Fra Egge til Australia i 1926; ungdom og voksne karers drøm kan ta så mang en vei. Når forholdene strammer seg til blir det enda større grunn til å drømme. Man vil jo ha det godt, eller i alle fall bedre. Enkelte gjorde drømmen til virkelighet, også på Innherred.
I 1920 sto arbeiderbevegelsen sterkt i Norge, både politisk og faglig. Bankkrisa som inntraff høsten 1920 skulle bli avgjørende. Storstreiken som fulgte i 1921 ble i så måte et nytt minus i librettoen. Fagbevegelsen mista nær 40 % av medlemsstokken og striden innen den politiske del av arbeiderbevegelsen ga tre parti. Sosialdemokratene var de første som brøt med faderhuset; Det Norske Arbeiderparti i 1921. Etter Arbeiderpartiets uttreden av Komintern (Den kommunistiske internasjonale - også kalt «3.Intemasjonale») i 1923, da over 113 av delegatene på Arbeiderpartiet landsmøte marsjerte ut og stiftet Norges Kommunistiske Parti, ble situasjonen rimelig avklart i Trøndelag som helhet. I Trondheim gikk partilaget rett inn i kommunistpartiet og tok med seg avisa Ny Tid. Men på bygdene og i de nordtrønderske byene var situasjonen en helt annen. Langt de fleste medlemmene ble stående i DNA. Les mer …
Det ble opprør på Steinkjersannan i 1911. Soldatene var misfornøyde - og de solidariserte seg med namdalingen som ble satt i vaktarrest for den bagatell å ha tatt med «pensko» på «utmars»
Det er fortsatt mange som erindrer og er i stand til å avsynge strofer av den kjente «kantate» om frelsessoldaten som forgikk seg i Furuskogen på Steinkjer, der han tok hennes ja-ord med «haijnn å moijnn»! Vi kjenner også resultatet av forgåelsen, i det hun i siste strofe beklager «Å haijnn som hadde så brei ei raijnn – mått byjnn på neant-te som meni`-maijnn».
Det vår historie handler om er imidlertid både i tid og ånd, noe helt annet. Vi skriver august i året 1911. Det var «regimentsamling» på Stenkjærsandene. Soldater fra Innherred, Namdalen og Ut-Trøndelag var samlet for «å øve edel krigsdåd». I løpet av juni/juli hadde kavaleriet avholdt sin eksersis. I følge lokalavisene fra den tid gikk dette meget pent for seg: «Dragonerne reiste imorges fra Fosnes i Beitstaden og skal over Sunnan, Bruheim, Leksdalen, og Stiklestad marsjere tilbake til Rindleret. Der telefoneres til os fra Følling i ½ 10 tiden, at avdelingen netop passerer. Mange flag er heist i bygden og man kunde høre paa de livlige hurrarop, at gutterne var i humør og bedste velgaaende.» Les mer …
 Boktrykker, faktor, sanger, musiker og dirigent Gustav Christiansen. En vekstfaktor for Steinkjers sang og musikkliv fra 1912 til 1949. Gustav Christiansen (født 26. oktober 1877 i Trondheim, død samme sted 13. desember 1949) hadde et stort musikalsk talent, som han øste av for flere kor og orkestre både i Trondheim og Steinkjer.
Han var sønn av Johan Kristiansen Jule og Grethe Røvik fra Inderøy. Christiansen vokste opp hos nære slektninger på Jule i Inderøy kommune fra 1885 til 1890. Han dro til sjøs (med jekt) allerede før han ble konfirmert. Det falt seg slik at han ble konfirmert i Trondenes kirke. I 20-årsalderen ble han utsatt for en ulykke som ledet til amputasjon av en fot, og han måtte da oppgi sjømannslivet.
