Bogakaia og Steinkjer havn har en felles historie som man må langt tilbake i tid for å finne starten på.
Den første «moderne havn» med brygger og kai på Innherred ble etablert i det som i Steinkjer gikk under betegnelsen Grindbergfjæra, ganske nært opp til det nordre bruhodet over Steinkjerelva, som er betegnelsen på den «stubben» av elveløpet som ble formet der Ogna fra Roktadalen, Gaulstad og Mokk som sammen med Byaelva fra Snåsavassdraget flyter sammen ved Guldbergaunet i tidligere Skei kommune, som ble utskilt fra Sparbu kommune 1. januar 1885, og som den 13. desember 1900 skifta navn til Ogndal kommune.Allerede i 1742 hadde major Peter Schnitler gjort sine opptegnelser om de håpløse havneforholdene innerst i Trondheimsfjorden med sine forgreininger, da han ble medlem av grenseeksaminasjonen hvis protokoller fra perioden 1742- 1745 i 1962 ble utgitt av Kjeldeskriftfondet i regi av Kristian Nissen og Ingolf Kvamen: « J dette Scheies Annex er Mærckværdig Steenkier, Som i gammel tiid har været een betydelig kiøbsted ved Steenkier-Fiorden, Som er dend Samme ved Throndhiems Fiord, men nu Reducered til een bonde gaard; Aarsagen hertil kan man forestille Sig, at ved denne Steenkier grund er ingen havn, men vandet laugt, at ikke nu engang en Jægt kan lande diid (2) Vandet fra landet fryser om viinteren ¼: ½ ja 1. Miil ud i Fiorden». Les mer …
 Oberst Hans Kristian Bassø. Foto: Frederik Johannes Gottfried Klem (1901) Hans Kristian Bassø (født 26. oktober 1843 i Øvre Eiker, død 23. april 1932 i Oslo) var offiser, lokalhistoriker og slektshistoriker.
I perioden 1898–1900 møtte han på Stortinget som første suppleant fra Kristiania.
I Råde gjorde han omfattende lokalhistoriske undersøkelser, men kom aldri så langt som til å publisere dem. Det starta med slektshistorie, og mens han arbeida med sin stamtavle som ble publisert i 1899 skrev han av en rekke kilder som berørte Rådes historie. Han fortsatte å skrive av kilder, og hadde etter hvert et stort arkiv over opplysninger fra kirkebøkene i Råde fra 1707 til 1877, samt utskrifter fra pantebøker, skifteprotokoller, folketellinger og så videre. Ut fra dette materialet utarbeida han gårdshistorie for Råde fra de eldste tider fram til omkring 1850. Les mer …
 Cissy Pera Klein i Våre falne. Cissi Klein (født 19. april 1929 i Narvik, død 3. mars 1943 i Auschwitz) var skoleelev i Trondheim da hun ble arrestert fordi hun var jøde, og deportert til dødsleiren Auschwitz. Hennes historie og hennes unge alder har ført til at hun har blitt omtalt som «Norges Anne Frank».
Hun var datter av Wulf Klein (1886–1943) og Milla Klein f. Glück (f. 1886). Faren kom til Norge fra Litauen i 1905, og i 1924 gifta han seg med latviske Milla Glück. De fikk norsk statsborgerskap i 1935. Navnet hennes skrives både Cissi og Cissy i kildene, men det er en overvekt for formen Cissi, og det var det foreldrene skrev på spørreskjema for jøder i Norge i 1942.
Hun ble født i Narvik, men familien flytta til Trondheim kort tid etter dette og etablerte en butikk der.
