 Utsikt mot Røros fra Småsætran, ved rutas start. Foto: Louise Brunborg-Næss (2019)
Den historiske vandreruta Malmveien følger DNTs merkede sti fra Røros til Langen Gjestegård ved porten til Femundsmarka. Ruta er knapt 50 km lang og har overnattingsmuligheter på Marenvollen og Fjølburøsta. Fra Røros på 667 moh. går ruta gjennom lettgått fjellterreng med høyeste punkt på 900 moh., og langs furukledte sand- og grusmoer. De eldste sporene etter folk langs Malmveien er mange tusen år gamle. Landskapet i deler av ruta er preget av furumoer og langstrakte egger ( eskere). Disse landskapsformene ble dannet på slutten av siste istid, for ca. 10 000 år siden. Langs vann og vassdrag som Feragen, Langtjønna og Femunden er det en rekke spor etter menneskelig aktivitet. På de tørre, selvdrenerede grusmoene langs vassdragene var det fine boplasser og gode fiskemuligheter. Her finnes spor etter bålplasser, skjørbrent stein og kvartsavslag fra tiden 4000-1700 f.kr. ( neolitikum). Kvarts ble brukt til å lage pilspisser, kniver og andre nødvendige redskaper. Les mer …
Røros Museums- og historielag (1930-1956: Røros museumsforening) ble stifta 23. juni 1930. Laget har til formål «å ta vare på alt som kan tjene og belyse Røros-distriktets kulturhistorie fra gammel tid og fram til våre dager». Fra starten arbeidet laget for å bygge et museum på Røros, og i 1955 fikk samlinga permanente lokaler. Fram til 1991 var laget eier og driver av Rørosmuseet. Da ble Stiftelsen Rørosmuseet oppretta og overtok drifta av museet. Laget ble da en støtteforening til Rørosmuseet, men var fortsatt eier av ca. 30 eiendommer. I forbindelse med at Rørosmuseet gikk inn i MiST, ble lagets eiendommer overdratt til Stiftelsen Rørosmuseet. Røros Museums- og historielag er representert i museumsstiftelsens styre, og skal støtte opp om stiftelsens formål gjennom praktisk og teoretisk arbeid.
Pr. 2022 var det 264 enkeltmedlemskap, 241 familiemedlemskap og 5 æresmedlemmer. Laget hadde en stor medlemsøkning i 2017, noe som skyldtes at Olavsgruvas Venner ble nedlagt og at aktiva og medlemmer ble overført til Røros Museums- og historielag. Les mer …
 Ragna Rytter. Foto frå boka Godtemplarordenen i Norge 1927-1977 (1976). (født 26. juli 1885 i Verdal, død 7. januar 1972 i Melhus) var folkehøgskulelærar, diktar og fråhaldskvinne. Ho ga ut fleire diktsamlingar, dei fleste på landsmål, og var dessutan ei av opphavskvinnene til trønderbunaden.
Rytter vart fødd i Verdal, og var dotter av Berit Prestbakken frå Melhus og Johan Gunnerius Ryther (1858-1900) frå Kristiansund. Faren arbeidde som lærar i ulike bygder i Trøndelag: frå 1882 i Verdal, frå 1886 i Melhus, og frå 1893 i Stadsbygd. Rytter skriv sjølv om si eiga oppvekst at ho «arbeidde ved strikkemaskina om vintrane og på allslags utearbeid hos bøndene om somrane». I slutten av tjueåra byrja ho å utdanne seg: Ho gjekk eit år på Voss folkehøgskule i 1913/1914, og i 1917 gjekk ho på Elen Ofstads handarbeidskule i Trondheim. Same året byrja ho å studere ved Levanger lærarskule, og ho tok eksamen her i 1919. Les mer …
Fløtningskanalen Femunden-Feragen, også omtalt som Feragkanalen eller Feragskanalen, er et kanalanlegg med tilhørende fire tømmerrenner bygget i tre som går mellom Femunden og Feragen, gjennom Langtjern. Anlegget ble påbegynt i 1714, men ikke ferdigstilt før i 1764. Mellom Femunden og Feragen gikk et vannskille, da Femundens vann rant østover, inn i Sverige, mens Feragens vann fløt vestover mot Glomma. Kanalen gjør at Femunden idag avgir vann både til Glomma og til Trysilelva.
Kobberverket på Røros hadde et enormt behov for ved og trekull - ikke bare til smelting, men også til fyrsetting i gruvene. Dette førte til at skogen var uthogd opptil 25 kilometer fra Røros allerede rundt 1670, og fra begynnelsen av 1700-tallet måtte det meste hentes inn fra utenfor cirkumferensen. Ved å forbinde Femunden med Feragen, som ligger åtte meter lavere, fikk kobberverket tilgang på tømmeret i de store skogsområdene rundt Femunden. Les mer …
 Kart over Gauldalsskredet fra boka "Lerfaldet i Guldalen i 1345" av Helland, Amund og utgitt av Cammermeyer 1895. Gauldalsskredet var en skred- og flomkatastrofe i Gauldalen i september 1345. Kildematerialet fra perioden er tynt, men islandske annaler forteller om skredet og flommen som fulgte. Den eldste av kildene, i Lagmannsannalene, ble skrevet tre år etter katastrofen av presten Einar Havlidesson. To andre kilder er noe yngre, men gir troverdig informasjon.
Kildene forteller at skredet gikk ved Kvasshylla omkring tre km nord for Støren. Massene gled ut i Gaula, som ble demmet opp til en insjø fjorten km oppover i dalen, helt til Bones. 25 gårder ble helt ødelagt av flommen. Da demningen brast var den tretti til førti meter høy, og vannmassene oversvømte dalen helt ned til Melhus. Totalt i raset og de to flommene skal over femti gårder og sju kirker ha blitt ødelagt, og 500 mennesker omkom. Skålholtannalene forteller: «Jorden og vannet slukte alt sammen, mennesker og garder. Der er nå senere blitt sandstrekninger og ødemarker, men først var der vann og bløyte, så folk ikke kunne komme frem». Les mer … | 
