Utsikt mot Røros fra Småsætran, ved rutas start.
Foto: Louise Brunborg-Næss
(2019)
Den
historiske vandreruta Malmveien følger
DNTs merkede sti fra
Røros til
Langen Gjestegård ved porten til
Femundsmarka. Ruta er knapt 50 km lang og har overnattingsmuligheter på
Marenvollen og
Fjølburøsta. Fra Røros på 667 moh. går ruta gjennom lettgått fjellterreng med høyeste punkt på 900 moh., og langs furukledte sand- og grusmoer. De eldste sporene etter folk langs Malmveien er mange tusen år gamle. Landskapet i deler av ruta er preget av furumoer og langstrakte egger (
eskere). Disse landskapsformene ble dannet på slutten av siste istid, for ca. 10 000 år siden. Langs vann og vassdrag som
Feragen,
Langtjønna og
Femunden er det en rekke spor etter menneskelig aktivitet. På de tørre, selvdrenerede grusmoene langs vassdragene var det fine boplasser og gode fiskemuligheter. Her finnes spor etter bålplasser, skjørbrent stein og kvartsavslag fra tiden 4000-1700 f.kr. (
neolitikum). Kvarts ble brukt til å lage pilspisser, kniver og andre nødvendige redskaper.
Les mer …Rørossamisk, òg kjent som
herjedalssamisk eller
sørlig jämtlandssamisk, er den sørligaste av dei tre overlevande hovuddialektane av
sørsamisk — og den sørligaste av alle dei nolevande samiske dialektane. I Noreg blir rørossamisk tradisjonelt snakka i området frå
Nord-Østerdalen og
Trollheimen i sør til
Tydalsområdet i nordaust, og i Sverige blir han snakka så langt sør som i
Idre og
Särna. Blant dei mest kjennspake trekka kan nemnast bevart
m i endingar der nordligare dialektar har svekking til
b, så vel som mykje overgang frå
-oe til
-a i endingar. Andre viktige trekk er gjennomgripande palatalisering av
s til
sj føre fremre vokal (
goåssjie (gåessie)); hyppig overgang
a >
sj føre
n (
Nörjisjn (Nöörjesne),
sjeæterisjnie (seaterisnie)) og
t (
Sjtaala (Staaloe),
sjisjtie (sistie)); så vel som ein del
apokope av korte vokalar.
Les mer … 
Røros under åpninga av Rørosmartnan i februar 2007.
Foto: Hogne
Røros er kommunesenteret i Røros kommune i Trøndelag. Stedet ble grunnlagt som en bergstad etter malmfunn i 1644, på et tidspunkt hvor det bare bodde noen få mennesker på gårder i området. Røros Kobberverk ble grunnlagt i 1644, og i 1646 sto den første smeltehytta klar ved Hitterelva. Byen ble ødelagt av svenskene i 1678 og 1679, men ble raskt bygget opp igjen. Kobberverket la ned driften i 1977.
Fra 1926 til 1964 var bergstaden en egen kommune. Denne ble så slått sammen med Røros landsogn, Glåmos og Brekken til dagens kommune.
I 1980 ble Røros innlemmet på UNESCOs verdensarvliste, og i 2010 ble også circumferensen lagt til, de omkringliggende områdene rundt byen, da oppføringen ble utvidet. Disse områdene omfatter de viktigste gruveområdene, vintertransportruta, tømmerrennene i fløtningskanalen Femunden-Feragen, samt Kuråsfossen kraftverk fra 1896 og Femundshytta, en av de fjerntliggende smeltehyttene.
Røros historie
1530 Olav Engelbrrektsons jordebok: bare én gård på Røros, Rørosgård ved Glåma
1644 16 personer bor på Røros. Lorentz Lossius får mutingsbrev, og igangsetter drift i Rauhåmmåren.
1645 Driften blir flytta til Storwartz utenfor Røros, Gamle Storwartz gruve blir igangsatt,
1646 Smelthytta blir tatt i bruk. Røros Kobberverk får privilegier fra Kongen: innenfor en cirkumferens (sirkel) på 45,2 km har kobberverket
enerett på all jord, skog og mineraler, bøndene ble pålagt pliktarbeid for kobberverket «mot billig betaling».
1647 Joachim Irgens overtar Røros Kobberverk
1651 Broren, Johannes Irgens, blir direktør for Røros Kobberverk
1658-60 Trøndelag tapes til Sverige i 1658, vinnes tilbake i 1660
1678-79 Røros blir brent ned av svenske tropper i 1678 og 1679, Rørosingene gjemmer seg i løer og hytter, vender tilbake, bygger opp igjen byen
1701 Manntall på Røros. 390 menn arbeider på verket, 852 menn og gutter bor på Røros
Det rene kopperet ble kjørt med hest eller okse på slede til Trondheim og eksportert til Amsterdam. I første halvdel av 1700-tallet var Kobberverket den beste bedrift i Norge med en produksjon verd 200 000 riksdaler og over 35 000 rdl. i skatt i året.
Mennene var gruvearbeidere eller smeltere og småbrukere, med bolig i Bergstaden om vinteren og seter utenfor Staden, med fjøs og låve begge steder. Gruvearbeiderne bodde ved gruven fra mandag til fredag, mens kona stelte hus og hjem.
1780 Røros kirke ble bygd som steinkirke. Barnearbeid innført «vaskarryss».
1800-tallet Økende problemer: skogen hogd ned, kull og ved måtte hentes langveis fra,
malmen minket, kopperprisen gikk ned. Arbeidsstokken ble redusert.
1977 Kobberverket innstilte driften.
Kilder og litteratur
Denne siden trenger opprydding. Det kan for eksempel dreie seg om innholdsmessig struktur, framstilling eller språk. Se ev.
diskusjonssiden for merknader.
