Oscar II
| Oscar II | |
|---|---|
| |
| Personalia | |
| Tittel: | Konge av Sverige og Norge |
| Regjeringstid: | Norge: 1872–1905 Sverige: 1872–1907 |
| Valgspråk: | Broderfolkenes vel (fra 1907: Sveriges väl |
| Fødselsnavn: | Oscar Fredrik |
| Fødselsdato: | 21. januar 1829 |
| Fødested: | Stockholm |
| Bortgang: | 8. desember 1907 |
| Dødssted: | Stockholm |
| Foreldre: | Oscar I og Josephine av Leuchtenberg |
| Ektefelle(r): | Sophie av Nassau |
| Barn: | Gustav Oscar Carl Eugen |
Oscar II (født 21. januar 1829 på Stockholms slott, død samme sted 8. desember 1907) var Norges konge fra 1872 til unionsoppløsninga i 1905, og Sveriges konge fra 1872 til sin død. Oscar var sønn av Oscar I og Josephine av Leucthenberg. Hans bror Karl IV etterfulgte faren på tronen, og da han døde barnløs i 1872, sto Oscar først i arverekka, ettersom den eldre broren Gustav også hadde gått bort. Han hadde da siden 1857 vært gift med Sophie av Nassau, og paret hadde fire sønner. Broren hadde vært en svært populær konge i både Norge og Sverige, og det var derfor en stor utfordring å ta over tronen etter ham. I 1867 hadde Oscar for første gang fungert som regent, etter en lovendring som åpnet for at andre enn kronprinsen kunne ha denne posisjonen. Loven ble ikke endret i forhold til Norge, og han kunne derfor ikke fungere som norsk visekonge. Oscar II ble kronet først som konge av Sverige 12. mai 1873 i Storkyrkan i Stockholm, og den 18. juli samme år som konge av Norge i Nidarosdomen. Kroningen i Nidarosdomen ble foretatt av biskop Andreas Hansen Grimelund.
Politikk
Oscar II var svært interessert i utenrikspolitikk. Dette var et område hvor det norske Stortinget ikke hadde noen direkte innflytelse, og dermed et potensielt betent område i forholdet mellom monarken og Stortinget. Kongen var en stor beundrer av Otto von Bismarck og av Tyskland generelt, og jobbet for et forbund mellom Skandinavia, Tyskland og Italia, og etter hvert kanskje også Storbritannia. Forbundet skulle være rettet mot faren fra øst. Med en tysk dronning og mange landsmenn som var tyskvennlige fant kongens politikk gehør i den svenske befolkningen.
Forholdet til Norge var mer konfliktfylt, ikke nødvendigvis for kongen personlig, men politisk var det en brytningstid. I tiden etter Karl III Johan hadde personalunionen mellom Norge og Sverige hatt gode kår. Skandinavismen sto sterkt i befolkningen, og Oscar I hadde etterkommet flere sentrale norske krav, som innføringen av unionsflagg og unionsvåpen for å markere at rikene var sidestilt.
I 1880-åra sto Venstre sterkt i norsk politikk, og et viktig krav var begrensning av kongemakten og et mer demokratisk styre i Norge. I 1884 ble prinsippene for parlamentarisme innført i Norge, noe som var et stort nederlag for kongen. Hans regjering måtte nå stå til ansvar for Stortinget. Utenrikspolitikken ble også et kampområde, spesielt i forhold til konsulatvesenet. Stortinget krevde egne norske konsuler i utlandet, blant annet fordi mange av de som trengte hjelp i utlandet var norske sjøfolk. En tanke om at unionen burde oppløses hvis man ikke fikk gjennom kravene begynte å spre seg.
Besøk i Norge
Oscar II besøkte Norge mange ganger. Blant hans viktigste reiser i landet er:
- 1860: Jotunheimen
- 1869: Vestfold og Telemark
- 1872: Vestlandet i forbindelse med tusenårsjubileet for slaget i Hafrsfjord
- 1873: Trondheim (kroning) og Nord-Norge opp til Grense-Jakobselv
- 1893: Blant annet Telemark i forbindelse med åpningen av Banak-Norsjøkanalen
- 1897: Regjeringsjubileet (25 år på tronen), blant annet Kristiania
- 1903: Nord-Norge, åpning av Ofotbanen
Fra 1885 samlet kongen gamle norske bygninger på Bygdøy kongsgård. Oscar IIs Samling ble kimen til Norsk Folkemuseum. Blant bygningen han anskaffet var Gol stavkirke. I 1907 ble samlinga innlemma i Folkemuseeet.
