongens flåte, på et ribbungskip og drepte mannskapet etter en kort kamp. Flere ribbungskip ble så oppdaget lenger opp på elven.
Kong Håkon kom til med sine styrker og gikk om bord i skipene. Ribbungene valgte da å ikke møte ham til åpent slag, men trakk seg østover på elven med sine om lag tretti skip, forfulgt av birkebeinerflåten. Elvens strøm og mange grunner og steiner gjorde det vanskelig for begge flåtene å manøvrere, og den brede elveleiet hindret et samlet angrep. Begge parter skjøt piler mot hverandre i forsøk på å forstyrre den andre. Da elven smalnet, tok begge hærene en kort hvil på hver sin side.
Etter pausen mottok kong Håkon forsterkninger i form av tretten skip, og birkebeinerne gjorde seg klare til nytt fremstøt. Ribbungene, som innså faren, trakk seg tilbake via Noret – det trange elveløpet som fører fra Glomma til Vingersjøen – og la seg i skjul øst for kirken ved Vinger. De forsøkte å sikre overgangen mellom elvene.
Birkebeinerne oppdaget denne manøveren og satte inn et angrep ved å renne sine skip mot land i den bløte leirjorda. Til tross for vanskelige forhold klarte de å ta seg opp den høye elvebredden og gikk til angrep. Ribbungene bød liten motstand og flyktet inn i skogene.
Med overgangen til Vingersjøen sikret, kunne birkebeinerne ro videre inn på innsjøen. Ribbungene forsøkte desperat å unnslippe med skipene sine mot østsiden, men ble forfulgt. Til slutt måtte de renne skipene på land ved sjøens ende. Birkebeinerne satte etter, gikk i land og klarte å innhente og drepe noen av opprørerne.
Ribbungene led ikke store tap i mannskap, men mistet hele flåten og betydelige mengder hærfang. Etter en dag med krevende forfølgelse og spredte trefninger kunne birkebeinerne notere en strategisk seier, selv uten et avgjørende slag. Slaget ved Vinger ble dermed et vendepunkt i kampen mot ribbungene i øst.
Haakon Haakonssøns saga gengir slaget slik:
| Om morgenen i lysningen kom de frem til kirken paa Vinger. Der var en bonde, som het Gunnar, en ven av kongen. Han sa, at ribbungene laa like overfor paa den andre siden, og at de hver dag rodde over vandet for at spørge om tidender. Da bad kongen sine mænd gjemme sig i skogen ovenfor gaarden. Men da solen tok til at skinne, saa ribbungene, hvor hæren laa i skogen, og snudde straks ut efter med skibene paa den siden av elven, hvor de var. Birkebeinerne skyndte sig da; ti de var ræd for, at ribbungene skulde ta skibene deres. Da kongen gik av skibene, hadde han sendt nogen sveiter dit, hvor han spurte, at Aamunde av Folavoll var. Birkebeinerne kom uforvarende over dem; somme blev dræpt og somme jaget i sjøen; og de fleste mistet sine vaaben. Om morgenen, da birkebeinerne løp frem av skogen, syntes hæren ribbungene større, end den var. Da løp Harald av Lautyn frem paa elvebakken og spurte, hvem som raadde for hæren. Harald Stangarfylja svarte: «Vi frænder kjendes vel ved. Der er vi smaakalver og sysselmænd fra Oplandene.» Den anden sa: «Sjelden har I hat saa mange og vel rustede folk. Men hvor er kong Haakon?» «Her er han,» sa Harald. «Hvorfor vilde han,» sa Harald av Lautyn, «ta paa sig saa meget stræv at jage efter os ribbunger helt øst paa Marker?» «Jeg tænker nok, det er mere, fordi han er nødt til det, end for moro skyld, at han vil jage slik en ildgjerningsflok, som dere er, ut av landet,» svarte Harald Stangarfylja. Begge skyndte sig da det bedste, de kunde, og skjøt paa hverandre, der hvor aaen var smalest. Da viste Gud som saa ofte sin store miskund mot kong Haakon; ti de, som var paa skibene, gik op der, hvor kongen hadde sagt, og fandt der en sveit av ribbungene og dræpte dem alle. Da blev de var ved, at hovedhæren av ribbungene var paa den siden av aaen. De satte da over aaen og møtte kongen; det blev et glædesmøte. Straks ribbungene saa, at kongen hadde naadd skibene sine, snudde de østover. Men der, hvor kongen fandt skibene, og der, hvor ribbungene var kommet, var det saa sterk strøm og saa store stener i aaen, at de begge gik i land og drog skibene op gjennem elven, mens nogen styrte med baatshaker. Hvis et rep brast paa et av skibene, gik det straks paa livet løs. Da de kom dit, hvor aaen var smalest, vilde kongen la sine mænd faa sig mat. Men ribbungene skjøt paa dem, saa det blev ikke noget av spisningen. Begge fór da som mest, til de kom til kirkegaarden, hvor de før hadde været. Harald av Lautyn og flere ribbunger gik da endda en gang frem og brukte ukvemsord mot birkebeinerne. Men kongen sendte Olav Sundfare, en av Arnbjørn Jonssøns sveit, og bad ham sige ribbungene, at de skulde holde op med slik uvittig tale og bie, til hans skibe kom; da kunde de slaas med andet end med ord alene. Ribbungene svarte, at det vilde de gjerne. | ||
Etterspillet
Morgenen etter slaget vendte speiderne tilbake til kong Håkon med viktige opplysninger: Ribbunghøvdingen Knut Håkonsson hadde trukket seg tilbake østover mot Marker sammen med en desorganisert hær. Denne tilbaketrekningen markerte en strategisk svekkelse av ribbungene. Med denne informasjonen besluttet kongen å trekke flåten sørover langs Glomma, før han satte kurs nordover mot Mjøsa. Der møtte han biskop Hallvard på Hamar, og lot sine menn vokte skipene. I begynnelsen av juni 1227 returnerte kong Håkon selv til Oslo for å konsolidere kongemaktens stilling i det østlige Norge.