Christiansen utdannet seg til boktrykker med håndverksbrev fra 31. desember 1903 i Waldemar Janssens trykkeri i Trondheim. Der ble han til 1907. Fra 1907 til 1912 var han typograf i arbeideravisa Ny Tids trykkeri, Trondheim. I 1912 reiste han til Steinkjer hvor han var han faktor i A/S Indtrøndelagens trykkeri i Steinkjer til 1916. Han ble innvilget et stipendium til den grafiske verdensutstillingen i Leipzig i 1914. I 1916 reiste han tilbake til Trondheim og var faktor i Adresseavisens trykkeri til 1920. Fra 1920 var han tilbake i Steinkjer og var først trykker hos A/S Nord-Trøndelag fra 1920 til 1940 og bestyrer i Steinkjer trykkeri A/S 1940–1947. Les mer …
 Odd Asbjørn Mediås, skoledirektør, lokalhistoriker, fotballentusiast, musiker og fagbokforfatter. Odd Asbjørn Tyldum Mediås (født 11. februar 1930 i Snåsa, død 28. oktober 2014 i Steinkjer) var sønn av Ivar Mediås og hustru Oddlaug født Tyldum. Mediås var nok best kjent som skoledirektør i Nord-Trøndelag, men mange så ham også som ihuga fotballentusiast og en drivende engasjert musiker. Han var gift med Aud født Øksnes fra Kvam, og sammen fikk de tre barn: Ivar Birger (1952), Jorunn Oddfrid (1955) og Geir (1962).
Hans store interesse for musikk ble tidlig vakt, og ga både ham selv og omgivelsene store opplevelser. Hans mange skoleorkestre, paret med yrkesutøvelsen, viste en mann med genuin omsorg for å gi barna han var satt til å danne, vekstmuligheter også på det reint kulturelle plan. Da yngste sønnen Geir ble fotballinteressert, ledet det til at far Odd Asbjørn engasjerte seg i SI&FK, hvor han ble formann i styret fra 1979 og i tre år, foruten å inneha styreverv i flere år. Når han ble voksen nok, tok han også på seg ansvaret med å lede Veteranlauget i Steinkjer fotballklubb. De musikalske og sportslige årer ledet ham likevel ikke av sporet til å stå i bresjen for de mer yrkesfaglige organisasjoner han ble en del av. Som pensjonist ble han dessuten doktor på skoledirektørembetet. Kongens fortjenstmedalje i gull hang han opp på veggen, ved siden av skrivepulten sin, der den inspirerte til videre innsats. Les mer …
 Minnesteinen over Eidsvollsmennene Sivert Bratberg og Daniel Skevik står på Solberg gamle kirkegård i Beitstad Sivert Pålsson Bratberg (født 1780, død 27. juni 1816) var lærer, gardbruker og eidsvollsmann fra Solberg sogn i Beitstad i Nord-Trøndelag. Han var bygdas første fastskolelærer. På Eidsvoll kan han mest sannsynlig regnes til Selvstendighetspartiet. Men klarest markerte han seg som talsmann for bondestandens interesser i forhold spesielt til proprietærene, en problemstilling som var særlig aktuell i Bratbergs hjemtrakter.Foreldra var Pål Olsen Bratberg (1732-1791) og hans tredje kone Ingeborg Olsdatter Klett (1747-1815). Faren hadde drevet garden Øver-Bratberg fra 1762, og var fremdeles gardbruker der da han døde. Han hadde hatt fire barn i to tidligere ekteskap, men ble to ganger enkemann og mistet alle barna som små eller unge. I ekteskapet med Ingeborg var det født fire barn, men bare Sivert og hans eldste bror Ole (født 1771) vokste opp. Da faren døde, ble garden delt mellom enka og de to sønnene, og Ole fikk overta hele garden i 1798.
Les mer …
 Ole Martin Eid. Meierist, handelsmann og ordfører - samt første formann i Inntrøndelag skyttersamlag Foto: Ukjent (født 1859 i Levanger, død 1940) ble meierist, handelsmann og ordfører i det som den gang var Sparbu kommune. Han kom til Mære som lærling på meieriet i 1879. Her bosatte han seg og etablerte seg som handelsmann etter noen år som meieribestyrer i Sokndal og på Mære. Ellers var Eid en ihuga skytterlagsmann og hadde ellers mange kulturelle interesser, hvorav hans innsats for Mære folkeboksamling nok rager høyest. Ole Martin ble født og vokste opp i Levanger. Han var sønn av Bergitte og Lorns Eid, som kom dit fra slektsgården Eid i Ytterøy. Etter at Mære meieri ble etablert 1. februar 1879, begynte Eid som lærling under den sveitsiske bestyreren Jacob Schärer. Allerede etter et års tid søkte han og fikk stillingen som bestyrer ved Sokndal meieri. Han ble i Sokndal til Schärer forlot Mære. Og i 1882 fikk Eid stillingen som bestyrer ved Mære meieri. Meieriet på Mære ble et mønsterbruk som O. M. Eid har fått mange lovord for å ha lagt suksessgrunnlaget for i løpet av de 15 år han fungerte som bestyrer. Les mer … | 
