 Christopher Brinchmann, statsarkivar i Oslo 1921-1922. Christopher Brinchmann (født 1. april 1864 på Leka, død 26. februar 1940) var arkivar, historiker og redaktør.
Han var sønn av sogneprest Ludvig Brinchmann og hustru Fredrikke Sofie, født Heyerdahl.
Brinchmann tok examen artium i 1882 og språklig-historisk lærereksamen (cand.mag.) i 1889. Han ble ansatt på Riksarkivet i 1896 og var førstearkivar fra 1922 til 1934. I perioden 1921-1922 var han statsarkivar i Oslo.
Han var litteraturanmelder i Dagbladet fra 1889 til 1896, men måtte slutte etter press fra Bjørnstjerne Bjørnson. Brinchmann var redaktør av bladet Kringsjaa fra 1898 til 1907. Les mer …
 Røyrvik kirke i 2013. Foto: Olve Utne Røyrvik kirke, sørsamisk Raarvihken gærhkoe, er ei tømra langkirke oppført i 1828 som «Rørvigens Capell». Det var den samiske befolkninga som i samarbeid med norske nybyggere søkte om å få bygge et kapell i bygda. De fikk tillatelsen i kongelig resolusjon av 16. februar 1828, og allerede den 11. september samme år kunne kirka innvies. Alle materialer ble gitt som donasjoner, og arbeidet ble utført på dugnad. Det bodde ikke mange i bygda den gang, men innbyggerne forventa vekst og bygde ei krike med plass til 180 personer. Per 2022 bodde det omkring 440 personer i hele kommunen, så kirka oppfyller godt og vel dekningskravet selv i dag.
Soknet lå opprinnelig under Grong prestegjeld. I 1959 ble det en del av Namsskogan prestegjeld, og etter at prestegjeldene ble avvikla i 2000-åra er Røyrvik sokn det eneste i kommunen. Det ligger derfor under Røyrvik sokneråd, og ikke under et kirkelig fellesråd slik det er i kommuner med flere sokn.
Kirka var opprinnelig rødmalt. Dagens hvite vegger stammer fra en omfattende restaurering i 1901 med Olaf Alfstad som arkitekt. Kapellet ble da oppgradert til kirke, en distinksjon som senere har falt bort. Det er også noe uenighet om hvorvidt dette var en restaurering eller et nybygg. Det meste av materialene ser ut til å være originale, og kommunen daterer dagens kirke til 1901 mens andre kilder daterer den til 1828. Noe av forvirringa kan være oppgraderinga fra kapell til kirke, som førte til at det i kildene ser ut til at det er ei ny kirke det handler om i 1901. Viktigst for å avgjøre dette er nok Petter Vekterlis bok Røyrvik kirke 1828-1978, som forholder seg til at kirka i 1978 var 150 år gammel, og som i sin grundige gjennomgang forholder seg til at kirka er fra 1828 med en senere, omfattende restaurering. Les mer …
Saemien Sijte - sørsamisk museum og kultursenter i Snåsa er et sørsamisk spesialmuseum med samlinger som dekker distriktene fra Femunden til Saltfjellet, inkludert sørsamisk kultur i snevrere forstand så vel som tidligere umesamisk kultur. Organisasjonen Saemien Sijte ble etablert som en kulturforening i 1964, og hadde i startfasen som hovedmål å realisere planen om et samisk kulturhus med en samling av bruksting, samiske bygninger/husvær og andre ting av kulturell og historisk interesse som kunne gi et bilde av sørsamisk liv og historie. Byggeprosessen tok lang tid, men dagens lokaler ble endelig ferdigstilt i 1979 og offisielt innviet den 3. november 1980. Det viste seg snart at plassbehovet i praksis var større enn det bygningen kunne romme, bl.a. på grunn av behov for flere faglige ansatte. I statsbudsjettet for 2019 er det etter mange års arbeid satt av midler til nybygg.
