Grefsheim

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Hovedbygningen på Grefsheim rundt 1900.

Grefsheim er en gard på Nes på Hedmarken, fra 1964 i Ringsaker kommune. Den er en storgard med fortid som adelig setegard, og omfatter 4008 dekar. Av dette er 1307 dekar dyrket mark, mens 2483 dekar er skog. Den staselige hovedbygningen med arker i loftsetasjen ble oppført på 1830-tallet, etter at den forrige ble ødelagt i en brann. Grefsheim hadde i middelalderen og tidlig nytid mange framtredende adelige eiere, som Magnhild Oddsdatter, Gørvel Fadersdotter Sparre og Hannibal Sehested.

Navnet er et heim-navn. Første leddet er ikke sikkert forklart, men kommer sannsynligvis av grefsi eller gref, som betyr «grev, hakke». Tradisjonell uttale er /græf`som/.

Middelalderen

Første gang Grefsheim er nevnt er på 1300-tallet, i diplomer som forteller hvem eierne var.[1] I 1313 er «Suein à Græfsæimi» nevnt, i 1338 «Pål på Grefsheim». I 1450 var den eid av Sigurd Skaktavl. Han var rundt 1449 blitt gift med Magnhild Oddsdatter (ca. 1425-1499) fra FinneVoss, som var enke etter ridder Bengt Harniktsson. Da Sigurd døde en gang før 1458, giftet Magnhild seg med ridder og riksråd Alv Knutsson (ca. 1420–1496) av slekta Tre Rosor, fra Sverige. Magnhild og Alv eide ikke bare Grefsheim-godset, men også Giske-godset på Sunnmøre, Sudrheim-godset (Sørum) på Romerike og deler av Bjarkøy-godset i Troms. Ikke minst eide de Finne-godset på Voss, Magnhilds arvegods.

Magnhild forble husfrue på Grefsheim til hun døde i 1499. Hun hadde minst fire barn. Hennes sønn med Sigurd, Karl Sigurdsson Skaktavl, født rundt 1450, var biskop av Hamar fra 1476 til sin død i 1487. Hennes to sønner med Alv, Knut Alvsson (ca. 1455–1502) og Odd Alvsson(ca. 1460–1497), var høvedsmenn. Opprinnelig var det Knut som arvet godskomplekset, men etter at han døde gikk det til jomfru Karine Alvsdatter, datter av Magnhild og Alv. Før hun døde gav hun Grefsheim og over hundre garder på Østlandet til Hamar bispestol og domkirke.[2]

Reformasjonen

Hannibal Sehested var eier av Grefsheim i åra 1649-1651. Kopi av maleri av Karel van Mander (1609-1670).
Etter reformasjonen fikk slekta tilbake Grefsheim, siden alt kirkelig gods var blitt konfiskert av kong Christian III. Det var da Gørvel (Gyrvhild) Fadersdotter Sparre (1517–1605) som fikk garden, hun var barnebarn av Knut Alvsson. Gørvel overdrog hele godset sitt til kongen: I 1574 hadde hun avstått Giske-godset, og i 1599 ga hun sitt siste gavebrev til Christian IV, pålydende over seks hundre garder, tre hundre av disse sønnafjells. Grefsheim var med dette blitt krongods, og ble etter hvert lagt inn under Storhamar, som var «hovedgård for krongodset på disse kanter».[3]

Storhamargods

I 1649 fikk Hannibal Sehested (1609–1666) Storhamar som adelig setegard, noe som også omfattet Grefsheim med underliggende garder. 1651 måtte imidlertid Sehested gi fra seg alt sitt gods i Norge, da han hadde havnet i unåde hos kongen og mistet stillingen som stattholder. Grefsheim og Storhamar forble krongods fram til 1661, da brødrene Gabriel d.y. og Selius Marselis fikk Sehesteds gamle gods i pant. De to brødrene var kongemaktas største kreditorer, og stod for 562 000 riksdaler, som var om lag 13 prosent av gjelda. I tillegg til Sehesteds gods fikk brødrene Marselis en del annet gods, og til sammen dekket dette inn nesten 300 000 riksdaler.[4] I 1675 ble så garden solgt til Andreas Tombloe og Anne van de Wiele, bosatt i Hamburg. Leonhard Marselis, yngste bror til eierne av Storhamar, drev forretninger i Hamburg fram til sin død i 1678, men det vites ikke om han hadde noen forbindelse til de nye eierne.

