Erna Solbergs regjering

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Solberg-regjeringa»)
Hopp til navigering Hopp til søk

Erna Solbergs regjering tiltrådte den 16. oktober 2013 med Erna Solberg som statsminister og medlemmer fra partiene Høyre og Fremskrittspartiet. Den omtales også som «den blåblå regjeringa». I januar 2018 ble regjeringa utvida med tre statsråder fra Venstre, og i januar 2019 med tre fra Kristelig Folkeparti. Den ble dermed en firepartiregjering med flertall på Stortinget bak seg. Ved begge utvidelser ble det presisert at det var nettopp utvidelser, ikke ny regjering.[1] Den 20. januar 2020 annonserte Fremskrittspartiet at de ville gå ut av regjeringa, og dette ble gjennomført 24. januar 2020.

Regjeringa fikk sitt parlamentariske grunnlag da Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti i stortingsvalget 2013 fikk 96 mandater på Stortinget, mot 73 mandater til de rødgrønne partiene Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne. Dette er det største flertallet en blokk har hatt siden andre verdenskrig. Jens Stoltenbergs andre regjering søkte som følge av valgnederlaget avskjed den 14. oktober 2013, og fungerte som forretningsministerium de neste to dagene. Forhandlinger mellom partiene førte til at Høyre og FrP danna regjering alene, med de to andre borgerlige partiene som støttepartier.

I den opprinnelige sammensetninga var det elleve statsråder fra Høyre og sju fra Fremskrittspartiet. I desember 2015 ble det oppretta en ny statsrådpost, og FrP økte da til åtte statsråder. I desember 2016 ble tre statsråder bytta ut, men fordelinga mellom partiene forble elleve mot åtte. Det samme skjedde i oktober 2017.

Den 20. januar 2020 ble det annonsert av Fremskrittspartiet trakk seg fra regjeringa, med virkning fra 24. januar.

I stortingsvalget 2021 fikk ikke regjeringspartiene nok mandater til å kunne bli sittende, selv med FrP som støtteparti. Regjeringa satt til 14. oktober 2021, da den gikk av til fordel for Jonas Gahr Støres regjering (AP og SP).

Utvidelse i januar 2018

I stortingsvalget 2017 fikk de fire partiene 88 mandater, mot 81 rødgrønne mandater – partiene var de samme som ved forrige valg, med unntak av at Rødt nå fikk inn en representant. Nedgangen på åtte mandater førte til at regjeringa i mindre grad enn før tåler at støttepartiene deler seg i avstemninger. Den 2. januar 2018 begynte forhandlinger med Venstre om regjeringssamarbeid, og den 17. januar kunne Erna Solberg presentere sitt nye mannskap.

Utvidelse i januar 2019

Høsten 2018 lanserte daværende partileder i Kristelig Folkeparti et forslag om å knytte seg opp mot Arbeiderpartiet og Senterpartiet med tanke på å danne regjering sammen med dem, eventuelt også sammen med Sosialistisk Venstreparti. Etter en opprivende strid i partiet endte det med et knapt flertall for å gå inn i Erna Solbergs regjering. Forhandlinger om dette pågikk i januar 2019, og den 22. januar ble en ny regjering med tre statsråder fra KrF presentert.

Plattform og samarbeidsavtale

Da valgresultatet i 2013 var klart, viste det seg at Høyre og Fremskrittspartiet kunne danne regjering med støtte enten fra Venstre eller Kristelig Folkeparti. Høyre og Fremskrittspartiet hadde til sammen 77 mandater (henholdsvis 48 og 29), og kom dermed over vippepunktet på 85 mandater med støtte fra enten KrFs 10 eller Venstres 9 representanter. Det var allikevel ønskelig å få med begge som støttepartier, blant annet fordi man fra sak til sak ikke kunne være sikker på flertallet. Forhandlingene begynte den 1. oktober 2013 på Sundvolden Hotel, og den 7. oktober kunne Erna Solberg og FrPs leder Siv Jensen presentere regjeringsplattformen.

