 Augusta Mjøen som ung. Bildet henger på Gjøvik gård. Ingeborg Augusta Mjøen (født 1834 på Oppdal, død 1924 på Gjøvik gård) var husfrue i over 60 år på Gjøvik gård. Hun ble gift med statsagronom/brukseier Niels Hansen (1824-1904) i 1857, de bodde fire år på Haugsrud i Romedal før de flyttet til Nedre Gjøvik, som gården het opprinnelig. De fikk sju barn, deriblant Jon Alfred Mjøen, Inga g. Volckmar, Alf Mjøen og Reidar Mjøen. Dette var en svært kulturinteressert familie, der musikk og teater var en viktig del av tilværelsen. Alle barna var musikalske. Augusta var husfrue og en elsket mor og bestemor.
Augusta var datter av lensmann Jon Mjøen og Helene Schøien og vokste opp på Oppdal. 15 år gammel fikk hun reise til fru Lindemanns privatskole, seinere kalt Meyers privatskole, i Davik i Nordfjord. Hun var der i ett år og fikk undervisning i blant annet regning, geografi og historie, før hun ble konfirmert høsten 1850. Så fikk hun ett og et halvt år i Christiania for «at gaa videre i Sprog og Musik», som hun sier det selv i sine erindringer. Hun fikk undervisning i fransk og tysk av professor Athmer og sang og piano av hans kone og svigerinne, forteller hun. I Christiania møtte hun igjen sin barndoms lekekamerat og slektning, Bjørnstjerne Bjørnson. Han var søskenbarn av hennes mor og de hadde vært ofte sammen som barn. I Christiania gikk de i teater og besøkte slektninger som tanta Maren Spindler og familien Nordraak, Bjørnsons familie. Da Augusta begeistret skrev til faren sin at hun ble invitert til å prøvelese for teaterdirektør Carl Borgaard, ble Christiania-oppholdet brått avsluttet. Faren var redd hun skulle gå til scenen. Les mer …
 Musikkpaviljongen på Torvet i Steinkjer. Paviljongen på Torget i Steinkjer ble bygd og montert i 1911. Det var leseselskapet / herreklubben «Stenkjær og Omegn Athenæum» som fikk musikkpaviljongen opp å stå på Torget.
Byggverket var ikke bare et markert innslag på Torget, men og et samlingspunkt for byens folk og besøkende før andre verdenskrig. Fra 1911 til 1940, i samfulle 29 år sto musikkpaviljongen på Torget i Steinkjer. Stenkjær og Omegn Athenæum ble i følge Steinkjerboka fra 1957 stiftet i 1869. Formålet var «at befordre dannende Underholdning ved gavnlig Læsning og Selskabelige Sammenkomster». Hver tirsdag mellom kl. 18 og 19 kunne man få låne bøker fra selskapets eget bibliotek. Og i selskapets lokaler var det lagt ut aviser og tidsskrifter. Allerede i 1879 abonnerte de på 17 forskjellig aviser og tidsskrift. De hadde sine lokaler i brennevinshandler Frøseths gård på Nordsia. Men det er Olav L’Orange som i grove trekk forteller historikken omkring dette særdeles elite- og herreklubb-pregede leseselskapet. Selskapet hadde gjennom det meste av sin tid mellom 15 og 20 medlemmer av kategoriene offiser, fogd, rittmester, lege, lensmann, handelsborger og sakfører. Etter hvert økte foreningens boksamling til mer enn 800 bind, som skal ha overlevd bybrannen i 1900.
Stedets kondisjonerte herrer møttes gjerne her for å drøfte store og mindre viktige saker, men også for å ta en varm toddy eller mer. Som for eksempel 17. mai 1879, da måtte politiet rykke ut for å roe ned de feststemte som hadde besluttet å avslutte dagen og kveldens festligholdelse med en prosesjon gjennom byen til Torget. De ble stanset og bedt om å avvikle toget med musikken i tet. Les mer …
 Dundas fotografert i forbindelse med rettssaken. (1945) (født 30. oktober 1923 i Dverberg i Andøy kommune, død 1. juli 1978 i Canada) ble etter andre verdenskrig dømt for sitt arbeid til fordel for okkupasjonsmakten og sine relasjoner inn i landssvikermiljøene under krigen.
Etter det tyske angrepet var det ikke vanskelig for henne å få arbeid for okkupasjonsmakten, først i Trøndelag som kontordame og tolk tilknyttet den tyske byggetjenesten. Her sluttet hun våren 1942 etter litt for mye uønsket oppmerksomhet fra sin tyske sjef.
