Jon Angel Bakken (født 7. februar 1867 i Kolvereid, død 29. januar 1948) var lærer, kirkesanger og bygdebokforfatter. Han virka lengst på Nes på Hedmarken, der han også hadde ei lang rekke tillitsverv, blant annet som lokalpolitiker for Venstre. Han var sønn av bonde Andreas Bakken og Marit f. Olsen. Jon Angel Bakken tok eksamen ved Klæbu lærerskole i 1890. Han gikk også Kuløys folkehøgskole og tok flere kurs, både lærerkurs, sløydkurs og universitetskurs.
Bakken ble gift med Klara Herberg-Sørbye (1866-1957) fra Ringsaker, datter av bonde Kristian Herberg-Sørbye og Kjirsten f. Flisaker. Jon og Klara Angel Bakken fikk to sønner og to døtre. Les mer …
 Røyrvik kirke i 2013. Foto: Olve Utne Røyrvik kirke, sørsamisk Raarvihken gærhkoe, er ei tømra langkirke oppført i 1828 som «Rørvigens Capell». Det var den samiske befolkninga som i samarbeid med norske nybyggere søkte om å få bygge et kapell i bygda. De fikk tillatelsen i kongelig resolusjon av 16. februar 1828, og allerede den 11. september samme år kunne kirka innvies. Alle materialer ble gitt som donasjoner, og arbeidet ble utført på dugnad. Det bodde ikke mange i bygda den gang, men innbyggerne forventa vekst og bygde ei krike med plass til 180 personer. Per 2022 bodde det omkring 440 personer i hele kommunen, så kirka oppfyller godt og vel dekningskravet selv i dag.
Soknet lå opprinnelig under Grong prestegjeld. I 1959 ble det en del av Namsskogan prestegjeld, og etter at prestegjeldene ble avvikla i 2000-åra er Røyrvik sokn det eneste i kommunen. Det ligger derfor under Røyrvik sokneråd, og ikke under et kirkelig fellesråd slik det er i kommuner med flere sokn.
Kirka var opprinnelig rødmalt. Dagens hvite vegger stammer fra en omfattende restaurering i 1901 med Olaf Alfstad som arkitekt. Kapellet ble da oppgradert til kirke, en distinksjon som senere har falt bort. Det er også noe uenighet om hvorvidt dette var en restaurering eller et nybygg. Det meste av materialene ser ut til å være originale, og kommunen daterer dagens kirke til 1901 mens andre kilder daterer den til 1828. Noe av forvirringa kan være oppgraderinga fra kapell til kirke, som førte til at det i kildene ser ut til at det er ei ny kirke det handler om i 1901. Viktigst for å avgjøre dette er nok Petter Vekterlis bok Røyrvik kirke 1828-1978, som forholder seg til at kirka i 1978 var 150 år gammel, og som i sin grundige gjennomgang forholder seg til at kirka er fra 1828 med en senere, omfattende restaurering. Les mer …
 Lekas kommunevåpen, i rødt en gull vinget ørneklo, viser til ørnerovet. er et av våre yngste rovdyrsagn. I 1932 forsvant tre og et halvt år gamle Solveig Hartvigsen (1929–2010) fra familiens hage. Hun ble funnet i god behold på et fjell, og det ble konkludert med at en havørn måtte ha tatt henne. Selv om enkelte omtaler av saken framstiller det som om Hartvigsen hele livet hevda at historien var sann, påpekte hun selv at hun ikke huska det som skjedde. Ornitologer mener at det er umulig for en havørn å bære et såpass tungt barn, men allikevel framstilles sagnet som en realitet. Lekas kommunevåpen er inspirert av ørnerovet. Les mer …
 17. maisteinen ved Ranem kirke er en omtrent tre meter høy bauta. Foto: Trygve Sagmo 17. maisteinen ved Ranem kirke er ett av to 17. maiminnesmerker i Overhalla kommune. Den omkring tre meter høye bautaen står plassert rett ved Ranem kirke, mens det andre minnesmerket står ved Trekvisla.
17. mai 1914 skulle 100-årsdagen for Grunnloven feires i by og bygd over hele landet. Ved Ranem kirke ble det avduka en ca. tre meter høy bauta med følgende inskripsjon: «Reist 17de Mai 1914 til Minne um dei Overhaldingar som kring 1814 stridde for vor Fridom og Sjølvstende».
På sokkelen under sjølve bautaen står det: «Kosta av Overhalds Sparebank». Av bankregnskapene går det fram at banken i 1914 utgiftførte kr 400,- til bautaen. Dette ble tydeligvis ikke nok, for i regnskapet for 1915 er det ført opp ytterligere kr 195,- til minnesmerket. Det er en tradisjon at det legges ned krans ved bautaen på 17. mai. Les mer …
 Brede meieri ca 1910 - personene er ikke identifisert. Foto: Hentet fra Snåsaboka bd 2, ukjent fotograf på Vestbygda i Snåsa kommune ble etablert i 1894, og kom som en følge av et møte mellom interessenter på Nord-Breide i 1893. Meieriet gjennomgikk flere kriser før det «kom opp å stå» ved inngangen til første verdenskrig. Det var andelshaverne i dette meierilaget som så å si innførte samvirkelagstanken i Vestbygda. Men da meieribygningen brant ned i 1924 klarte man ikke å komme til enighet om nymeieriets beliggenhet og beskaffenhet. Man leverte da faktisk ei stund til Levanger, før man vendte seg til Midtbygda og Snåsa meieri i 1933. Les mer …
 Direktør ved NLI, Knut Sprauten Foto: Stian Green 2006 Knut Sprauten (født 1948 i Namsos) er en historiker som var direktør ved Norsk lokalhistorisk institutt 2000–2018. Sprautens faglige hovedområde er økonomisk og sosial historie, kulturhistorie og byhistorie i tidlig moderne tid. Han har skrevet bind 2 av Oslo bys historie, Byen ved festningen (1992). Han har ellers utgitt lærebøker i historie for skoleverket, og skrevet artikler i samleverk og tidsskrifter innen et vidt spektrum av historiske emner.
Han vokste opp på en gård i daværende Vemundvik kommune, som siden 1964 har vært en del av Namsos kommune. Interessen for boklig lærdom kom tidlig. Den ble ikke framelska så mye i hjemmet, men desto mer hos farfaren som var gardbruker og lærer. Sprauten begynte på skolen et år før normalttid, og gjorde det godt fra starten av.
Etter avlagt embetseksamen 1974 var Sprauten ansatt i skoleverket i Oslo i et par år, som lektor på Rosenhoff skole. Samtidig var han i et vikariat som univeritetslektor i halv stilling. Halve døgnet gikk altså med til arbeid. Men han må ha hatt tid til å tenke, for han begynte å se på muligheten til å bli historieforsker. I 1976 fikk han tilslag på en søknad om stipend fra Norges allmennvitenskapelige forskningsråd. Planen var å jobbe videre med Hornemann og hans forretninger. Samme år fikk paret sønnen Pål. Familien på fire flytta inn hos Sprautens foreldre på Hals, og han var ukependler derfra til Trondheim hvor han satt på Statsarkivet og finleste Hornemanns privatarkiv. Etter et halvt år der bare det tilbake til Oslo med kontor på Blindern. I perioden 1976–1990 var han knyttet til Historisk institutt ved Universitetet i Oslo som forskningsstipendiat, vitenskapelig assistent og forsker.
Les mer … | 
