Steinkjer kommune
| Steinkjer | |
|---|---|
| |
| Basisdata | |
| Kommunenummer | 5006 |
| Fylke | Trøndelag |
| Kommunesenter | Steinkjer |
| Areal | 1942.05 km² |
| Areal land | 1942.05 km² |
| Areal vann | 0 km² |
| Folketall | 23 955 (2023) |
| Sammenslåing(er) | 1964 (Beitstad, Egge, Kvam, Ogndal, Sparbu og Stod innlemma. |
| Målform | nøytral |
| Nettside | Nettside |
Koordinater: 64°01′22″ N 011°29′20″ Ø
Steinkjer kommune ligger i Trøndelag fylke. Navnet Steinkjer er en sammenkopling av ordene stein og kjer, der kjer er et stort kar fylt med stein, som var et fangstredskap for laks. Et godt eksempel finnes i Kjærrafossen i Numedalslågen der det også foregikk kjærrafiske. 'Kjer' (av norrønt 'kar'), kjerr, var et faststående fiskeredskap i elv, beregnet på fangst av laks og ørret. Redskapet ble bygd av grovt trevirke eller jernspiler og hadde oftest en ledegard av stein eller tømmer. Fisken ble ledet inn i den ruselignende fangstinnretningen gjennom en kjegleformet inngang (kalv) og ble stående innesperret i fangstrommet til den blir hentet opp med håv. Kjer var mest brukt på Vestlandet og i Trøndelag.
Byen ligger innerst i Beitstadfjorden, som er siste ledd av Trondheimsfjorden. Steinkjers «grunnvoll» ble den fine sanden som ble vasket ut av Steinkjermorenen. Byvåpenet, den blå sekstaggede stjerna, er symbolet på innfartsvegene til byen. Ferdselen fra bygdene, der bøndene søkte avsetning for varene sine, skapte Steinkjer. «Steenkiær» ble møteplass, og porten mot verden med utskipningshavn, markedsplass og etter hvert – en by. Fra 1964 ble byen, som ble grunnlagt i 1857, en storkommune som omfattet de samme kommunene som i sin tid grunnla den. I 2020 ble også Verran innlemmet i Steinkjer kommune.
Geografiske og geologiske forhold
Terrenget består av nordøst-sørvestvendte lave, runde åser, vide daler og en stor fjord som ble skapt gjennom flere istider da en tykk innlandsis slipte berggrunnen. Den marine grensen er 175 meter.
Under opphold i innlandsisens tilbaketrekking ble flere morenetrinn dannet og dessuten etterlot innlandsisen seg israndterrasser, store steiner og grov grus. Berggrunnen under løsmassene tilhører Guladekket i Trondheimsfeltet. Dette er metamorfe kambriske bergarter som arkose, amfibolitt, fyllitt, grønnstein og konglomerat.
Steinkjers historie
Forhistorisk tid
Området rundt Steinkjer har vært bebodd i 6000 år - det forteller de mange helleristninger og oldfunn i Steinkjers umiddelbare nærhet. Norges første steinalderboplass ble funnet på Våttåbakken litt nord for sentrum i 1871. Der ble det reist en bauta i 1928.
Sagatid
Steinkjer hadde sin første storhetstid for omkring 1000 år siden. Da var stedet hovedsete for jarlene Eirik og Svein. Da Olav Haraldsson kom til makten ble Svein Jarl jaget fra Steinkjer førjulsvinteren 1015. Etter dette fortelles det lite fra og om Steinkjer. Noen hevder at stedet lå tilnærmet øde i flere hundre år, men det er vel mer sannsynlig at etter som «stormennene» ble jaget herfra, så har ikke sagaen mer å fortelle.
Steinkjergården
På 1700-tallet ble trelastnæringen viktig, og man aner starten på et nytt Steinkjer. I 1801 bodde det riktignok bare 14 familier på Steinkjer. Det var beboerne på Steinkjergården, som lå der Steinkjer kirke ligger i dag. Gårdens husmenn bodde ved elvemunningen og blir vel som så å betrakte som strandsittere. 1800-tallet ga en langsom vekst og utbygging av Steinkjer. Utskiping av trelast, handel, militærliv og økt ferdsel er viktige stikkord.
Handelsby
Etter hvert utviklet det seg en betydelig handelsvirksomhet og jektefart med utgangspunkt i stedet rundt utløpet av Steinkjerelva. 7. mai 1857 fikk Steinkjer ladestedsrettigheter - ble by - med de privilegier det innebar. Steinkjers drøyt 600 innbyggere bygde et nytt samfunn. Bystyret ble etablert, kirke ble bygd, brannvesen, mølle, meieri og dampskipsselskap var hovedingrediensene av den infrastruktur som kom på plass etter hvert.
1900-tallet
Det tjuende århundret ble for Steinkjer innledet med en bybrann. Sørsia brant og 62 bygninger ble flammenes rov. Dette ble starten på en hektisk, men rik tid. En helt ny bydel reiste seg av asken. Jernbanen (Hell-Sunnanbanen) kom til byen. Også politisk var det en aktiv tid og konjunkturene var gunstige. 1900-tallets Sørsia fikk tidens arkitektur: Store bygninger med tårn og spir i karakteristisk jugendstil. Mens Nordsia fortsatt var en selvgrodd småhusby slik vi kan fornemme det i bydelen Sneppen den dag i dag. Først på 1920-tallet ble det nedgangstider. Økonomien stagnerte og mange bedrifter gikk konkurs, med påfølgende høy arbeidsledighet. I 1925 ble navnet endret fra Stenkjær til Steinkjer.
