Velferdstiltak på Kaarbøs Mek. Verksted
Velferdstiltak på Kaarbøs Mek. Verksted. «Storverkstedet»; Harstad Mek. Verksted, etablert i 1895 - som ble til Kaarbøs Mek. Verksted, ble det første mekaniske verkstedet i Harstad, og det ble det største. Da snakker vi både om antall ansatte og velferdstiltak.
Betegnelsen «Storverkstedet» var det forresten ikke bare Kaarbø-verkstedets ansatte som brukte. Snart ble betegnelsen brukt av alle, ganske især stedets arbeiderklasse, men også av de midlere klasser med større og mindre tilknytning til verftet. Og «tilknytningen» følte vel noen hver: Larmen som sprang over Storgata og opp Harstadgårdsbakken, over Eineberget og ikke gjenfant «roen» før den var kommet opp i Harstadåsen,ovenfor «Rønningjordet» på Eineberget. Lydene var så intense at absolutt alle fikk et forhold til dem og de som forårsaket dem: Sirena kl. 07, slag med store slegger, hamring og klinking med lufthammer, og den sprakende, eitrende irriterende gnisselyden når tungt stål mer og mindre ufrivillig ble slipt og gnikket mot stål, satte sine spor i den smått voksende bykjernen med boliger som først spredte seg innover Seljestad og snart krøket seg fast opp i åsen. Det ble nok likedan i Samasjøen; der Ejnar S. Nielsen starta sitt verft i 1912, men Harstad Mek. var jo større; så derfor.
Engasjement
Det er ikke alltid så liketil å finne ut av hvem det var som hadde ideene og skapte, eller fikk gjennomslag for de forskjellige tiltak som ble iverksatt på det som starta ut som R. Kaarbøs Patentslip og Reparationsværksted før det ble til Harstad Mek. Verksted, og som med tida ble til «Storverkstedet», men som likevel er best kjent som KMV eller den mer muntlige form «Kaarbøverkstedet». Det vi imidlertid kan fastslå som en ubetinget sannhet er at de var av kategorien «gode kapitalister» de som var i ledelsen for «Kaarbø», som var et femte navn på Harstadbedriften med de mange velferdstiltak.
Boligbygging
Etter andre verdenskrig sto 375 familier i lille Harstad i boligkø. Det ble opprettet og iverksatt flere statlige støtte- og tiltaksordninger for å «bygge landet», også boligbygging. Boligbygginga hadde jo nå ligget nede i nesten seks år. Industrien lå nede, jordbruk og fiskeri likeså. Men felles for hele landet, og da Nord-Norge især, var mangelen på boliger. Gjenreisningsdirektoratet ble i 1945 omdøpt til Boligdirektoratet, og i mellomtida var Den Norske Stats Husbank opprettet, og fra 1947 kom også Noregs Småbruk- og Bustadbank i «ny drakt». Fra 1948 refererte avisene over hele landet til «industrikvoten», som var et tiltak rettet mot tildeling av bygningsmaterialer til industrien. Her, i denne sammenheng skal vi holde oss til at deler av denne kvoteringen også ble brukt til å få tildelt materialer til husbygging, slik at en annen ordning; «boligkvoten» derved økte.
Tiltaksforeningen for Harstad og omland ble opprettet allerede i 1945 med sikte på å legge til rette for og øke «tiltakssektoren» i regionen. HABO; Harstad boligbyggelag ble opprettet 4. mars 1946 etter et møte i tiltaksforeninga i oktober 1945. Det første synlige resultat av dette ble at HABO 1 kom opp med 12 boenheter i 1949; boligblokka i Hans Egedes gt. 22. Bra, men på langt nær nok.
I begynnelsen av april 1948 refererte avisene Nordlys og Harstad Tidende til en sak om at det var på gang «en tildeling av industrikvoten til boliger i Troms». I oktober 1948 kom sekretær Arnesen fra Fylkesforsyningsnemnda til Harstad for å orientere seg om behovet, og i desember fortalte Harstad Tidende at arbeiderne og ledelsen ved KMV var blitt enige om å samvirke for å få en løsning på boligsituasjonen for ansatte – og nyrekrutteringsproblematikken til verkstedet, som også ble sett i sammenheng med det man den gang anså som en pågående byutvidelse.