Hun tok da en to-måneders stenografi- og maskinskrivningsutdannelse og ble deretter ansatt hos Luftwaffe. Først var hun noen uker ved flyplassen på Lade, deretter ved den nyopprettede sjøflyhavnen i Sørreisa.
I Statspolitiet skulle den 20 år gamle jenta bli en av de fire av rundt 350 ansatte i Statspolitiet som ikke var medlem av Nasjonal Samling. Hun hevdet selv etter krigen at hun var helt apolitisk, og at hun ved ansettelsen trodde at Statspolitiet var en mer forvaltningsmessig politienhet, ikke et operativt politisk politi. Like fullt hadde hun blitt advart mot å begynne der av moren og en onkel. Les mer …
Jarle Bernhard Hatling (født 24. desember 1908 på Åsan Østre i Kvam, død 4. juni 1973 i Stod) var en idérik mann som drev sagbruk og mekanisk verksted i heimbygda. Faren Albert Taraldsøn kom fra Kvam til Hatling hvor han ble gift med Karoline og tok hennes navn som sitt. De fikk fem barn; Olga, Kristense, Andreas, Alf og yngstemann Jarle. Fra små kår arbeidet Jarle seg opp til en aktet mann i bygda. Han ble også snart en betrodd politiker. Jarle ble tidlig opptatt av skogen, og hva den kunne gi. Og i 1929 – 1930 gikk han Statens Skogskole på Steinkjer. Etter skogskolen arbeidet han som takstmann og var med og kartla skog og skogsareal et års tid. Men den unge Hatlings interesser gikk mer i retning av foredling og de mulighetene som den industrielle utviklingen ga råstoffet fra skogen.Jarle Hatling kan vi si var en typisk inntrøndersk sosialliberaler med begge beina godt planta i partiet Venstre. Fra 1951 kom han med i Stod kommunestyre, og ble også valgt til varaordfører i denne perioden. Det ble flere verv på den engasjerte og udogmatiske, men meget praktisk innstilte lokalpolitikeren hvis motto ble «Vi må få ting utført» Les mer …
 Parti fra Inderøy. Her ser vi Roelsbakken. De hadde - og har mye vakkert å forsikre i Inderøy Foto: Ukjent kom i gang – eller ble formelt stiftet 1. januar 1845. «Gode mænd» hadde da arbeidet med saken i vel to år, men egentlig var det varaordfører Jørgen Richter som kom med ideen allerede i 1838. De tre sogn; Røra, Inderøy og Sandvollan ble inndelt i sju branndistrikt som hver ble satt under inspeksjon av to oppsynsmenn. Disse gjorde ikke alltid sitt arbeid tilfredsstillende – og da skiftet man dem ut. Regnskapsprotokoller og annet ble ført i to separate bøker, en for bønder og en for husmenn/strandsittere. I lagets første år bevilget styret seg relativt god lønn for de verv de hadde, men i en omfattende opprenskingsrunde i 1858 ble disse godene fjernet og mer demokratiske ordninger innført. Det viste seg vanskelig å få habile feiere til å stå for skorsteinsfeiing og opprensking av ovner og andre varmekilder, så de ble ofte skiftet ut. Først i 1880 gikk selskapet til anskaffelse av egne brannsprøyter – en «Rjukan» og to «Erikssprutan». I løpet av 1800-åra ble det registrert 8 branner i Inderøy, som befordret et ansvar for selskapet på 5 064 kroner. Branntrygdelaget var en av Inderøy Sparebanks første innskytere da den ble etablert i 1864. Les mer …
 30 av gruppens gjenværende medlemmer for Frostating lagmannsrett med domsavsigelse 20. september 1946 (klikk på bildet for navn på den enkelte). («Underavdeling Lola») var en spesialavdeling i Sicherheitsdienst i Trondheim, i nært samarbeid med Gestapo, med infiltrasjon og opprulling av motstandsbevegelsen som viktigste oppgave og informere Gestapo om politiske motstandere. Gruppa ble ledet av Henry Rinnan, og er derfor også kjent som Rinnanbanden, som også var et betegnelse Rinnan selv brukte. Mellom 50 og 60 angivere var knyttet til gruppa. Flere medlemmer av avdelingen ble dømt til døden under rettsoppgjøret. Navnet Lola var Rinnans agentnavn («Vertrauensmann Lola») allerede fra 1940, men i mars 1942 ble det navnet da Sonderabteilung Lola formelt ble opprettet innen Sicherheitsdienst, og etter hvert ble Rinnan tildelt den laveste offisersgrad i SS som SS-Untersturmführer (fenrik). Les mer … | 
