 Sigurd Aarnseth Foto: Norske skolefolk (1952) (fødd 18. juli 1891 i Åsen i Nord-Trøndelag, død 20. desember 1987) var lærar, kyrkjesongar og lokalpolitikar i Åsen i noverande Levanger kommune. Venstre-mannen Aarnseth var ordførar i bygda 1938–42 og 1945.
Han var son av lærar Johan Arnt Aarnseth og Gurine f. Fossing. Sigurd Aarnseth tok eksamen ved Elverum lærerskole i 1916.
Som nyutdanna var han i 1916–17 lærar i Namdalseid, dinest i Melhus (1917–18). I 1918 vart Aarnseth tilsett som lærar i heimbygda Åsen, og kom etter kvart til Vedul krins. Frå 1933 var han òg kyrkjesongar i Åsen. Les mer …
Simon Olaus Wolff (født 10. oktober 1796, død 11. desember 1859) var prest, diktar og målar. Han var sokneprest i Mo, Aurskog og Sauherad, og hadde ein stor kjærleik til folkekultur og folkemål i Telemark. Wolff er millom anna kjent som diktaren av fedrelandssongen Hvor herligt er mit Fødeland. Les mer …
 Foto: Karsten Saugestad (2009) eller Rokkeringen er et leketøy, treningshjelpemiddel og sjongleringsinstrument. Rockeringen brukes også i dans og nysirkus. Å bruke rockering kalles å «rocke» eller «rokke», og går i sin enkleste form ut på å vrikke på hofter eller knær for å holde en ring lagd av plast eller bambus i lufta. Ordet rockering kom inn i norske ordbøker i 1957. Men det er uenighet om hvorvidt ringens navn kommer av verbet «å rokke» eller fra « rock and roll», eller om det er et ordspill som kombinerer begge disse. Arvid Saugestad, Steinkjermannen som lanserte den norske rockeringen i 1957, forklarte selv at han først hadde tenkt å kalle ringen for «hopperingen», deretter «steinkjerringen», men at han hørte ordet rockering brukt på Østlandet hvor den ble brukt «i de gymnastiske øvelser som nå drives med adskillig alvor av de med litt ekstra belegg rundt magen.» Les mer …
Stod Ungdomslag ble stiftet 26. oktober 1873 i den delen av Stod kommune som fra 1909 ble Kvam kommune. Lagets første navn var Stod Ynglingeforening, seinere ble det endret til Stod Ungdomslag, for i 2002 (?) å bli til Følling Ungdomslag. Det som sto i fokus da laget ble stiftet var folkeopplysning, og der var nok han som ble lagets første formann; Eilert Five det man i dag ville kalt «rett mann på rett plass». Opprinnelig kom medlemsflokken både fra Kvam, Følling, Egge og Stod. Snart ble det vanlig at alle som var konfirmert i sognet ble innskrevet i ungdomslaget. Kildene til denne framstillinga gir ingen indikasjon på når jentene kom med i ungdomslaget, men den første kvinnelige formann fikk laget i 1928 med Bergny Dalsaunet, som satt i to år. Bygda leit på ungdomslaget sitt, og ga dem i oppdrag å arrangere festivitasen omkring 17. mai og skaffe taler for dagen. Mange er de som har fått sin første organisatoriske skolering gjennom ungdomslaget, som i åra etter andre verdenskrig tilpasset seg den nye tid med leik og dans, konkurranser og annen moro. Les mer …
 Smør var et sikkert produkt. Også fra Binde meieri ble det eksportert betydelige mengder smør til England. Denne maskina er anslagsvis fra 1920-åra. Brynhild Løberg betjente maskina i mange år. ble etablert på Binde i Stod i 1888, men fikk mang en bratt kneik å gå før det endelig laga seg til for de 37 interessentene som først tegna seg – riktignok etter mange og sterke påvirkningsaksjoner fra dem som dro det hele i gang. Men da bøndene så at dette gikk rette vegen, strømmet de til. Prestefrua på For hadde fått det som hun ville. De mange gode menn i bygda sørget først for å få i gang smøreksport til England. I 1913 ble meieriet modernisert, og da gikk det slik at en del av det utrangerte utstyret havna i Hordaland! De to krigene i forrige århundre påvirket laget i negativ lei, men det var kan hende motgangen som til slutt berget laget. De måtte tenke nytt, og etter hvert som utviklingen gikk videre fikk stodbyggene hint om at det kan gå an å produsere fransk ost på Innherred. Da kom det enda flere leverandører med, og produksjonen føk i været. Denne utviklinga fortsatte – og akselererte etter at andre verdenskrig var over. 1. januar 1967 gikk Binde meieri opp i Steinkjer meieri, og leverte sin melk dit. Les mer …
Steinkjer kommune (sørsamisk Stïentjen tjïelte) ligger i Trøndelag fylke. Navnet Steinkjer er en sammenkopling av ordene stein og kjer, der kjer er et stort kar fylt med stein, som var et fangstredskap for laks. Et godt eksempel finnes i Kjærrafossen i Numedalslågen der det også foregikk kjærrafiske. 'Kjer' (av norrønt 'kar'), kjerr, var et faststående fiskeredskap i elv, beregnet på fangst av laks og ørret. Redskapet ble bygd av grovt trevirke eller jernspiler og hadde oftest en ledegard av stein eller tømmer. Fisken ble ledet inn i den ruselignende fangstinnretningen gjennom en kjegleformet inngang (kalv) og ble stående innesperret i fangstrommet til den blir hentet opp med håv. Kjer var mest brukt på Vestlandet og i Trøndelag.
 Steinkjer bystyre 1905-1907. Byen ligger innerst i Beitstadfjorden, som er siste ledd av Trondheimsfjorden. Steinkjers «grunnvoll» ble den fine sanden som ble vasket ut av Steinkjermorenen. Byvåpenet, den blå sekstaggede stjerna, er symbolet på innfartsvegene til byen. Ferdselen fra bygdene, der bøndene søkte avsetning for varene sine, skapte Steinkjer. «Steenkiær» ble møteplass, og porten mot verden med utskipningshavn, markedsplass og etter hvert – en by.
Fra 1964 ble byen, som ble grunnlagt i 1857, en storkommune som omfattet de samme kommunene som i sin tid grunnla den. I 2020 ble også Verran innlemmet i Steinkjer kommune. Les mer …
| 