Plattformen bygger på en kombinasjon av liberalistisk og konservativt verdigrunnlag, med vekt på individets frihet. Blant viktige saker som ble trukket fram var større rom for private, lokale og frivillige initiativ; beskyttelse av individets rettigheter (menneskerettigheter og den private eiendomsrett ble spesielt nevnt); redusert byråkrati; bedre konkurransekraft for næringslivet; mindre politisk styring; satsing på skole, veibygging og politi; velferdsløft for eldre og syke; sterkere sosialt sikkerhetsnett og et levende lokaldemokrati.

I samarbeidsavtalen med V og KrF hadde begge partier fått gjennomslag for noen av sine hjertesaker. Venstre fikk løfte om stand i konsekvensutredning for oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja i stortingsperioden, samt økt avkastning fra miljøteknologifondet. KrF fikk endre navnet på skolefaget RLE (religion, livssyn og etikk) til KRLE (kristendom, religion, livssyn og etikk) samt at grunnprinsippene i alkoholpolitikken ble liggende fast. De fikk også gjennom et felles krav om amnest for mindreårige asylsøkere, samtidig som FrP fikk gjennomslag for en strengere linje i innvandringspolitikken. FrP fikk også gjennomslag for økte bevilgninger til veibygging, lovfesta rett til heldøgns pleie i eldreomsorgen og fjerning av arveavgiften.

Andre viktige punkter i samarbeidsavtalen, som ikke var resultat av noe enkeltpartis ønsker, var: handlingsregelen ble beholdt; fedrekvoten ble satt til ti uker; en kommunereform skulle gjennomføres; fradragsordning for gaver til frivillige organisasjoner styrkes; engangsstønaden økes; skattefradrag for ENØK-investeringer i hejmmet; økt minstefradrag på lønnsinntekt; redusert formueskatt; bedre fradragsordninger for boligsparing, pensjonssparing og medeierskap; lærerløft i skolen; økt grunnbemanning i politiet; styrking av kampen mot svart arbeid; styrking av rusomsorg og psykiatrien.

Under forhandlingene om Venstre inntreden i regjeringa i januar 2018 ble det noen endringer i regjeringsplattformen. Venstre var særlig pådriver for økt miljøinnsats, blant annet gjennom økning av avgift på diesel. Partiet ønska også en endring i innvandringspolitikken, men må sies å ha fått minimalt gjennomslag på det punktet. Et punkt som vakte en del oppsikt var at det ble bestemt at pelsdyroppdrett skal avvikles innen 2025.

Departementsstruktur

Det er tradisjon for at endringer i departementsstrukturen innføres ved første årsskifte, og at man fram til dette beholder den gamle strukturen. Samtidig er det også vanlig at ei ny regjering tilpasser seg til den planlagte strukturen. Dette skjedde også med Erna Solbergs regjering, på følgende måter:

Den 1. januar 2014 ble disse endringene formalisert. Samme dag skjedde følgende endringer:

Den 17. januar 2018 ble det gjennomført noen endringer i forbindelse med at Venstre kom inn i regjeringa. Departementene er organisert som før, uten formelle navneendringer, men enkelte ansvarsområder ble overført mellom departementer.

  • Posten som statsråd for innvandring og integrering ble avskaffa. Innvandring ble lagt under Justis- og beredskapsdepartementet under justis-, beredskaps- og innvandringsministeren. Integrering ble lagt til kunnskaps- og integreringsministeren i Kunnskapsdepartementet.
  • Kunnskapsdepartementet får to statsråder: Kunnskaps- og integreringsministeren og forsknings- og høyere utdanningsministeren.
  • Helsedepartementet får to statsråder: Helse- og sosialministeren (som før) og eldre- og folkehelseministeren.
  • Utenriksdepartementet for en ny statsråd, utviklingsministeren.
  • Posten som statsråd for EU- og EØS-saker ble avskaffa, og arbeidsområdet ble lagt til utenriksministeren.
  • Ansvar for viltressurser ble overført fra Klima- og miljødepartementet til Landbruks- og matdepartementet.
  • Ansvar for Enova SF ble overført til Olje- og energidepartementet til Klima- og miljødepartementet.