Museet driver systematiske registreringer av faste kulturminner og innsamling av foto. Katalogen over gjenstandene er ordnet kronologisk. Materialet fra registreringen av faste kulturminner er behandlet elektronisk, og en kan søke ut opplysninger på flere stikkord. Kopier av materialet er tilgjengelig. Museet har fotosamling som består av ca. 1200 bilder tatt fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag. Motivene omfatter sørsamisk kultur, reindrift, landskap og portretter, og gjelder det sørsamiske området fra Saltfjellet i nord til Engerdal i sør og tilsvarende områder på svensk side. Materialet er systematisk ordnet. Filmene kan lånes ut. Les mer …
 Alf Gangstad bestyrte Stod Samvirkelag fra 1964 til 1984, og fra 2003 til fusjonen med Coop Steinkjer var i havn 1. januar 2006. Han har og vært disponent for Samvirkelaget Vestfold og Samvirkelaget Namsos Foto: Fotosupport, Steinkjer Alf Gangstad (født 2. november 1936 i Beitstad, død 8. desember 2011) var en samvirkelagsbestyrer som starta sin karriere i kooperasjonen som betjent i Stod Samvirkelag i 1960. Han ble gift med Greta f. Hatling høsten 1959, noe som i sin tur har resultert i Tor Morten, Inger Lise, Hilde og Tone.
Gangstad hadde over 45 år i kooperasjonens tjeneste både i Vestfold og Nord-Trøndelag, og er blitt behørig hyllet for dette. Også store deler av fritiden er blitt viet samvirkebevegelsen, som ble som en livsstil for mannen som også har bidratt med flere skriftlige beretninger fra egne og andres opplevelser av hva NKL har vært og hva det kan bli. Les mer …
 17. maisteinen på Snåsa. Foto: Arnt-Erik Selliaas 17. maisteinen på Snåsa er et minnesmerke over Grunnlovsvedtaket den 17. mai 1814, som står på Lyshusberget i Snåsa i Nord-Trøndelag. Den unge studenten og prestesønnen Ole Rynning fra Snåsa var til stede ved avdukingen av Krohgstøtten i Christiania 17. mai 1833, og han lot seg begeistre av Wergeland og av stemningen ellers. Noen måneder seinere var han tilbake på Snåsa. Og han hadde fått en idé.
Ole Rynning var født i Ringsaker på Hedmark 1809 og kom til Snåsa sammen med familien i 1825. Faren, Jens Rynning, var utnevnt til sogneprest på Snåsa, og han var en ekte opplysningsprest. Han var en potetprest i egentlig forstand, for han læret snåsningene å dyrke poteter. Men han var også en lojal tilhenger av Karl Johan, som hadde blitt konge i 1818. Da kongen døde i mars 1844, skrev Rynning i kirkeboka: «Karl Johan er død» − som om han var en del av menigheten. Sønnen Ole hadde en helt annen oppfatning. Les mer …
 Direktør ved NLI, Knut Sprauten Foto: Stian Green 2006 Knut Sprauten (født 1948 i Namsos) er en historiker som var direktør ved Norsk lokalhistorisk institutt 2000–2018. Sprautens faglige hovedområde er økonomisk og sosial historie, kulturhistorie og byhistorie i tidlig moderne tid. Han har skrevet bind 2 av Oslo bys historie, Byen ved festningen (1992). Han har ellers utgitt lærebøker i historie for skoleverket, og skrevet artikler i samleverk og tidsskrifter innen et vidt spektrum av historiske emner.
Han vokste opp på en gård i daværende Vemundvik kommune, som siden 1964 har vært en del av Namsos kommune. Interessen for boklig lærdom kom tidlig. Den ble ikke framelska så mye i hjemmet, men desto mer hos farfaren som var gardbruker og lærer. Sprauten begynte på skolen et år før normalttid, og gjorde det godt fra starten av.
Etter avlagt embetseksamen 1974 var Sprauten ansatt i skoleverket i Oslo i et par år, som lektor på Rosenhoff skole. Samtidig var han i et vikariat som univeritetslektor i halv stilling. Halve døgnet gikk altså med til arbeid. Men han må ha hatt tid til å tenke, for han begynte å se på muligheten til å bli historieforsker. I 1976 fikk han tilslag på en søknad om stipend fra Norges allmennvitenskapelige forskningsråd. Planen var å jobbe videre med Hornemann og hans forretninger. Samme år fikk paret sønnen Pål. Familien på fire flytta inn hos Sprautens foreldre på Hals, og han var ukependler derfra til Trondheim hvor han satt på Statsarkivet og finleste Hornemanns privatarkiv. Etter et halvt år der bare det tilbake til Oslo med kontor på Blindern. I perioden 1976–1990 var han knyttet til Historisk institutt ved Universitetet i Oslo som forskningsstipendiat, vitenskapelig assistent og forsker.
Les mer … | 
