 Foto: Knut Haugen/Widerøes Flyveselskap (1965) Femunden er en innsjø som ligger hovedsakelig i Engerdal kommune, men mindre deler av den ligger i Røros og Os kommune. Innsjøen ligger sørøst for Røros, nær riksgrensen.
Den er landets største uregulerte innsjø, og den tredje største totalt, målt i flateareal. De har et flateareal på 203,3 km² og ligger 662 moh og største dybde er på 130 meter, men er en forholdsvis grunn fjellsjø med middeldyp 29,5 m.
Lengden fra nord til sør er knapt 60 km, og bredden varierer mellom 2 og 9 km. Femunden har avløp mot sør gjennom Gløta, videre til Femundselva og Trysilelva.
Grenda Elgå på østsiden av Femunden og er Norges sørligste, faste samiske bosetning.
Fra gammelt av lå Femunden godt innenfor det norske riket, men som følge av de nordiske krigene på 1600-tallet ble flere av de østlige delene, blant annet bygdene Idre og Særna avstått til Sverige. Da ble Femunden fra svensk side betraktet som en del av riksgrensen, og det var ikke før Grensetraktaten av 1751 at Femunden ble norsk innlandssjø og landet øst for denne igjen ble norsk territorium. Les mer …
 Marie Finnskog deltok under Samemøtet i 1917, hvor hun blant annet sa at «retten til å eie landet og beitestrækningerne tilhørte lapperne som var landets første folk.»Hun har på seg en sørsamisk gåptoe, med tjurrie-tjohpe – den karakteristiske kamformede lua som bare brukes i det rørossamiske området. (født 3. mai 1851 i Røros; død på Glemmen pleiehjem i Fredrikstad 7. juni 1927) var en sørsamisk emissær, sangevangelist og folketaler som fra ca 1890 til 1920-årene holdt møter over store deler av Norge. Hun deltok på samemøtet i 1917 og samemøtet i 1921. Hun brukte også navneformene Marie Finskog og Maria Finnskog, og som ugift Maria Kjelsberg og Marie Stengel. Hennes foredrag var dels kristelige, dels om avholdssaken, dels om samisk kultur, og dels mer politisk om «lappernes fortrykte stilling». Hun kan ha vært en av de første samer som talte offentlig om dette. I en redegjørelse for sin virksomhet i 1916 sa hun at hun hadde vært forkynner i 25 år, og talt samenes sak i 15 år. Les mer …
 Kristofer Hansteen. Studentbilde, 1884. Foto: Digitalt fargelagt Kristofer Hansteen (født 29. november 1865 på Røros, død 2. mars 1906 i Kristiania) var typograf og skribent, og kalles «Norges første anarkist». Han introduserte den anarkistiske lære i Norge, og var sterkt engasjert i sosiale spørsmål.Faren var, sin stilling til tross, kjent for sine radikale standpunkter. Kristofers tante Aasta Hansteen var kjent som en pioner for kvinnesaken. Det var derfor en frilynt familie han vokste opp i, og etter å ha lest Pjotr Kropotkins skrifter ble Hansteen fascinert av anarkismen. Det var på denne tid han fornorsket navnet sitt, og han valgte en yrkesutdanning som kunne plassere ham blant arbeiderne, et tidlig eksempel på sjølproletarisering. Etter å ha utdanna seg som typograf jobba han som boktrykker i Leipzig og København i slutten av 1880-åra.