Nederlaget ved Vinger viste seg å bli et vendepunkt i ribbungkrigen. Gjennom våren og sommeren opplevde kongen at stadig flere sveithøvdinger og stormenn fra ribbungene lot seg vinne over. For å sikre seg deres støtte, tilbød Håkon Håkonsson konkrete fordeler og politisk integrasjon til grupper i det aristokratiske sjiktet som tidligere hadde vært holdt utenfor rikets administrative kjerne.
Den vedvarende lojaliteten til kongen i Romerike og oppover mot Hedmark stengte ribbungene ute fra å vinne kontroll over Mjøsa og innlandet. Håkon valgte bevisst å holde til i Oslo, hvor han styrket grepet om styret over Opplandene og samlet til seg økt støtte fra bønder og ledende menn i regionen.
Motstanden mot opprøret i det indre Østlandet, kombinert med kongens diplomatiske og militære overtak, førte til at ribbungopprøret gradvis mistet sin kraft. Slaget ved Vinger ble dermed ikke bare en taktisk seier, men også en nøkkel til opprørets politiske oppløsning.
Etter det avgjørende nederlaget ribbungene led i slaget ved Vinger våren 1227, der de mistet både skip og terreng til kong Håkon Håkonssons birkebeinere, forsøkte ribbungene å finne en vei tilbake til forhandlinger. Kongen hadde i begynnelsen av juni reist fra Oslo til Göta älv for å innlede fredssamtaler, etter at Knut Håkonsson – ribbungenes leder – hadde sendt brev med ønske om grid og overgivelse. Meldingen kom fra Knut selv, hans mor Kristin Nikolasdotter og en svensk lagmann, og ga håp om en snarlig slutt på urolighetene.
Men mens kongen oppholdt seg i Konghelle og forberedte et forliksmøte, viste det seg at meldingen kun var et spill for galleriet. Ribbungene forberedte i det stille et nytt felttog mot Østlandet, i et forsøk på å utnytte kongens fravær. De samlet 12 skip og en større transportbåt med mannskap og krigere, og la i vei vestover fra Vänern gjennom Värmland – sannsynligvis via en kjede av innsjøer og elver mot grenseområdet ved Eidskog. Denne ruten førte dem til Vingersjøen og videre sørover ned mot Glomma.
Dette dristige fremstøtet var uventet og skapte uro blant birkebeinene, som fortsatt voktet adgangen til Mjøsa fra elven Vorma, nær Eidsvoll. De hadde etablert en vaktstyrke der for å hindre nye ribbungangrep mot de indre bygdene. Da meldingene kom om at ribbungskip var observert på vei ned Vorma, reagerte birkebeinene raskt: de samlet sine skip, og kalte inn det lokale bondeoppbudet fra Romerike for å forsterke bemanningen om bord.
Det som fulgte var slaget i Vorma, et sammenstøt som må forstås som en direkte fortsettelse av Vinger-slaget. Ribbungenes forsøk på å trenge gjennom til Hedmark ble stoppet ved denne strategisk viktige elven. Takket være årvåkenhet, lokal støtte og kontroll over elveferdene, klarte birkebeinene å stå imot dette overraskelsesangrepet. Slaget befestet ytterligere kongens overtak, og viste at ribbungene ikke lenger kunne true de sentrale bygdene i øst. Opprøret gikk nå mot slutten, både militært og politisk.
Se også
Kilder
- Norges Kongesagaer: Håkon Håkonssons saga. Oversat ved Alexander Bugge. Kristiania 1914: I.M. Stenersens Forlag.
- Aanmoen, Oskar. (2022). Solørs historie i norrøn og tidlig kristen tid. Hof: Hof Historielag.
- Lillevold, Eyvind: Vinger bygdebok (1), side 159-210. Utg. [Bygdebokkomitéen]. 1972. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Vinger kirke 1699-1999 : fra garnisonkirke til soknekirke : kirke i 300 år - menighet i 900 år. Utg. Vinger menighetsråd. 1999. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Rasta, Per Erik. (1992). Kongsvinger festnings historie. [1] : Vakten ved Vinger - Kongsvinger festning 1682-1807. Kongsvinger kommune.
- Stolpe, Åsne. (Udatert). Gamle veger i Glåmdal. Medlemsblad for Kongsvinger-Vinger historielag.