På begynnelsen av 1700-tallet bodde sorenskriver Hans Blichfeld på Grefsheim. I 1714 var det enka som drev garden, og det året ble nesten alle husene ødelagt i brann.[5] I 1716 ble Storhamar solgt til assessor Jens Hansen Grønbech (1666-1734) og hans kone Christine Sophie Jochumsdatter Vagel (1687-1771) for 23.000 riksdaler.[6] Hvorvidt Grefsheim var inkludert i den summen er usikkert, men sannsynlig, siden Grønbech overtok også denne garden samme år. Grønbech var en driftig gardbruker, og satte sannsynligvis i gang store byggeprosjekter på Storhamar. Han døde i 1734, og Vagel giftet seg på nytt i 1741 med justisråd Iver Jentoft, som da ble eier av garden.[7] Vagel ble på nytt enke en gang etter 1766, og sto da som eier av garden fram til hun døde i 1777. Da hadde hun vært husfrue på Storhamar i 61 år, og var kjent som «gammelfrua».[8]

Nyere tid

Johan Egeberg Mellbye (1866-1954) drev Grefsheim fra 1883.
Da Christine Vagel døde, var det nevøen Jens Grønbech Wessel (1735-1807) som arvet Storhamargodset. Han solgte Grefsheim allerede samme år, til Halvor Gundersen Sterud for 8300 riksdaler. Han var av slekta Robarth fra Skottland, og tok dette navnet. Sønnen Gunnar Halvorsen overtok etter ham, og skal ha plantet deler av «den 500 meter lange lønnealléen ned mot båtplassen ved Mjøsa».[9] Plantene fikk han av løytnant Jacob Hoel (1775–1847), gardbruker på Hovinsholm og bror til bondehøvdingen Halvor Hoel (1766-1852). Gunnar drev garden til 1834, da en svigersønn, løytnant Norgrenn, overtok.

I 1867 tok sorenskriver i Asker Johan Egeberg over Grefsheim, og i 1883 gikk den til Johan Egeberg Mellbye (1866–1954), brordatters sønn av Egeberg. Mellbye var agronom, og var med på å starte Norsk Landmandsforbund (senere Norges Bondelag) i 1896. Der var han leder i to perioder, 1901–1905 og 1909–1941. I perioden 1904-1905 var Mellbye statsråd i Francis Hagerups andre regjering, der han representerte Høyre. I perioden 1922-1930 var han dessuten stortingsrepresentant for Hedmark, men denne gangen representerte han Bondepartiet.

Mellbye var gift med Emelie Pettersson (1879–1954), og deres sønn Jan Egeberg Mellbye (1913-2009) overtok drifta etter faren. I likhet med faren var han også leder av Norges Bondelag en periode, i 1969-1974. Han var gift med Tora Bjørn-Hansen (1921–1968), og deres sønn Johan Edvard Mellbye (1943-) driver i dag garden sammen med kona Anne Lise Mellbye (1943-). I 2011 leverte de mjølkekua og gikk over til kjøttproduksjon med ammekuer.[10]

Galleri

Noter

  1. Coldevin, Norske storgårder, side 422.
  2. Coldevin, Norske storgårder, side 426.
  3. Coldevin, Norske storgårder, side 428.
  4. Sogner, Krig og Fred, side 35, 37-38; Sønstevold, «Gabriel Marselis d.y.», side 95.
  5. Coldevin, Norske storgårder, side 428.
  6. Pedersen, «Den adelige frie sedegård Storhamar», side 33 og 66.
  7. Pedersen, «Den adelige frie sedegård Storhamar», side 66.
  8. Pedersen, «Den adelige frie sedegård Storhamar», side 66-67.
  9. Coldevin, Norske storgårder, side 430.
  10. Ringsaker blad, 20. august 2011.

Litteratur

Se også

Koordinater: 60.790948° N 10.958658° Ø