Det ble også gjort endringer 22. januar 2019, da KrF kom inn i regjeringa.

  • Justis- og beredskapsdepartementet fikk to statsråder, en for justis og en for samfunnssikkerhet.
  • Posten som digitaliseringsminister ble oppretta under Kommunal- og moderniseringsdepartementet.
  • Asnvaret for likestilling ble overført fra Familie- og likestillingsdepartementet til Kulturdepartementet.

Også da FrP trådte ut av regjeringa ble det gjort noen endringer:

  • Posten som eldre- og folkehelseminister ble fjerna, og statsråden i Helse- og omsorgsdepartementet ble igjen helse- og omsorgsminister.
  • Posten som samfunnssikkerhetsminister ble fjerna, og ansvaret lagt til justis- og beredskapsministeren.
  • Posten som digitaliseringsminister ble endra til distrikts- og digitaliseringsminister.

Statsråder

  • Statsminister:
  • Utenriksminister
  • Utviklingsminister i Utenriksdepartementet
  • Arbeids- og sosialdepartementet
  • Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet
  • Barne- og familiedepartementet
  • Finansdepartementet
  • Forsvarsdepartementet
  • Helse- og omsorgsdepartementet
    • Bent Høie (H), fra 16. oktober 2013 til 14. oktober 2021.
  • Eldre- og folkehelseminister i Helse- og omsorgsdepartementet
  • Justis- og beredskapsdepartementet
    • Anders Anundsen (FrP) 16. oktober 2013–20. desember 2016.
    • Per-Willy Amundsen (FrP) 20. desember 2016–17. januar 2018.
    • Sylvi Listhaug (FrP) fra 17. januar 2018 til 20. mars 2018 (som justis-, beredskaps- og innvandringsminister).
    • Per Sandberg (FrP) konst. 20. mars 2018–4. april 2018.
    • Tor Mikkel Wara (FrP) fra 4. april 2018, fra 22. januar 2019 til 29. mars 2019 som (justis- og innvandringsminister).
    • Jøran Kallmyr (FrP) fra 29. mars 2019 til 24. januar 2020.
    • Monica Mæland (H) fra 24. januar 2020 til 14. oktober 2021.
  • Samfunnssikkerhetsminister i Justis- og beredskapsdepartementet
  • Kommunal- og moderniseringsdepartementet
  • Kulturdepartementet
  • Kunnskapsdepartementet
    • Torbjørn Røe Isaksen (H) 16. oktober 2013–17. januar 2018; posten delt fra 17. januar 2018.
      • Henrik Asheim (H) konstituert kunnskapsminister under Isaksens foreldrepermisjon 1. september 2017 til 27. november 2017.
  • Statsråd for kunnskap og integrering i Kunnskapsdepartementet
  • Statsråd for forskning og høyere utdanning i Kunnskapsdepartementet
  • Landbruks- og matdepartementet
  • Klima- og miljødepartementet
  • Næringsminister i Nærings- og fiskeridepartementet
  • Fiskeriminister i Nærings- og fiskeridepartementet
  • Olje- og energidepartementet
  • Samferdselsdepartementet:
  • Statsråd ved Statsministerens kontor (EØS- og EU-saker):
    • Vidar Helgesen 16. oktober 2013–16. desember 2015; posten overført til UD 16. desember 2015
  • Statsråd ved Utenriksdepartementet (EØS- og EU-minister):
  • Statsråd for innvandring og integrering:
    • Sylvi Listhaug (FrP) fra 16. desember 2015 til 17. januar 2018; posten avskaffa 17. januar 2018.
  • Statsråd for digitalisering ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet
    • Nikolai Astrup (H) fra 22. januar 2019 til 24. januar 2020; posten endra til distrikts- og digitaliseringsminister 24. januar 2020.
  • Distrikts- og digitaliseringsminister ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet

Referanser

  1. ↑ Jf. Ny utidelse av regjeringe, regjeringen.no.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Erna_Solbergs_regjering&oldid=1946031»