Drøye viadukt. Maleri av Kristin Skjevik.
Drøye viadukt på Rørosbanen sto ferdig i 1877, og var da Nord-Europas høyeste trebru. Den ble bygd for å kunne forsere den bratte Drøydalen og elva Drøya i Haltdalen under byggingen av Størenbanen. Da den nye linja ble koblet inn på den gamle i 1925, ble Drøye viadukt revet, så bare fundamentene og deler av brukarene står igjen.
Drøye viadukt var 130 meter lang, 40 meter høy og gikk i en sving i nordenden. Brua besto av 8 bruspenn, der det lengste målte over 30 meter og raget ca. 43 meter over dalbunnen. Spennene var utført som fagverks-konstruksjoner, med trykkdeler i tre og strekkdeler i metall og de var understøttet av 7 pæleåk som ble oppført på fundamenter av store steinblokker. En massiv og solid byggemåte. Det største fundamentet var 4 meter bredt, 4 meter høyt og 11 meter langt. Et imponerende arbeide med datidens redskaper. Les mer …
«Reisende Svensk Kvaksalver “Falkenstjerna”» ble av presten angitt som barnefar under Georg Karlsens dåp i 1877. Selv var Falkenstjerna neppe til stede
Karl Theodor Falkenstjerna var en omreisende svenske som i annen halvdel av 1800-tallet innvandret til Norge. Falkenstjerna bodde flere steder i landet, herunder på Senja. Men løsgjengeren og svindleren synes fremfor alt å ha følt seg hjemme i Trøndelag, hvor Falkenstjerna hadde flere langvarige opphold, og hvor han i alle fall fikk to sønner. Falkenstjerna ble flere ganger domfelt for lovbrudd av ulike slag, herunder for kvakksalveri. Etter vel tjue år i landet var det i 1887 slutt: Falkenstjerna ble utvist fra riket, og synes ikke å ha vendt tilbake. Les mer …
Rørossamisk, òg kjent som herjedalssamisk eller sørlig jämtlandssamisk, er den sørligaste av dei tre overlevande hovuddialektane av sørsamisk — og den sørligaste av alle dei nolevande samiske dialektane. I Noreg blir rørossamisk tradisjonelt snakka i området frå Nord-Østerdalen og Trollheimen i sør til Tydalsområdet i nordaust, og i Sverige blir han snakka så langt sør som i Idre og Särna. Blant dei mest kjennspake trekka kan nemnast bevart m i endingar der nordligare dialektar har svekking til b, så vel som mykje overgang frå -oe til -a i endingar. Andre viktige trekk er gjennomgripande palatalisering av s til sj føre fremre vokal ( goåssjie (gåessie)); hyppig overgang a > sj føre n ( Nörjisjn (Nöörjesne), sjeæterisjnie (seaterisnie)) og t ( Sjtaala (Staaloe), sjisjtie (sistie)); så vel som ein del apokope av korte vokalar. Les mer …
|