Det ble opprør på Steinkjersannan i 1911. Soldatene var misfornøyde - og de solidariserte seg med namdalingen som ble satt i vaktarrest for den bagatell å ha tatt med «pensko» på «utmarsj»
Det er fortsatt mange som erindrer og er i stand til å avsynge strofer av den kjente «kantate» om frelsessoldaten som forgikk seg i Furuskogen på Steinkjer, der han tok hennes ja-ord med «haijnn å moijnn»! Vi kjenner også resultatet av forgåelsen, i det hun i siste strofe beklager «Å haijnn som hadde så brei ei raijnn – mått byjnn på neant-te som meni`-maijnn».
Det vår historie handler om er imidlertid både i tid og ånd, noe helt annet. Vi skriver august i året 1911. Det var «regimentsamling» på Stenkjærsandene. Soldater fra Innherred, Namdalen og Ut-Trøndelag var samlet for «å øve edel krigsdåd». I løpet av juni/juli hadde kavaleriet avholdt sin eksersis. I følge lokalavisene fra den tid gikk dette meget pent for seg: «Dragonerne reiste imorges fra Fosnes i Beitstaden og skal over Sunnan, Bruheim, Leksdalen, og Stiklestad marsjere tilbake til Rindleret. Der telefoneres til os fra Følling i ½ 10 tiden, at avdelingen netop passerer. Mange flag er heist i bygden og man kunde høre paa de livlige hurrarop, at gutterne var i humør og bedste velgaaende.» Les mer …
 «Reisende Svensk Kvaksalver “Falkenstjerna”» ble av presten angitt som barnefar under Georg Karlsens dåp i 1877. Selv var Falkenstjerna neppe til stede var en omreisende svenske som i annen halvdel av 1800-tallet innvandret til Norge. Falkenstjerna bodde flere steder i landet, herunder på Senja. Men løsgjengeren og svindleren synes fremfor alt å ha følt seg hjemme i Trøndelag, hvor Falkenstjerna hadde flere langvarige opphold, og hvor han i alle fall fikk to sønner. Falkenstjerna ble flere ganger domfelt for lovbrudd av ulike slag, herunder for kvakksalveri. Etter vel tjue år i landet var det i 1887 slutt: Falkenstjerna ble utvist fra riket, og synes ikke å ha vendt tilbake. Les mer …
 Klassekampen, organ for Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund fra 1909. var sparbyggenes eget arbeiderungdomslag i tiden 1915– 1924. Vi ser laget gå tidvis i takt med og stundom på tvers av hva forbundets ledelse i Kristiania/Oslo hadde som uttalt politikk. Slik sett er det ikke så ulikt et hvilket som helst politisk ungdomslag i Norge. Likevel er det en distinkt skilnad, en differanse vi ikke særlig ofte støter på: Forholdet til Komintern; Den kommunistiske internasjonale. Dette skal vi la bli noe av essensen i denne historien, men først må vi få med oss noen grunnleggende omstendigheter. Vi skal gå fra Sparbu i det som i dag er en del av Steinkjer kommune, via Kristiania og Moskva, Henning, Verdal, Steinkjer, Trondheim og Halle i Tyskland. Les mer …
 Johan Brandtzæg Foto: Ukjent - 1920-åra (født 1. februar 1886 i Ogndal, død 13. desember 1934 i Steinkjer) var en jord- og steinarbeider som reiste rundt på anlegg i Nord-Trøndelag. Han ble drept i en arbeidsulykke under sprenging av steinblokker på Ølvisheim i det som den gang var Egge kommune. Vi har ikke oversikt over alle anlegg Brandtzæg var med på, men i 1910 ser vi av folketellingen i Klinga kommune at han bodde hos snekker Peder Hanslien på Bangsund. Da kan vi også se at han delte bekvemmeligheter med jordarbeider Konrad Ovesen, Steinkjer, og tømmermennene Asbjørn og John Brørs og Iver J. Grytten, som alle tre var fra Namdalseidet. For øvrig hadde ekteparet Magda og Peder Hanslien da ni barn i alderen 19 til tre år boende heime. Les mer …
 Christoffer Hjelde ser ut til å ha vært bestyrelsens første formann. Foto utlånt av Beitstaden Historielag ble innmeldt i datidens firmaregister den 2. mai 1881. De fem bestyrerne (styremedlemmene) i det nystarta foretaket hadde da tatt turen fra Beitstad til Steinkjer for der å foreta den formelle «anmeldelse» til «Herr Fogden i Inderøens Fogderi». Foreningen fikk ikke fullt 10 år på seg, før den ble nedlagt i 1890. Men et erfaringsgrunnlag var lagt.
Det var fem aktverdige menn som hadde latt seg velge som lagets første ”Bestyrelse”.
I anmeldingen til fogden er de ført opp slik:
Les mer … | 
