Utsikt mot Røros fra Småsætran, ved rutas start. Foto: Louise Brunborg-Næss (2019)
Den historiske vandreruta Malmveien følger DNTs merkede sti fra Røros til Langen Gjestegård ved porten til Femundsmarka. Ruta er knapt 50 km lang og har overnattingsmuligheter på Marenvollen og Fjølburøsta. Fra Røros på 667 moh. går ruta gjennom lettgått fjellterreng med høyeste punkt på 900 moh., og langs furukledte sand- og grusmoer. De eldste sporene etter folk langs Malmveien er mange tusen år gamle. Landskapet i deler av ruta er preget av furumoer og langstrakte egger ( eskere). Disse landskapsformene ble dannet på slutten av siste istid, for ca. 10 000 år siden. Langs vann og vassdrag som Feragen, Langtjønna og Femunden er det en rekke spor etter menneskelig aktivitet. På de tørre, selvdrenerede grusmoene langs vassdragene var det fine boplasser og gode fiskemuligheter. Her finnes spor etter bålplasser, skjørbrent stein og kvartsavslag fra tiden 4000-1700 f.kr. ( neolitikum). Kvarts ble brukt til å lage pilspisser, kniver og andre nødvendige redskaper. Les mer …
Kart over Trondhjems Stift / Nidaros bispedømme (med grenser frå føre 1983) som viser kvar Hemne prestegjeld låg.
Hemne prestegjeld, fram til 1918 skrive Hevne prestegjeld, var eit prestegjeld i Orkdal prosti i Nidaros bispedømme i Den norske kyrkja. Hemne prestegjeld, som vart frådelt Hitra prestegjeld ved reskript av 5. desember 1765, dekte dei daverande kommunane Hemne og Snillfjord og hadde fire sokn: Hemne, Vinje, Heim (frå 1884) og Snillfjord (frå 1899). Gardane Bjørnslia, Ljøsevollen og Lillehaugen, som tidlegare høyrde til Rindal prestegjeld, vart lagt til Vinje sokn av Hemne prestegjeld ved kongeleg resolusjon av 4. desember 1862. Den noverande kyrkja i Hemne sokn vart innvigd den 29. juni 1817 etter at den gamle hovudkyrkja, «Sancta Margrethæ», som stod på gården Kirkesæter, etter et lynnedslag brann ned natt til 15. desember 1815. Kyrkja er åttekanta og har totalt 500 sitteplassar. Ved Vinjeøra har det vore kyrkje sidan føre reformasjonen. Den noverande kyrkja i Vinje sokn, ei åttekanta tømmerkyrkje, vart bygd i 1820 etter at den gamle kyrkja vart riven, men tårnet og preikestolen, så vel som den gamle altartavla frå 1712 i nederlandsk barokkstil, vart flytta over til nykyrkja. Les mer …
Steinvikholm slott i 2007. Foto: Erik Fløan. Steinvikholm slott er en festning fra senmiddelalderen i Stjørdal kommune. Den ligger på Steinvikholmen på Skatval, og ble oppført for erkebiskop Olav Engelbrektsson fra 1524 eller 1525 til 1532. Festningen er av en type som er vanlig i Europa, tilpasset til 1500-tallets artilleri. Slottet eies av Fortidsminneforeningen.
Beskrivelse
Erkebiskop Olav begynte byggingen i en urolig tid hvor det kunne bli nødvendig med en sterk festning. Presset fra Danmark var sterkt, og reformasjonen var i full gang på kontinentet. Byggingen ble gjennomført på rekordtid, bare sju år, og alle erkebispedømmets skatteinntekter fra disse årene skal ha gått med til byggingen. Det er uklart hvorfor stedet ble valgt, da det ikke har en god militærstrategisk beliggenhet. Muligens var det nærheten til erkebiskopens setegård Fløan, som kunne forsyne slottet med alle fornødenheter, som var årsaken til at han valgte Steinvikholmen At det er en holme omsluttet av sjøen og med god utsikt utover Trondheimsfjorden for og speide mot fiendeskip kan også ha hatt betydning for valget. Erkebiskopen gjemte unna mange kirkeskatter i borgen.
Stortårnet som ble kalt «husbonden» er borgens hovedverk. Det har vært mye høyere med flere etasjer. Første etasje hadde fire kanonhvelv. Fra andre etasje gikk det en trapp videre opp. Slottet hadde en kjeller som var 67 fot lang og 28 fot bred. Her hadde nok erkebispen øl og vin og andre forsyninger. Det gikk en gang mellom hovedtårnet og kjelleren. Over den store kjelleren lå herresalen eller storhallen. Den hadde gulv av glaserte steinfliser og taket var båret opp av marmorerte søyler. Kjøkkenet og vannoppbevaringen befant seg i rom nært det andre tårnet. Det fantes små kammer som antas var brukt til fangehull. Til forsvaret av borgen var det i alt 42 kanoner, herav 23 store og 19 mindre.
Da erkebiskopen ble avsatt i 1537 fant han i en kort periode sikkerhet på slottet, før han dro videre til Sverige og så til Lier i Nederlandene. Les mer …
Ole Martin Eid. Meierist, handelsmann og ordfører - samt første formann i Inntrøndelag skyttersamlag Foto: Ukjent
Ole Martin Eid (født 19. februar 1859 i Levanger, død 6. mars 1940) ble meierist, handelsmann og ordfører i det som den gang var Sparbu kommune. Han kom til Mære som lærling på meieriet i 1879. Her bosatte han seg og etablerte seg som handelsmann etter noen år som meieribestyrer i Sokndal og på Mære. Ellers var Eid en ihuga skytterlagsmann og hadde ellers mange kulturelle interesser, hvorav hans innsats for Mære folkeboksamling nok rager høyest. Ole Martin ble født og vokste opp i Levanger. Han var sønn av Bergitte og Lorns Eid, som kom dit fra slektsgården Eid i Ytterøy. Etter at Mære meieri ble etablert 1. februar 1879, begynte Eid som lærling under den sveitsiske bestyreren Jacob Schärer. Allerede etter et års tid søkte han og fikk stillingen som bestyrer ved Sokndal meieri. Han ble i Sokndal til Schärer forlot Mære. Og i 1882 fikk Eid stillingen som bestyrer ved Mære meieri. Meieriet på Mære ble et mønsterbruk som O. M. Eid har fått mange lovord for å ha lagt suksessgrunnlaget for i løpet av de 15 år han fungerte som bestyrer. Les mer …
Eilert Andreas Five. Født 23. oktober 1839 på Five i Kvam i Stod. Bonde og lærer. Stiftet Stod Ungdomslag 1873. Formann i hesteforsikringsselskapet fra 1876 til 1879. Foto: Ukjent (Bildet er hentet fra Stod i fortid og nutid).
Lømsen hestekasse ble stiftet 3. januar 1874 på Rygg i Kvam, som den gang var et sogn i Stod kommune i Nordre Trondheims amt. Foreningen gjenomlevde en serie med navneendringer grunnet flere hesteeiere fra andre sogns inntreden i foreningen på varierende tidspunkt. Det første navnet var Kvam sogns hesteforsikringsselskab.
Foreningens formål var å sikre hesteeiere av forskjellig stand og yrke mot skade på det som enten var en kapital i form av et produksjonsmiddel eller et produkt som i seg selv skulle generere kapital for hesteoppdrettere. Denne framstillinga går fra 1874 til 1965, og vi ser enorme svingninger i forsikrede objekt fra lavmålet i 1885 på 141 hester til året 1945 da foreningen omfattet hele 855 forsikrede hester. Les mer …
|