Den 6. oktober 1942 ble hun, faren og broren Abraham Klein (1926–1943) arrestert under unntakstilstanden i Midt-Norge. På det tidspunktet var hun elev var Kalvskinnet skole, og hun ble henta ut av klasserommet som da var i Trondheim husmorskoles lokaler. Hennes klassevenninne Kitty Bruun Andresen kunne mange år senere fortelle at da Cissi Klein kom på skolen denne dagen var hun oppløst i tårer. Politiet hadde nemlig vært hjemme hos dem kvelden før og konfiskert alle eiendeler – til og med skoleveska og bøkene hennes. Det eneste hun fikk beholde var en liten koffert med noen klesplass. To sivile politimenn kom til skolen i første time og krevde at hun skulle bli med dem. Hennes klasseforstander Randi Skorge Reppe hadde gjort sitt beste for å trøste henne, men kunne ikke gjøre noe da politiet kom. Les mer …
 Hans og Hannah Ryggen, fotografert mellom 1935 og 1940. Foto: Ukjent / Oslo Museum Hannah Josefina Maria Ryggen f. Jönsson (født 21. mars 1894 i Malmø, død 2. februar 1970 i Trondheim) var en av våre fremste billedvevere. Hun var den første norske tekstilkunstneren som ble kjøpt inn av Nasjonalgalleriet og som ble antatt på Høstutstillingen, og hennes verk har vært utstilt i en rekke land.
Da hun etter at læretida var over i 1930 begynte å markere seg som kunstner, tilførte hun noe nytt til norsk billedvev. Den hadde tidligere først og fremst vært dekorativ, basert på tegninger av andre kunstnere. Tidligere hadde Frida Hansen brutt med denne tradisjonen, uten å nå fram på samme måte som Ryggen kom til å gjøre. Hennes bakgrunn fra kunstmaleri ble brukt til å lage motiver for billedvev, og inspirasjonen ble i starten gjerne henta fra hjemmet og lokalsamfunnet. I 1934 lagde hun teppene Vi og våre dyr og Ørlandssyn har en slik lokal tilknytning. Hun tok også for seg sosiale motiver, blant annet i Ugift mor fra 1937 og Fiske ved gjeldens hav fra 1932. Sistnevnte viser til gjelda mange fiskere og småbrukere slet med i 1930-åra. Les mer …
<onlyinclude> Matthias Conrad Peterson (født 21. september 1761 i Slesvig, død 14. februar 1833 i Trondheim) er kjent som den første som feiret 17. mai offentlig, noe han gjorde i Trondheim i 1815. Han var også journalist i og fra 1795 redaktør for Throndhjemske Tidende, senere Adresseavisen, og regnes som en foregangsmann innen norsk journalistikk. I tillegg til dette var han blant annet handelsmann og direksjonsmedlem i Norges Bank.
Slekt og familie
Han var sønn av skomaker Jørgen Peterson. Moras navn er ikke kjent.
Den 3. november 1790 ble han gift med Sara Johanna Dons (1765–1851). Hun var datter av major Lorentz Dons og Cornelia Susanne Klingenberg. Både Dons og Klingenberg var framtredende Trondheimsslekter.
Liv og karriere
Som skomakersønn vokste han opp i små kår. Det var ikke uvanlig for unge menn fra hertugdømmene å flytte til Norge. Trondheim trakk spesielt mange, ettersom ryktet hadde spredd seg om at flere hadde slått seg opp der. Peterson begynte som betjent hos kjøpmann Falck, som var innflytter fra Jämtland. Han fikk seg så jobb hos Alexander H. Friedlib i handelshuset Alexander H. Friedlieb & Comp.. Peterson fortsatte der under Friedliebs stesønner Johan Møllmann Lysholm og Nicolay Lysholm. Han begynte å stige i gradene, og ble bokholder og sekretær.
Peterson fant seg godt til rette i Norge, og ble en av de som fremma norsk selvhevdelse på slutten av 1700-tallet og i tida fram mot 1814. Fra 1790 begynte han å skrive i Throndhjemske Tidende, og markerte seg som en tydelig stemme der. Blant annet argumenterte han allerede i 1791 for at kjøpmennene i byen burde opprette en forening, noe han rett nok ikke fikk gjennomslag for. I 1795 ble han redaktør for avisa, og han satt i den jobben fram til 1799. Han redigerte også flere mindre aviser og tidsskrifter, og skrev også mye i dem. En av de mer kjente er Qvartbladet, som han grunnla i 1798. Da det i 1799 kom strengere sensurregler, gjennom forordningen med det noe misvisende navnet Trykkefrihedsforordningen, måtte han gi opp dette bladet. Han gikk også av som redaktør i Throndhjemske Tidende. Peterson sørga for at alle fikk vite hvorfor; før han gikk av trykte han hele forordningen og forklarte at dette var grunnen til at han gikk av. I 1815 ble han medarbeider i Den lille Trondhjemske Tilskuer, som ble et slags personlig talerør for ham.