Midt oppe i dette starta hagearkitekt Sverre K. Steine arbeidet med å realisere planene som professor Olav L. Moen ved Norges Landbrukshøgskole hadde utarbeidet for Parken til det som ble gjeldende for plasseringa av Harstad-kirka, stadion og tennisbanen.
Byutvidelseskomiteen, ledet av Sigurd Simensen møtte imidlertid sin «overmann» i det som seinere ble Scheikomitéen. Kommunen ville utvide byen til å innbefatte området fra Kanebogelvas utløp til toppen av Middagsfjellet i sør til Revsbakken og Bergselva i nord, men byutvidelsesplanene led altså havari.
Allerede i mai 1948 var materialene til «bolig-kvoten» for de 800 boliger som var stipulert for året oppbrukt. Men 6. april 1949 meldte Harstad Tidende at materialer for 15 boliger var tildelt Troms fylke fra industrikvoten, og at alle disse var tilfalt arbeiderne ved KMV. 13. april ble dette fulgt opp med at en del av arbeidsstokken da var tildelt materialer, og at resten ville få sine snart. Det at KMV ble tildelt materialkvoter til 15 boliger, var selvsagt en politisk innsats, men for at denne innsatsen skulle bli gjort gjeldende for, og komme arbeidsstokken på storverkstedet til gode, måtte bedriften og de ansatte engasjere seg, og som vi her har sett: Det gjorde de. Og søknaden som ble sendt fra verftet til industridepartementet ga da også relativt godt resultat.
Stortingsrepresentant Sverre Løberg spurte kommunalminister Johan Ulrik Olsen den 11. desember 1950 om «(…) det ville bli ført tilfredsstillende kontroll med den del som går til boligbygg over industrikvoten». I tillegg til et tilfredsstillende svar fikk han også en utredning om tiltaket: «(…) Formålet med denne ordningen har vært å kunne gi byggeløyve til industribedrifter som mangler arbeidskraft, og som hadde vanskelig for å få de nødvendige byggetillatelser på de ordinære kvoter som fordeles av fylkesfordelingsnemnda etter innstilling fra kommunen. Den praksis som hittil har vært fulgt, har gått ut på at det gjennom Industriforbundet har vært innhentet søknader fra bedriftene. Disse søknader har vært behandlet av Industridirektoratet som avgir bindende innstilling overfor Boligdirektoratet. Boligdirektoratet har deretter gitt bedriftene melding om at de i vedkommende år kan sette i gang bygging av et visst antall boliger som tidligere var begrenset til 80 m2 brutto gulvflate. Men det viste seg vanskelig å holde boligene innen den grensen, hvorfor den har vært øket til 90 m2 golvflate. I mange tilfelle har bedriftene hevdet at deres største problem for øyeblikket er å skaffe kvalifiserte folk til driftsingeniørstillinger og lignende, og forutsetningen for å få slike nøkkelstillinger besatt er at de kan skaffe en bolig som er noenlunde rommelig. (…) På grunn av at byggeomkostningene antagelig vil stige noe i kommende byggesesong, blir det påkrevd at boligbyggingen planlegges så rasjonelt og nøkternt som mulig. Departementet har tatt disse spørsmål opp til nærmere overveielse. Når det gjelder industrikvoten, er departementet kommet til at fra nå av vil man gå over til en annen praksis for å koble inn de lokale bygningsmyndigheters tilsyn med anvendelsen av denne kvoten. Hittil har byggeløyvet vært ekspedert direkte til bedriftene med gjenpart til de lokale bygningsmyndigheter. Fra nå av vil meldingen om byggeløyve bli ekspedert gjennom fylket til de kommunale nemnder som får i oppdrag å føre det samme tilsyn med denne sektoren som med den alminnelige boligbyggingen.»
Via samtaler med veteraner fra Kaarbøs Mek. og etterkommere av menn som hadde sin arbeidsplass der, er vi kommet fram til at vi med rimelig sikkert kan stedfeste flere av de boligene som ble oppført som et resultat av den omtalte industrikvoten. Så å si alle boligene som ble oppført «på øvresida» i Heggen Allé fra og med Skarvegen til og med Bakkelia/ Saurbekken, ble i sin til oppført av Kaarbø-arbeidere, dessuten ble boligen som kom opp på «Kaarbøjorda» i det som mye seinere ble til Eineberggata 20, oppført i samme periode. Når dette er sagt; En del verkstedfolk satte opp boliger i Heggenveien ved inngangen til 1960-åra, like ovenfor der Harstad sykehjem kom seinere, disse ble oppført på leid grunn fra Kaarbø-gården.