Til tross for politiske problemer ble kongen alltid godt mottatt. Da han besøkte Grense-Jakobselv i 1873 ble Kong Oscars IIs kapell reist til minne om det første kongebesøket i området på 250 år. Kongen feiltolket denne mottagelsen av ham som monark med støtte til unionen. Han gjorde også enkelte tabber. Spesielt uheldig var det da han i 1899 ved Nationaltheatrets åpning bar Serafimerordenen. Denne rangerte foran storkorset av St. Olavs Orden, og nordmenn reagerte på at han ved en slik anledning ikke valgte å la den norske ordenen være den høyeste han bar. Kongens tanke hadde vært å ære nordmennene ved å bære sin fineste orden. Det var utvilsomt god vilje bak, men i det politiske klimaet i disse årene var det svært lett å såre nordmenns følelser, og kongen kunne i slike saker være noe virkelighetsfjern. I 1904 forsøkte han å bøte på dette ved å innføre en ny, norsk ridderorden, Den norske Løve. Dette gjorde vondt verre, for ordenen ble før unionsoppløsninga bare delt ut til kongehusets prinser og utenlandske statsoverhoder – fremtredende nordmenn kunne bare se langt etter den.
Unionsoppløsningen
Unionsflagget, som opprinnelig hadde vært et norsk krav og som ble tatt veldig godt imot i Norge da det ble innført, ble mot slutten av 1800-tallet sett som et symbol på underkastelse. Venstre gjorde avskaffelse av unionsflagget til en sentral sak, og i 1898 vedtok Stortinget for tredje gang en lov om et rent, norsk flagg. Kongen hadde utsettende veto, og hadde to ganger nektet å sanksjonere loven, men nå var han tvunget. I 1899 ble det norske handelsflagget uten unionsmerke heist. Orlogsflagget beholdt unionsmerket til 1905.
Konsulatsaken tilspisset seg også. I 1895 gikk det så langt at det kom militære trusler fra Sverige, og Stortinget måtte ta et skritt tilbake. Det ble innledet nye forhandlinger i et mer dempet klima, og i 1903 kom man til enighet om at det skulle utarbeides separate men likelydende lover om konsulatvesen for de to rikene. I november 1904 brøt arbeidet med de nye lovene sammen. Sverige statsminister, Boström, presenterte da det som ble kjent som «lydrikepunktene», seks betingelser for et eget norsk konsulatvesen. Fra norsk side ble disse sett på som provoserende og fullstendig uakseptable. Forhandlingene ble endelig avslutta i februar 1905. Francis Hagerups andre regjering gikk av, og Christian Michelsen dannet ny regjering. Hans eneste programpost var en ensidig norsk opprettelse av eget konsulatvesen. Dette ble enstemmig vedtatt i Stortinget, men 27. mai 1905 nektet Oscar II å sanksjonere vedtaket. Regjeringen nektet å kontrasignere hans beslutning, og statsrådene leverte dermed sine avskjedssøknader. Kongen nektet på sin side å akseptere disse, fordi han ikke hadde noen annen mulighet til å danne en norsk regjering som var akseptabel for opinionen.
7. juni 1905 fattet Stortinget et vedtak om at kongens myndighet skulle overføres til den norske regjeringen. Vedtaket var ikke utformet som en oppløsning av unionen, men som en konstatering av at unionen i praksis var oppløst: «… unionen med Sverige under en konge er oppløst som følge av at kongen har opphørt å fungere som norsk konge.»
Oscar II tok oppløsningen svært tungt, og skrev i sine memoarer at det «har gifvit mitt hjärta ett djupt, ja, oläkligt sår». Han fikk etter unionsoppløsninga helseproblemer, og døde 7. desember 1907. I likhet med de andre medlemmene av den svenske kongefamilien er han gravlagt i Riddarholmskyrkan i Stockholm.
Galleri
Oscar II sammen med deler av sitt hoff utenfor Villa Victoria, en av kongevillaene ved Paradisbukta på Bygdøy.Foto: L. Szacinski (firmaet)/Oslo Museum (ant. 1899).
Kongehella med sitat fra prins Oscars besøk i Flatdal i Seljord i 1870.Foto: Siri Iversen
Daværende prins Oscar la ned grunnsteinen til den første norske sjømannskirken i London i 1871.Foto: Stig Rune Pedersen
Oscar IIs signatur i fjell, Håøya, 1901.Foto: Stig Rune Pedersen
Bauta ved Holmenkollen med Oscar IIs og keiser Vilhelm IIs signaturer, til minne om veiåpning 1890.Foto: Stig Rune Pedersen
Litteratur
- Bratberg, Terje: «Oscar 2» i Norsk biografisk leksikon
- «Oscar II», Wikipedia
| Forgjenger: Carl XV |
Konge av Sverige |
Etterfølger: Gustav V |
| Forgjenger: Karl IV |
Konge av Norge |
Etterfølger: Haakon VII |