 Musikkpaviljongen på Torvet i Steinkjer. Paviljongen på Torget i Steinkjer ble bygd og montert i 1911. Det var leseselskapet / herreklubben «Stenkjær og Omegn Athenæum» som fikk musikkpaviljongen opp å stå på Torget.
Byggverket var ikke bare et markert innslag på Torget, men og et samlingspunkt for byens folk og besøkende før andre verdenskrig. Fra 1911 til 1940, i samfulle 29 år sto musikkpaviljongen på Torget i Steinkjer. Stenkjær og Omegn Athenæum ble i følge Steinkjerboka fra 1957 stiftet i 1869. Formålet var «at befordre dannende Underholdning ved gavnlig Læsning og Selskabelige Sammenkomster». Hver tirsdag mellom kl. 18 og 19 kunne man få låne bøker fra selskapets eget bibliotek. Og i selskapets lokaler var det lagt ut aviser og tidsskrifter. Allerede i 1879 abonnerte de på 17 forskjellig aviser og tidsskrift. De hadde sine lokaler i brennevinshandler Frøseths gård på Nordsia. Men det er Olav L’Orange som i grove trekk forteller historikken omkring dette særdeles elite- og herreklubb-pregede leseselskapet. Selskapet hadde gjennom det meste av sin tid mellom 15 og 20 medlemmer av kategoriene offiser, fogd, rittmester, lege, lensmann, handelsborger og sakfører. Etter hvert økte foreningens boksamling til mer enn 800 bind, som skal ha overlevd bybrannen i 1900.
Stedets kondisjonerte herrer møttes gjerne her for å drøfte store og mindre viktige saker, men også for å ta en varm toddy eller mer. Som for eksempel 17. mai 1879, da måtte politiet rykke ut for å roe ned de feststemte som hadde besluttet å avslutte dagen og kveldens festligholdelse med en prosesjon gjennom byen til Torget. De ble stanset og bedt om å avvikle toget med musikken i tet. Les mer …
Svartådalen er ein seterdal sentralt i Trollheimen, innafor grensene til Rindal kommune. Setrane her er rydda kring 1730 av tre gardbrukarar frå Indre Romundstad i Rindalen. Seinare kom setrane på handel og vart oppdelte, slik at i 1810 hadde desse fire gardsbruka på Romundstad setrar i dalen: Oppistuggu Indre, Austistuggu Indre, Utistuggu Ytre og Austistuggu Ytre. I tillegg hadde Tretta øvst i Rindalen den nedste setra i dalen. Utover 1800-talet begynte så gardbrukarar i Rennebu å kjøpe setrar i Svartådalen. Først var Bruholt, som kjøpte halvparten av seterretten til Austistuggu Ytre Romundstad i 1813. Sju år seinare kjøpte brukaren på Sørstuggu Grindal halvparten av seterretten til Utistuggu Ytre Romundstad, og om lag samstundes kjøpte Reitås den andre halvparten. Les mer …
 Arne Kvam Foto: fra boka UNGE VILJER: Det norske totalavholdsselskaps ungdomsforbund 1924-1974. (født 10. august 1902, død 24. april 1950) var en kjøpmann i Trondheim. Han var 6. sønn av gårdsdreng og vognmann John Kvam ( 1858-?) fra Strinda og hustru Emelie Kristiandrine ( 1868-?) fra Leka kommune i Namdalen. Han startet som visergutt og ble kjøpmann, men her framhever vi hans engasjement for avholdssaken gjennom Trøndernes Avholdslag i Trondheim. I 1927 ble han gift med sin Margrethe. I 1946 ble han D.N.T.s formann. På slutten av okkupasjonstida så Arne Kvam seg nødt til å rømme over Kjølen. I Stockholm ble han en viktig brikke i Nationaltemplarorden og ble en god hjelper for Hilding Friman i arbeidet med å forberede en økonomisk hjelpeaksjon i Norge etter krigen. Les mer …
 Oluf B. Meistad. Ukjent fotograf. Bildet utlånt av Åse Thorud. Oluf B. Meistad (født 19. mai 1904, død 5. juni 1987) var Ap-politiker, Fra 1946 til 1958 var han Sandvollans ordfører og derved også medlem av Nord-Trøndelag fylkesting. Da den store kommunereguleringa på Innherred var ferdigstilt i 1962, ble Oluf B. Meistad «storkommunen» Inderøys første varaordfører.
Han var en skarp politiker; så å si runnen av folket. Utdannelse var ikke vanlig den gang - for folk som var som Oluf; født av småfolk. Han tok igjen dette seinere i livet; gikk voksenopplæringskurs som han som kommunens ordfører fikk iverksatt for flere enn seg sjøl. Blant annet lærte han seg nynorsk på den måten. Men før den tid sykla han rundt i bygdene og laga referat fra kommunestyremøtene; både i Røra, Inderøy og Sandvollan. Slik lærte han seg politikkens mange vesen. Og da Nygaardsvold fikk i stand det store forliket på 1930-tallet, ga det støtet til at Oluf tok initiativ til å få eget Samvirkelag i kommunen. Les mer …
 Smør var et sikkert produkt. Også fra Binde meieri ble det eksportert betydelige mengder smør til England. Denne maskina er anslagsvis fra 1920-åra. Brynhild Løberg betjente maskina i mange år. ble etablert på Binde i Stod i 1888, men fikk mang en bratt kneik å gå før det endelig laga seg til for de 37 interessentene som først tegna seg – riktignok etter mange og sterke påvirkningsaksjoner fra dem som dro det hele i gang. Men da bøndene så at dette gikk rette vegen, strømmet de til. Prestefrua på For hadde fått det som hun ville. De mange gode menn i bygda sørget først for å få i gang smøreksport til England. I 1913 ble meieriet modernisert, og da gikk det slik at en del av det utrangerte utstyret havna i Hordaland! De to krigene i forrige århundre påvirket laget i negativ lei, men det var kan hende motgangen som til slutt berget laget. De måtte tenke nytt, og etter hvert som utviklingen gikk videre fikk stodbyggene hint om at det kan gå an å produsere fransk ost på Innherred. Da kom det enda flere leverandører med, og produksjonen føk i været. Denne utviklinga fortsatte – og akselererte etter at andre verdenskrig var over. 1. januar 1967 gikk Binde meieri opp i Steinkjer meieri, og leverte sin melk dit. Les mer … | 
_i_1946.jpg)