Seinere på 1960-tallet ble det første «Kaarbø-feltet» med Baugveien, Vinsjveien og Nathusveien som gode navigasjonsrettledere en realitet sør for Kanebogen, og et par tiår seinere fikk Halvar Hansen og mange fler, bygd seg gode hjem i Kahyttveien. De to «byggetrinnene» var begge initiert av Kaarbøverkstedet, for å skaffe ansatte gode boliger.
Og da skal vi heller ikke glømme de 32 gjennomgangsleilighetene med 14 hybler i Ramneberget / Sjurberget i det som den gang var «øverst i Harstadbotn». Her ble boligene bygd i godt samvirke med Nielsen- og Mathiassen-verkstedene gjennom HABO, og som ble drevet fram av arbeidskraftmyndighetene for å sikre midlertidige boliger til nyskapningen – Brunosten; den innendørs skipsbyggehallen som måtte «bite i gresset» for det som enda het Statoil for å bli til Equinor. KMV fikk disponere åtte hybler og 20 av leilighetene. Og sist men ikke minst: I desember 1976 meldte K INFORMASJON om byggefeltet i Ruggevik, der de to første husene av i alt 26 ville stå innflyttingsklare i juli 1977. Ni av boligene var avsatt for ansatte ved KMV og ni for HAST-ansatte, mens 6 var reservert folk fra ESN og to Mathiassenverkstedets ansatte.
Renslighet er en dyd
I slutten av mai 1949 kunne Harstad Tidende fortelle at det var innredet badstubad ved Kaarbøs Mek. Verksted. Badstua var en «pen rommelig badstue med tilhørende dusjrom med fire dusjer. Det var badedag hver lørdag, og arbeiderne satte stor pris på å få ei egen badstue. Byen hadde alt for få private bad, kunne avisa fortelle. Harstad Folkebad, som ble etablert med tre dusjhoder og badstue i 1911 var jo så alt for lite, derfor ble dette et verdifullt pluss. Avisa filosoferte over problemet med å si at «Det ville være et stort fremskritt om hver av de større bedrifter anla en slik. Og på KMV var det også «innkjøpt store og moderne vaskekommer med varmt og koldt vann, hvor samtlige kan komme til – uten å måtte stå i kø og vente på tur.»
«Rorbu»
Verkstedklubben var "på hugget" for å sørge for medlemmenes velferd på flere plan enn bare det å være pådriver for velferden innafor verkstedportene. Midt på 1960-tallet ble det skaffet tilveie to båter som fikk plass i et naust ved Djupvika på Renså i det som da var Skånland kommune. Det var og gitt anledning til å dyrke poteter på området rundt naustet. Denne ordninga varte såvidt vites inn i 1970-åra.
Økonomiske tiltak
I desember 1971 informerte direktør P.M. Hanssen om kjøpet av et plastskrog fra Viksund Båt A/S på Rødskjær. Et godt intendert tiltak ble iverksatt av verkstedklubben; som fikk i gang en sykekasseordning for medlemmene omtrent ved inngangen til 1960-åra. Den fungerte som sykekasse inntil Lov om folketrygd ble innført 1. januar 1967. «Klubben» var knytta til Harstad Jern- og Metall som var en avdeling av LO-forbundet Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. «Sykekassekontingenten» ble satt så lavt at man sleit med å få ordninga til å fungere helt etter intensjonene, men da det røynet på som verst trådte forbundet til, og hjalp «kassen» over kneika, er vi blitt fortalt.
Fra verkstedsledelsen ble forskjellige økonomiske ordninger utprøvd for å hjelpe på boligproblematikken. I 1972 kunne arbeidere som skulle bygge hus, låne inntil 15.000 kroner – rentefritt, med tilbakebetalingsplan over fem år, mens de som f.eks. leide i HABO kunne påregne et tilsvarende lån på 10.000. Det ble også iverksatt en støtteordning for ukependlerne, som gjerne bodde på hybel gjennom arbeidsuka. I 1973 ga bedriften 50 kr i støtte per måned til fast ansatte hybelboere med barn under 16 år. «Ikke all verden, men når det var knapt, hjalp det bra likevel».
