 Eline Forberg på sine eldre dagar. Foto: Ukjent. Frå Digitalt museum. Skjåk historielags samling. Eline Sylfestdotter Forberg (fødd i Oppdal 7. januar 1868, død i Skjåk i januar 1958) var lærar og gardbrukar. Særleg blir ho hugsa for si sentrale rolle i det kristelege organisasjonsarbeidet i Skjåk og som innehavar av ei rekkje offentlege tillitsverv i bygda.Foreldra var Sylfest Sylfestsen Lund (1825–1908) og hustru Hanna (Johanna) f. Kvitlom (1831–1880). Faren var fødd og oppvaksen på garden Eide i Skjåk. Hanna Kvitlom var frå Lesjaskog. Dei hadde gifta seg i 1856, og fekk i alt ni born, fødde i tidsrommet 1857–1878. Eline var nummer seks i rekkja. Familien dreiv gardsbruk fyrst i Vågå til 1861, så på Lesjaskog 1861–1867. Det sistnemnde året flytta familien til Oppdal, der dei hadde kjøpt austre bruket på Hustøfte (Hustoft), som var mest for eit småbruk å rekne. Der slo familien seg til ro. Eline vart fødd året etter at familien tok til på Hustøfte.
Faren Sylfest var ein kjend emissær med bakgrunn i den haugianske vekkinga i barndomsbygda hans dei fyrste tiåra av 1800-talet. Flyttinga frå Skjåk til Vågå, Lesja og Oppdal hadde nær samanheng med det religiøse engasjementet. To av brørne til Sylfest var også lekpredikantar, gardbrukaren Ole Eide og den yngre broren som også heitte Ole, men som i likskap med Sylfest tok etternamnet Lund. Lærar og kyrkjesongar Ole Lund gjorde seg sterkt gjeldande i kristenliv, politikk og samfunnsengasjement i Skjåk i ein femtiårsperiode frå ca. 1860 til han døydde i 1912. På fleire vis kom Eline til å fylle den plassen som farbroren hadde hatt i bygda, da med unntak av det politiske. Les mer …
 Annæus Myklevand var en omreisende handelsmann som prøvde seg i mange yrkesgrener, men hadde et avslappet forhold til lov og rett. (født 22. juni i 1875 på Sørplassen ved Møkkelvatnet i Grong, død 1935 i Båtsfjord) var sønn av husmann, tømmerhugger og fergemann Erik Johnsen og Julianna Tobiasdatter. Han bodde hjemme til han var åtte år. Da flyttet han og bodde hos fremmede mens han gikk på skole. Rett etter konfirmasjonen begynt han å reise rundt i Trøndelag, Nordland, Troms og Sverige som handelsmann. Men han var en mann som prøvde seg i mange yrker og hadde et avslappet forhold til lov og rett. Allerede som 18-åring ble han straffedømt, og han hadde flere opphold i fengsel i løpet av livet. Likevel er historien om Annæus Eriksen Myklevand fortellingen om en usedvanlig kreativ og fargerik mann som også hadde sine gode sider. Han ble beskrevet som en urolig sjel som levde sitt eget liv, men samtidig var hjelpsom og raus. I avisene ble han tidlig omtalt som «meget kvik og begavet ungdom», at han var kjent som Skandinavias yngste folketaler, en betegnelse han trolig selv sto bak. Les mer …
 Kristine Bonnevie ca. 1910. Kristine Elisabeth Heuch Bonnevie (født 8. oktober 1872 i Trondheim, død 30. august 1948 i Oslo) var zoolog. I 1912 ble hun den første kvinnelige professor i Norge.Bonnevie tok doktorgraden i zoologi i 1906 på avhandlingen «Undersøgelser over kimcellerne hos Enteroxenos østergreni», som tok utgangspunkt i kjønnscelledannelse hos en parasittisk snegleart. Hun var den femte norske kvinne med doktorgrad, og den andre med doktorgrad tatt i Norge. Agnes Mathilde Wergeland, Elizabeth "Betsy" Stephansen, og Emily Arnesen tok alle sine doktorgrader i Zürich i Sveits mellom 1890 og 1903, mens tyskfilologen Clara Holst disputerte i Kristiania 10. desember 1903. Ingen av disse ble professorer i Norge (men Agnes Mathilde Wergeland ble professor i historie ved Universitetet i Wyoming i USA i 1902).
