Fra Egge til Australia i 1926; ungdom og voksne karers drøm kan ta så mang en vei. Når forholdene strammer seg til blir det enda større grunn til å drømme. Man vil jo ha det godt, eller i alle fall bedre. Enkelte gjorde drømmen til virkelighet, også på Innherred.
I 1920 sto arbeiderbevegelsen sterkt i Norge, både politisk og faglig. Bankkrisa som inntraff høsten 1920 skulle bli avgjørende. Storstreiken som fulgte i 1921 ble i så måte et nytt minus i librettoen. Fagbevegelsen mista nær 40 % av medlemsstokken og striden innen den politiske del av arbeiderbevegelsen ga tre parti. Sosialdemokratene var de første som brøt med faderhuset; Det Norske Arbeiderparti i 1921. Etter Arbeiderpartiets uttreden av Komintern (Den kommunistiske internasjonale - også kalt «3.Intemasjonale») i 1923, da over 113 av delegatene på Arbeiderpartiet landsmøte marsjerte ut og stiftet Norges Kommunistiske Parti, ble situasjonen rimelig avklart i Trøndelag som helhet. I Trondheim gikk partilaget rett inn i kommunistpartiet og tok med seg avisa Ny Tid. Men på bygdene og i de nordtrønderske byene var situasjonen en helt annen. Langt de fleste medlemmene ble stående i DNA. Les mer …
 Murbygningen engang på 1930-tallet. Foto: Falstadsenteret , opprinnelig Falstad Opdragelsesanstalt for vanartede guttebørn var en oppdragelsesanstalt for «vanartede gutter fra Trondhjemsområdet». Institusjonen ble åpnet i 1895 på gården Falstad nedre i Ekne i daværende Skogn kommune i Trøndelag.
Oppdragelsesanstalten ble stiftet i 1895 etter årelangt arbeid fra «Komiteen for opprettelsen av en oppdragelsesanstalt for forsømte gutter i det nordenfjelske Norge» (Falstadkomiteen). Bakgrunnen for deres arbeide var at det var ventet en ny lov vedrørende straffeforfølging av lovovertredende barn. Frem til dette tidspunktet var oppdragelsesanstalter i Norge lagt til isolerte øyer. I 1896 kom Lov om omsorg for forsømte barn («Vergemålsloven»), som var den første barnevernsloven i verden. I denne ble blant annet den kriminelle lavalder ble hevet fra 10 til 14 år. Loven gjorde skolehjemmene statlige og skulle være et stasningsfelt som skulle gi de yngste lovovertrederne opphold i statlige skolehjem i steden for fengselsstraff. Ordningen skulle også fange opp barn som ble ansett å ha store atferdsproblemer.
Institusjonens formål var «en kristelig Aand ledet Opdragelse at uddanne saadanne Gutter til hæderlige og nyttige medlemmer af Samfundet». I tråd med den tids nye tanker, skulle de som kom skjevt ut i samfunnet reddes og oppdras i stedet for å bli straffet og tuktet. Staten la til rette for sosiale tiltak rettet mot individer som falt utenfor samfunnets normer. Les mer …
 Christoffer Olaus Mikalsen Hjelde, en av Beitstadens mænd. Christoffer Olaus Mikalsen Hjelde (Kr. Hjelde) (født 25. august 1837, død 25. mai 1892) var gardbruker på Øver-Hjellan i Sprova i Beitstad i nåværende Steinkjer kommune. Han tok lærerutdannelse på Klæbu seminar og ble lærer i heimbygda. Seinere ble han klokker, og engasjerte seg sterkt innen avholdsbevegelsen hvor han etter hvert fikk og påtok seg flere verv. Han fikk også tid til å drive politikk; satt i formannskapet og ble ordfører i Beitstad i et år.
Han tok lærerutdannelse på Klæbu seminar med eksamen i 1857, og ble en av de lærerne i heimbygda som skal ha hatt et godt gemytt, men som også ble kjent for å være rettvis men streng. Lærerposten beholdt han fra sitt 21. år i 1858 til han døde knapt 55 år gammel.