Varmdrikks- og brusautomat
Etterjulsvinteren 1971 drøfta man anskaffelse av drikkeautomater i Bedriftsutvalget. Ut på førjulsvinteren samme år var man kommet til enighet om at bedriften kjøpte inn automatene, som man forutsatte at «Klubben» foresto driften av. Dermed hadde man varm-drikke på vinteren, og kjøligere varer når tida krevde det. 80 % av nettoinntektene per måned fra automatene ble brukt til å nedbetale dem. Og når de var nedbetalt med kr. 24.033,- tilfalt de Klubben til odel og eie.
Lystyacht – og fiskefartøy
Fartøyet ville ferdig innredet, bli brukt som «representasjons-båt» for kunder og andre «viktige forbindelser». Og så kom rosinen: «I den grad båten ikke benyttes til tjenestlige oppdrag er det selvsagt at den når forholdene ligger til rette for det, skal komme bedriftens ansatte til gode». Båten fikk seinere betegnelsen X-29 «Bror», og kunne benyttes av ansatte innenfor området Lødingen i sør, Risøyrenna i vest og syd og Senja i nord.
Før dette, og tidvis også seinere, ble verftets slepebåt brukt som fiskefartøy under de årlige sjøfiskefestivalene i Harstad. I 1972 deltok de ansatte med to lag på festivalen. Harstad Tørrdokk ble representert med Oddmund Hansen, Arne Eidissen og Atle Flakstad, som foruten at Hansen fikk dagens største fisk på første dag fikk 5. plass, og ble dermed så vidt slått av KMVs lag v/P.M. Hanssen, Vidar Hansen og Kjell Martinsen som altså fikk 4. plass.
Hobbyklubben «Fix»
Gjennom K-INFORMASJON fortalte signaturen SL. (Sigmund Lorentsen) at bedriften ville stille «det gamle plogverkstedet til disposisjon, samt være behjelpelig med lån av sveiseverktøy» til bedriftens ansatte med virksomhetstrang ut over den faste arbeidstida. Det var Lorentsen og klubbformann Richardsen som hadde tatt initiativet til det de ville ha som et andelslag for interesserte ansatte, som ble medlem ved et innskudd på 25 kroner. Det ble konstituerende møte i spisemessa i det som den gang ble benevnt «Harstad Tidende-bygget» tirsdag 9. mai 1972 kl. 1800.
I august 1972 ble Formålsparagraf og annet presentert: «At klubbens medlemmer skal ha et sted og muligheter for å utføre div. småarbeider til seg selv, så som arbeid med bilen, båten, div. sveisearbeid osv.» Alle ansatte kunne bli medlem i klubben som ble ledet av et arbeidsutvalg på tre medlemmer som første året besto av personalsekretær S. Lorentzen, formann, klubbformann I. Richardsen nestformann og dreier Jan Bergvik, kasserer.
Fram til i august 1972 var «Fix» utstyrt med to planskiver, elektrisk sveiseapparat, autogen sveiseutstyr, elektrisk boremaskin, talje, bilgrav og en del håndverktøy. Det virker som at medlemsvervinga gikk bra, men for å skøyte på i klubbkassa, bevilget verkstedklubben (NJ&MF) 1000 kroner på sitt årsmøte 12. januar 1973.
På årsmøtet 1975 framkom en del merknader om uvøren behandling av utstyr og mangel på rydding etter ferdigstillelse av jobben. Dette og en del annet ble overlatt det nye arbeidsutvalget å følge opp: Formann ble arbeider nr. 322 Jan Simonsen, nestformann arbeider nr. 61 Edgar Lindquist og kasserer arbeider nr. 708 Gunnar Bowitz. De som ønsket å benytte lokalene måtte fra nå melde fra til Bowitz som skulle påse at det aldri var mer enn fire som arbeidet her samtidig.
Henimot slutten på 1970-tallet ble lokalitetene revet, til fordel for parkeringsplass, og midlene som da var igjen ble overført verkstedklubben, som i sin tid bevilget til formålet.
