Det ble opprør på Steinkjersannan i 1911. Soldatene var misfornøyde - og de solidariserte seg med namdalingen som ble satt i vaktarrest for den bagatell å ha tatt med «pensko» på «utmarsj»
Det er fortsatt mange som erindrer og er i stand til å avsynge strofer av den kjente «kantate» om frelsessoldaten som forgikk seg i Furuskogen på Steinkjer, der han tok hennes ja-ord med «haijnn å moijnn»! Vi kjenner også resultatet av forgåelsen, i det hun i siste strofe beklager «Å haijnn som hadde så brei ei raijnn – mått byjnn på neant-te som meni`-maijnn».
Det vår historie handler om er imidlertid både i tid og ånd, noe helt annet. Vi skriver august i året 1911. Det var «regimentsamling» på Stenkjærsandene. Soldater fra Innherred, Namdalen og Ut-Trøndelag var samlet for «å øve edel krigsdåd». I løpet av juni/juli hadde kavaleriet avholdt sin eksersis. I følge lokalavisene fra den tid gikk dette meget pent for seg: «Dragonerne reiste imorges fra Fosnes i Beitstaden og skal over Sunnan, Bruheim, Leksdalen, og Stiklestad marsjere tilbake til Rindleret. Der telefoneres til os fra Følling i ½ 10 tiden, at avdelingen netop passerer. Mange flag er heist i bygden og man kunde høre paa de livlige hurrarop, at gutterne var i humør og bedste velgaaende.» Les mer …
 Steinkjer Damekor i 1939, like før avreise til sangerstevnet på Orkanger. Trykk på bildet og få fram sangernes navn Foto: Ukjent - Eier: Fam Tronstad - Pettersen ble stiftet 29. oktober 1934. 57 kvinner fra Steinkjer og omland (i sær fra Byafossen) fant veien til Folkets hus på Sørsia. Man kunne jo også tenkt seg at Stenkjær Arbeiderpartis Sangkor hadde tatt inn kvinner da de ble stiftet i 1913; i det flere sentrale komponister var av den oppfatning at blandede kor bedre ville gi uttrykk for «menneskestemmens klangbilde i dens fyldige stemmeprakt» slik O. M. Sandvig sa det. Men det kom ikke på tale å ta inn kvinner i det som seinere kom til å lyde navnet Steinkjer Arbeiderkor.
Damekorets meritter innbefatter konserter, kabareter, sangerfester og et utall sangerstevner såvel i Norge som Danmark, Sverige og Finland. Den organisatoriske tilknytningen til arbeiderbevegelsens sangtradisjoner sto støtt og fast, inntil de sto alene igjen «på valen» i Nord-Trøndelag. Les mer …
 Avishode fra juli 1942, kort tid etter at nazimyndighetene hadde avsatt redaktørene Kjesbu og Hougen. Trønder-Avisa er ei dagsavis som utgis i Steinkjer i Trøndelag. Den ble grunnlagt i 1940 som Nord-Trøndelag & Inntrøndelagen eller Fellesavisa som de fleste kalte den. Det som skulle vært et samarbeid under krigen, ble varig, og i 1952 skifta avisa navn til Trønder-Avisa. Den er den største avisa i gamle Nord-Trøndelag fylke, og fungerer som regionsavis for hele Nord-Trøndelag, med et spesielt fokus på Steinkjer, Levanger og deres nabokommuner. Pr. 2013 er Arve Løberg redaktør.
Avisa har lokalkontoret i Grong, Levanger, Namsos og Stjørdal. Den eier også flere mindre lokalaviser: Inderøyningen, Lokalavisa Verran Namdalseid, Lokalavisa Snåsningen, Steinkjer-Avisa samt en betydelig eierandel i Ytringen. Les mer …
 Valøy Samvirkelag ca 1945. På trappa sitter Åge O. Valøen og John Bjørgen. Bildet utlånt av Forr HistorielagFoto: Ukjent. , var som en filial under Sunnan Samvirkelag, og ble etablert 5 mai 1933. Det ble mange harde tak og stor gjennomtrekk av personalet på Valøya, før man endelig satte strek nokså nøyaktig 14 år seinere, i mai 1947.Jernbanen var kommet seg forbi Valøy stasjon, som ble oppført i tida 1920-1923, etter tegninger av arkitekt Eivind Gleditsch, men den ble ikke tatt i bruk før i 1928 – året før Sunnan-Grong-banen var framme på Grong. Under anleggsperioden – fra 1919 og utover, ble kokkelagene på strekningen Sunnan stasjon til Valøy stasjon forsynt med dagligvarer fra Sunnan Samvirkelag. De innfødte ble derfor også godt kjent med det ideologiske grunnlaget og varespekteret til forbrukerkooperativene. Da stasjonen ble åpna i 1928 flyttet også poståpneriet, som var etablert på Valøy i 1922 inn i stasjonsbygningen. Les mer …
Jarle Bernhard Hatling (født 24. desember 1908 på Åsan Østre i Kvam, død 4. juni 1973 i Stod) var en idérik mann som drev sagbruk og mekanisk verksted i heimbygda. Faren Albert Taraldsøn kom fra Kvam til Hatling hvor han ble gift med Karoline og tok hennes navn som sitt. De fikk fem barn; Olga, Kristense, Andreas, Alf og yngstemann Jarle. Fra små kår arbeidet Jarle seg opp til en aktet mann i bygda. Han ble også snart en betrodd politiker. Jarle ble tidlig opptatt av skogen, og hva den kunne gi. Og i 1929 – 1930 gikk han Statens Skogskole på Steinkjer. Etter skogskolen arbeidet han som takstmann og var med og kartla skog og skogsareal et års tid. Men den unge Hatlings interesser gikk mer i retning av foredling og de mulighetene som den industrielle utviklingen ga råstoffet fra skogen.Jarle Hatling kan vi si var en typisk inntrøndersk sosialliberaler med begge beina godt planta i partiet Venstre. Fra 1951 kom han med i Stod kommunestyre, og ble også valgt til varaordfører i denne perioden. Det ble flere verv på den engasjerte og udogmatiske, men meget praktisk innstilte lokalpolitikeren hvis motto ble «Vi må få ting utført» Les mer …
| 