Utnevnelsen av Kristine Bonnevie til professor fant sted 4. juli 1912, og ble omtalt i positive ordelag i Aftenpostens aftennummer samme dag (utdrag):
| Dr. Bonnevie er ikke alene i besiddelse af omfattende videnskabelige kundskaber, men hun har en sjelden evne til at meddele andre af sin egen rige kundskabsfylde. Hun forstaar at inspirere sine elever og indgyde dem samme varme interesse for studierne, som fylder henne selv. Og hendes forelesninger, som er holdt i en klar og anskuelig form, giver stadig studenterne impulser til videre arbeide. Frøken Bonnevies udnævnelse til professor vil derfor blive hilset med glæde inden videnskabelige kredse.
|
|
|
Les mer …
Helga Kristiansen (født Aavik den 28. januar 1913 i Støren kommune, død 30. oktober 1990 i Steinkjer) var en sydame med interesse for politikk og korsang. Hun utviklet en rettferdssans der kjernen ble arbeiderklassens frigjøring. Hun ble leder i det lokale arbeiderungdomslaget, og innvalgt i herredsstyret som landets yngste kvinnelige representant, og hun gjorde mer enn sin plikt også da det gjaldt som mest. Hun ble mor til tre og sydde heime for naboer og kjente til hun fikk fast ansettelse som sydame ved Samvirkelaget Steinkjer. Hun stod last og brast med arbeidersangen gjennom hele sitt voksne liv, og var formann i Steinkjer Damekor i åtte av de 20 årene hun satt i styret. Hun mottok flere utmerkelser fra Norsk Sangerforbund. Helga var yngste barn i en søskenflokk på seks med 14 år mellom eldste og yngste. Far Erik ( 1873- 1965) var født på en husmannsplass under Aavik i Åsen, og mor Helene ( 1875- 1941) kom fra samme kår i Sør-Trøndelag. Han tok seg tidlig arbeid utafor heimen og ble ansatt i jernbanen ( NSB), hvor han først tjenestegjorde som banevokter med base på Støren stasjon og seinere ble han banevokter på Hell-Sunnan-banen langs strekningen Byafossen– Sunnan. Familien bosatte seg da på Steinkjerbakken og seinere i Gammelvegen på Byafossen, som lenge etterpå ble til Reinsvegen i det som den gang var Egge kommune. Les mer …
 1. mai 1951 i Folkeparken i Verdal med konsert av Arbeidernes sangkor. Foto: Ukjent Fagforeningens Sangkor i Verdal ble stiftet 10. februar 1948 på initiativ av den ikke ukjente Olav Lillesand. Det er dessverre ikke gjort funn av noe nedskrevet materiale om koret. Men av korets notemateriale ser vi at dette var et av de korene blant de 16 arbeiderkorene som har eksistert i Nord-Trøndelag som hadde en særdeles høy klassebevissthet.
Politisk har Verdal kommune skilt seg markert ut mellom de rike landsbruksområdene langs Trondheimsfjorden. Omkring halvparten av verdalingene hadde først på 1950-tallet inntekta si fra jord- og skogbruk, men det var også slik at over 63 prosent stemte sosialistisk. Dette må først og fremst tilskrives de store klasseskillene, der småkårsfolk plasserte seg sosialt og politisk både i forhold til godskonsentrasjonen Verdalsbruket og til et sterkt sjikt av storbønder. Kommunistpartiet i Verdal sto forholdsvis sterkt og fikk 12 % av stemmene så seint som i 1953, noe som også ga seg utslag i det som fra 1950 ble hetende Arbeidernes Sangkor. Les mer …
 Parti fra Inderøy. Her ser vi Roelsbakken. De hadde - og har mye vakkert å forsikre i Inderøy Foto: Ukjent kom i gang – eller ble formelt stiftet 1. januar 1845. «Gode mænd» hadde da arbeidet med saken i vel to år, men egentlig var det varaordfører Jørgen Richter som kom med ideen allerede i 1838. De tre sogn; Røra, Inderøy og Sandvollan ble inndelt i sju branndistrikt som hver ble satt under inspeksjon av to oppsynsmenn. Disse gjorde ikke alltid sitt arbeid tilfredsstillende – og da skiftet man dem ut. Regnskapsprotokoller og annet ble ført i to separate bøker, en for bønder og en for husmenn/strandsittere. I lagets første år bevilget styret seg relativt god lønn for de verv de hadde, men i en omfattende opprenskingsrunde i 1858 ble disse godene fjernet og mer demokratiske ordninger innført. Det viste seg vanskelig å få habile feiere til å stå for skorsteinsfeiing og opprensking av ovner og andre varmekilder, så de ble ofte skiftet ut. Først i 1880 gikk selskapet til anskaffelse av egne brannsprøyter – en «Rjukan» og to «Erikssprutan». I løpet av 1800-åra ble det registrert 8 branner i Inderøy, som befordret et ansvar for selskapet på 5 064 kroner. Branntrygdelaget var en av Inderøy Sparebanks første innskytere da den ble etablert i 1864. Les mer … | 