Stor aktivitet
Det var en ikke uvesentlig mengde «privat-varer» som ble produsert og tjenester som ble utført på FIX-verkstedet. Vi har nevnt bil og båt-vedlikehold. Så var det selvsagt svært mange som fikk laga juletrefoten sin her, til den var det produsert mal av julenissen som foten trengte tre stykker av for å bære røret som treet skulle stå i. Nissene ble malt i tradisjonstro farver, noen litt bedre enn andre, men uaktet graden av flid som ble lagt i det; foten fungerte. En annen svært populær artikkel var spark-plogen, som ble valset og produsert i tynn-plater med stag til å feste i barnets sparkstøtting. Disse ble også malt, gjerne med emaljemaling i gilde farver, eller rett og slett svart.
Her ble det og produsert et ikke uvesentlig antall portstolper, smijernsporter og gjerdestolper, enten i vinkeljern, U-jern eller T-jern, alt etter smak og behag. En del fikk tilmed port-stolper av avdanka gass-flasker. Av kategorien fin-arbeid må nevnes lampeskjermer og små-verktøy av forskjellig slag.
Det ble laga skyvestiger og snøskuffer, kjelker, sparkstøtting, vogger og flotte vaser av granatrør. Kunne man sveise aluminium, ble det laga juksa-sneller og vabein.I snekkerverkstedet foregikk det også en fritidsrelatert produksjon – etter arbeidstid. Her kunne det lages små-møbler til dukkehus og lekestuer, skaft til hageverktøy. Godt handarbeid kombinert med god formsans var et av merkene på skipsmøbelmakerne på Kaarbø. Men også tømmermennene produserte for hus og heim av det som var for hånden.
Gode materialer
Da «Selmer-brakka» skulle jevnes med jorda, gikk det ut melding om at her var det muligheter for nevenyttige til å sikre seg «forholdsvis gode trematerialer» til «garasje, hytte, naust o.l.». Brakka endte som forskallingsmaterialer i ei byggetomt i Kanebogen.
Fiskøya
I september 1975 meldte klubbformannen gjennom K INFORMASJON at Verkstedklubben hadde leid Fiskøya; ei halvøy sør for Fiskfjorden i Tjeldsund kommune, ca. 12 km. fra Lødingen. Huset som sto her var fullt møbler og hadde tre soverom med fem senger, slik at her var plass til to familier. Klubben tok 20 kr per døgn i leie, og etter som det var gode fiskeplasser der, fikk stedet de beste anbefalinger.
Blodig alvor
Da Harstad sykehus meldte behov for blodgivere, stilte verkstedet seg så positive til det at de tilbød lønn i den tida det tok å gi blod i tillegg til de 40 kroner som sykehuset betalte for hver gang det ble gitt blod.
God arbeidsplass
At folk blir stående lenge i jobben sier ikke så reint lite om bedriften de er ansatt i. I mars 1978 ble følgende sju ansatte hedret med mansjettknapper i gull for 30 års tjeneste og medaljen for lang og tro tjeneste fra Det Kgl. Selskap for Norges Vel:
- Kåre Frøyseth, slipp og dokkarbeider
- Birger Holen, formann
- Walter Johnsen, snekker
- Ottar Nikolaisen, lagerarbeider
- Mikal Olsen, sveiser
- Elmar Robertsen, driftsassistent
- Jann Sørensen, reparatør.
Og - det var en som fikk bedriftens gullur for 40 års tjeneste: Rikard Kaarbø, direktør.
Kilder
- Gyldendals store konversasjonsleksikon, bind I sp.2053 tom 2061, Oslo 1965.
- KMV INFORMASJON - K INFORMASJON – Nytt fra HAV, 1969 - 1987
- Kaarbø, Agnar: Verkstedpionerer, Harstad 2018
- Reppen, Gunnar: Harstadhistorien 1904-1964: Fra nød til velstand, Harstad 2018.
- Steinnes, Kristian: Ved egne krefter, UÅ (2003).
- Stortingsarkivet – om spørsmål til industriministeren 11. desember 1950:
Samtaler med
- Atle Enoksen, Harstad - tidligere klubbformann for NJ&MF på KMV.
- Halvar Hansen, Harstad – tidligere klubbformann for NJ&MF på KMV.
- Sigmund Lorentsen, Andenes – tidligere klubbformann for NJ&MF på KMV.
- Mikal Olafsen, Harstad – tidligere kasserer for NJ&MF på KMV.
- Alf Olsen, Harstad – tidligere ansatt på personalkontoret på KMV.
- Julianne Hals Paulsen – datter av «Ole Adolf»; Ole Meyer Olsen.
- Solveig Wolden – datter av Birger Hanseth.