I 1801 ble Peterson kaptein for et artillerikompani i borgergarden, som han selv hadde foreslått oppretta.
I 1812 kjøpte han Eli Plass gård på Lademoen.
Etter 1814 ble Peterson enda tydeligere i sitt politiske engasjement. En av de store sakene kom i 1815, da han gikk inn for å oppheve Eidsvollsgarantien. Denne ordninga regulerte verdien av pengesedlene som var utstedt for å dekke Norges del av den dansk-norske statsgjelda. Her var han enig med opposisjonen på Stortinget, og Den lille Trondhjemske Tilskuer ble et viktig organ i kampen mot garantien. I 1816 ble garantien oppheva av Stortinget. Samme år ble Peterson innvalgt i direksjonen for Norges Bank, og han ble sittende der til sin død.
I 1818 ble han handelsborger i Trondheim, og gikk i kompaniskap med Hans Geelmuyden. Gjennom handelsvirksomheten satte han i gang den første kimen til børsvirksomhet i Trondheim.
Peterson var en stor tilhenger av Grunnlovens § 100 om trykkefrihet. I 1818 kom det en kongelig proposisjon som skulle forby fornærmelser mellom Norge og Sverige. Peterson gikk til angrep på denne innskrenkninga av trykkefriheten. Han fortsatte å skrive åpent og frimodig, og i 1821 ble det tatt ut tiltale mot ham fordi han i myndighetenes øyne hadde gått for langt i sin omtale av Karl III Johan. Etter at Peterson var frikjent i alle lavere instanser endte saken i Høyesterett i 1823 – og han ble frikjent der også. Begrunnelsen var at han hadde talt med frimodighet og varme, uten noe forsett om å fornærme noen.
Allerede tidlig i 1820-åra skal han ha begynt med feiring av grunnlovsdagen i byens herreklubber. I 1823 nevnte man tanken om å gjøre 17. mai til en nasjonal høytidsdag i Trondheimsavisene, og året etter agiterte Peterson for dette i Throndhjemske Tidende. I 1826 tok han så initiativet til det første borgertoget, og sørget for kanonsalutt og samling på Ilevolden. I 1997 ble det reist en bauta i Ilaparken til minne om feiringen, og han har utallige ganger blitt nevnt i 17. mai-taler i Trondheim.
I 1832 ble Peterson foreslått som stortingsrepresentant, men han takka nei til dette. Grunnen han oppga var dels han prinsipielle mening om at bare de som var født med norsk språk burde kunne sitte på Stortinget, og dels det mer personlige at han mente han var for gammel.
Litteratur
Odin Leopold Elnan (født i Beitstad 23. desember 1887, død på Oppdal 28. februar 1957) var lærer, ungdomslagsmann, målmann, redaktør, fredsaktivist, avholdsmann, arbeiderdemokrat og kooperatør. Gjennom sitt politiske samfunnsengasjement kom han til å ha verv både gjennom Beitstad herredsstyre og bystyrene i Steinkjer, Levanger og Trondheim. Det første barnet (Hallgerd), var ikke født før Odin starta sin langsiktige agitasjonskampanje for arbeiderdemokratene. Våren 1912 var det en slik forening i nær alle 14 skolekretsene som da var i Beitstad. Da så høsten kom, var det duket for herredsstyrevalg, og Elnans arbeiderdemokratiske agitasjon ga som resultat at Det radikale Folkeparti fikk 6 av 16 plasser i herredsstyret. Våren 1913 ble det dannet en lignende forening i Egge og utpå sommeren samme år, en i Kvam og en i Stod. Odin ble en av formennene i herredstyret. Les mer …
| 