Gjenreisning og vekst
21. april 1940 ble Steinkjer igjen hardt rammet. På grunn av en islagt Beitstadfjord, som derved hindret invasjonsstyrkene å ta seg fram sjøverts, ble byen brannbombet, og praktisk talt hele sentrum blir lagt i ruiner. De to bydelene som slapp fra bybrannen var før nevnte Sneppen ved havneanlegget på Sørsida og Finnmarka som ligger langs Gamle Kongeveg på Nordsia. Etter 5 år med okkupasjon, brakkeliv og usikre kår, starter etterkrigstidens gjenreisning. Utover 1950-tallet vokste et funksjonalistisk Steinkjer fram, etter en plan laget av arkitekt Sverre Pedersen. Bybildet forandret seg radikalt og en storslått, praktisk og moderne by vokste fram. I dag har «funkisbyen» fått status som en kulturhistorisk interessant byarkitektur.
Byen ble ikke bare gjenreist; den ble også utvidet. På 1950-tallet hadde Steinkjer en befolkningstilvekst på 25 prosent, der bydeler som Skjefte, Guldbergaunet og Nordsihaugen vokste fram.
«Bygdenes by»
Steinkjer er i dag en storkommune og en moderne by som består av de opprinnelige nabokommunene som i 1857 grunnla bykommunen Steinkjer: Sparbu, Ogndal, Stod, Egge, Beitstad og Kvam. Bybildet ble preget av fire bydeler, delt av Steinkjerelva og jernbanen. Sentrum slik det fortonte seg før 2. verdenskrig var kjennetegnet av tårn og spir, både på mur- og trehus. Men bybildet øst for jernbanen er den før nevnte funkisbyen. Flere av byens gater henspiller på dens betydning i sagatiden og andre viktige historiske milepæler.
Steinkjers byvåpen - den sekstaggede stjerna - symboliserer innfartsvegene til byen. Og nettopp ferdselen fra bygdene, og bøndene som søkte avsetning for sine varer, skapte Steinkjer. Derfor det velklingende «Bygdenes by», som for mange etter hvert ble «umoderne». Flere forslag har blitt lansert, men ingen synes å klare utkonkurrere «bøgdabyen».
Storkommune og moderne by
I 1964 ble Steinkjer storkommune. Beitstad, Egge, Kvam, Ogndal, Sparbu, Stod og Steinkjer ble stått sammen under navnet Steinkjer kommune. I 1968 passerte innbyggertallet 20.000. Byen fikk behov for mer plass, og utover 1970-tallet vokste byen på nytt. Den innerste del av fjorden ble demmet opp, og det som før het respektive Nordsileiret og Sørsileiret framsto etter hvert som de nye bydelene i Steinkjer. Først bygde man industri og handelsvirksomhet, seinere kom også boligbyggingen langs Steinkjerelva og fjorden.
Kommunereformen 2014–2018
I forbindelse med kommunereformen 2014–2018 ble det vedtatt en intensjonsavtale mellom Steinkjer og nabokommunene Verran og Snåsa. Resultatet av folkeavstemningen som ble avholdt i de tre kommunene mandag den 23. mai 2016, viste flertall for dette i Steinkjer (61,8 % ja) og Verran (73,8 % ja), mens Snåsa (70 % nei) hadde flertall mot sammenslåing.[1] 1. januar 2020 ble Verran innlemmet i Steinkjer.
Kommunens vassdrag
Steinkjerelvene er et vassdrag som består av Byaelva, Ogna og Steinkjerelva. Byaelva og Ogna renner sammen øst for bykjernen og danner Steinkjerelva, som renner gjennom Steinkjer sentrum og ut i Beitstadfjorden.
Innenfor kommunen finnes også en del av Snåsavatnet samt Fossemvatnet og Reinsvatnet i Snåsavassdraget som ender i Byaelva. Dessuten Lustadvatnet og Mokkavatnet som ligger øverst i gamle Ogndal kommune og renner ut i Ogna. Lømsen ligger i skillet mellom gamle Beitstad kommune og Kvam kommune, mens Gilten ligger delvis i Steinkjer og Namdalseid kommune.
Leksdalsvatnet som dels er i Verdal kommune og dels Steinkjer kommune renner ut i elva Figgja som har sitt utløp sør for sentrum av Steinkjer der den renner ut i Beitstadfjorden mellom Måsøra og Løesberga. Henningvatnet, beliggende på Henningvola løper ut i Figgjavassdraget. Rungstadvatnet ligger langs E 6 ca 4 km nord for sentrum. Derfra renner en bekk som ender i Sellesbekken, som igjen renner ut i Lundelva, som har sitt utløp i Beitstadfjorden ved Lund gård.
Lokalhistorisk aktivitet
Det er sju historielag i Steinkjer kommune: Foreningen Gamle Steinkjer[1], Sparbu Historielag[2], Egge Historielag[3], Ogndal Historielag, Beitstaden Historielag, Forr Historielag[4] og Kvam Historielag[5].
Referanser
- ↑ «Steinkjer og Verran blir trolig én kommune», i Trønder-Avisa, publ. 23.05.2016 22:08; sist endret: 24.05.2016 00:18
Kilder
- Stene, Morten: Bli dus med Steinkjer, Steinkjer 1996
- Stene, Morten: Mer dus med Steinkjer, Steinkjer 2000
- Pedersen, Jac. Wicklem: Steinkjer 100 år 1857-1957, Steinkjer 1957
- Steinkjerleksikonet