I 1868 ble stillingen som klokker ledig, og som anerkjent lærer – og ihuga avholdsmann fikk han også den posten. Han var da blitt gift med Johanna Lorentse Eriksdtr. Opdahl i 1862. Hun var datter av klokker Erik Opdahl og hustru Karen Marta på Vikan. Deres førstefødte ble Mikal (1864-1879), så kom Sara (ukjent fødselsår), Eline (1869 ugift), Martin (1871 – døde ung) og Magnus (1873) som ble gift med Hilda Mikalsdatter Benum og bosatte seg på Hamar.
Da Christoffer døde, brått og uventet – av tarmslyng den 25. mai 1892 ble det svigersønnen Georg Sigurd Guneriusen Sprauten som kjøpte bølet. Les mer …
Andreas Skjelvåg, født 4. april 1912, død 28. november 1996. Andreas' foreldre var Anton Andreasson Skjelvåg, født 13. januar 1853 død 8. august 1932, og Grethe Bergitte Johannesdatter Lorvik Skjelvåg, født 8. mars 1879 død 6. juni 1944. Han vokste opp på gården Skjelvågen, der også tante Sofie Andreasdatter Skjelvåg, bodde. Allerede som tjueåring ble han i 1932, sammen med mora som nyss var blitt kårkone, både faglig og økonomisk ansvarlig for drifta av gården. Driftsmessig ble gården nå preget av den nye tid, og i sær av Andreas' syn på den teknologiske utvikling. Det var kan hende disse forhold som gjorde ham til bøndenes representant i styret for det nystifta samvirkelaget på Sandvollan i 1935. I 1938 kom Margit Alvhilde fra Vist nær Kirknesvågen på Inderøy og ble gardkone. Les mer …
Eirik Olson Bruhjell (fødd 2. desember 1853 i Balestrand, død 12. september 1941 i Fjære) var prest, målmann og ein av dei fyrste bondestudentane i Sogn. Bruhjell kom frå husmannsplassen Bruhjellshagen under garden Bruhjell i Balestrand i Sogn og Fjordane. Foreldra var husmann og bygningsarbeidar Ola Hermundson Langeteig (1804-1873) og Sigrid Antonusdotter Dale (1804-1895). Eirik var den yngste av fem born, og to av syskena utvandra til Amerika.
Etter å ha gått allmugeskulen i Balestrand vart Eirik i 13-årsalderen teken inn i prestegarden til sokneprest Harald Ulrik Sverdrup. Der var han tenestegut og fekk privatundervisning av prestedottera Elisa til 15-årsalderen. Frå august 1870 til desember 1871 gjekk han Balestrand lærerskole som H.U. Sverdrup hadde skipa nokre år før. Les mer …
 Parti fra Inderøy. Her ser vi Roelsbakken. De hadde - og har mye vakkert å forsikre i Inderøy Foto: Ukjent kom i gang – eller ble formelt stiftet 1. januar 1845. «Gode mænd» hadde da arbeidet med saken i vel to år, men egentlig var det varaordfører Jørgen Richter som kom med ideen allerede i 1838. De tre sogn; Røra, Inderøy og Sandvollan ble inndelt i sju branndistrikt som hver ble satt under inspeksjon av to oppsynsmenn. Disse gjorde ikke alltid sitt arbeid tilfredsstillende – og da skiftet man dem ut. Regnskapsprotokoller og annet ble ført i to separate bøker, en for bønder og en for husmenn/strandsittere. I lagets første år bevilget styret seg relativt god lønn for de verv de hadde, men i en omfattende opprenskingsrunde i 1858 ble disse godene fjernet og mer demokratiske ordninger innført. Det viste seg vanskelig å få habile feiere til å stå for skorsteinsfeiing og opprensking av ovner og andre varmekilder, så de ble ofte skiftet ut. Først i 1880 gikk selskapet til anskaffelse av egne brannsprøyter – en «Rjukan» og to «Erikssprutan». I løpet av 1800-åra ble det registrert 8 branner i Inderøy, som befordret et ansvar for selskapet på 5 064 kroner. Branntrygdelaget var en av Inderøy Sparebanks første innskytere da den ble etablert i 1864. Les mer … | 