Etter å ha vendt tilbake til Norge danna han en anarkistisk gruppe i Kristiania. Blant andre medlemmer finner vi Ole O. Lian, senere formann i Landsorganisasjonen og skribenten Lorentz Nybø. 1. mai 1892 stilte de opp på Ankertorget med en rød fane med teksten « Anarkistisk-kommunistisk gruppe - Libertas». Denne ble prompte beslaglagt av politiet. Hansteen kan ha vært med på dette, og året etter er det godt dokumentert at han var til stede da stuntet ble gjentatt. Politiet rykka inn, og Hansteen gav politiinspektør Ove Mossin (sjef for Opdagelsespolitiet, forløperen til Kriminalpolitiet) et knyttneveslag i hodet. Les mer …
Rørossamisk, òg kjent som herjedalssamisk eller sørlig jämtlandssamisk, er den sørligaste av dei tre overlevande hovuddialektane av sørsamisk — og den sørligaste av alle dei nolevande samiske dialektane. I Noreg blir rørossamisk tradisjonelt snakka i området frå Nord-Østerdalen og Trollheimen i sør til Tydalsområdet i nordaust, og i Sverige blir han snakka så langt sør som i Idre og Särna. Blant dei mest kjennspake trekka kan nemnast bevart m i endingar der nordligare dialektar har svekking til b, så vel som mykje overgang frå -oe til -a i endingar. Andre viktige trekk er gjennomgripande palatalisering av s til sj føre fremre vokal ( goåssjie (gåessie)); hyppig overgang a > sj føre n ( Nörjisjn (Nöörjesne), sjeæterisjnie (seaterisnie)) og t ( Sjtaala (Staaloe), sjisjtie (sistie)); så vel som ein del apokope av korte vokalar. Les mer …
 Røros under åpninga av Rørosmartnan i februar 2007. Foto: Hogne Røros er kommunesenteret i Røros kommune i Trøndelag. Stedet ble grunnlagt som en bergstad etter malmfunn i 1644, på et tidspunkt hvor det bare bodde noen få mennesker på gårder i området. Røros Kobberverk ble grunnlagt i 1644, og i 1646 sto den første smeltehytta klar ved Hitterelva. Byen ble ødelagt av svenskene i 1678 og 1679, men ble raskt bygget opp igjen. Kobberverket la ned driften i 1977.
Fra 1926 til 1964 var bergstaden en egen kommune. Denne ble så slått sammen med Røros landsogn, Glåmos og Brekken til dagens kommune.
I 1980 ble Røros innlemmet på UNESCOs verdensarvliste, og i 2010 ble også circumferensen lagt til, de omkringliggende områdene rundt byen, da oppføringen ble utvidet. Disse områdene omfatter de viktigste gruveområdene, vintertransportruta, tømmerrennene i fløtningskanalen Femunden-Feragen, samt Kuråsfossen kraftverk fra 1896 og Femundshytta, en av de fjerntliggende smeltehyttene.
Røros historie
1530 Olav Engelbrrektsons jordebok: bare én gård på Røros, Rørosgård ved Glåma
1644 16 personer bor på Røros. Lorentz Lossius får mutingsbrev, og igangsetter drift i Rauhåmmåren.
1645 Driften blir flytta til Storwartz utenfor Røros, Gamle Storwartz gruve blir igangsatt,
1646 Smelthytta blir tatt i bruk. Røros Kobberverk får privilegier fra Kongen: innenfor en cirkumferens (sirkel) på 45,2 km har kobberverket
enerett på all jord, skog og mineraler, bøndene ble pålagt pliktarbeid for kobberverket «mot billig betaling».
1647 Joachim Irgens overtar Røros Kobberverk
1651 Broren, Johannes Irgens, blir direktør for Røros Kobberverk
1658-60 Trøndelag tapes til Sverige i 1658, vinnes tilbake i 1660
1678-79 Røros blir brent ned av svenske tropper i 1678 og 1679, Rørosingene gjemmer seg i løer og hytter, vender tilbake, bygger opp igjen byen
1701 Manntall på Røros. 390 menn arbeider på verket, 852 menn og gutter bor på Røros
Det rene kopperet ble kjørt med hest eller okse på slede til Trondheim og eksportert til Amsterdam. I første halvdel av 1700-tallet var Kobberverket den beste bedrift i Norge med en produksjon verd 200 000 riksdaler og over 35 000 rdl. i skatt i året.
Mennene var gruvearbeidere eller smeltere og småbrukere, med bolig i Bergstaden om vinteren og seter utenfor Staden, med fjøs og låve begge steder. Gruvearbeiderne bodde ved gruven fra mandag til fredag, mens kona stelte hus og hjem.
1780 Røros kirke ble bygd som steinkirke. Barnearbeid innført «vaskarryss».
1800-tallet Økende problemer: skogen hogd ned, kull og ved måtte hentes langveis fra,
malmen minket, kopperprisen gikk ned. Arbeidsstokken ble redusert.
1977 Kobberverket innstilte driften.
Kilder og litteratur
Denne siden trenger opprydding. Det kan for eksempel dreie seg om innholdsmessig struktur, framstilling eller språk. Se ev. diskusjonssiden for merknader. | 
