 De ti familiehusene på Svanviken var på 30 kvm og hadde et dekar jord til. lå i Eide kommune på Nordmøre og ble drevet av Norsk misjon blant hjemløse (1897–1989) som til 1935 het Foreningen til Modarbeidelse af Omstreifervæsenet. I 1907 ga Staten ansvaret for sosiale tiltak blant omstreifer- eller taterslekt til denne foreningen og betalte det meste av utgiftene. Bakgrunn av at Løsgjengerloven trådte i kraft samme år, og det følgende året ble kolonien ble opprettet. Omstreifermisjonens generalsekretær Jakob Walnum sto bak etableringen og regnet dette som en de største bragdene i sitt livsverk. Arbeidskolonien var et virkemiddel innen assimileringspolitikken og spilte en nøkkelrolle i denne overfor denne gruppen. Etter et opphold under andre verdenskrig ble virksomheten startet igjen i 1949 og ble først nedlagt i 1989. Fram til 1957 hadde omtrent hundre familier hatt opphold der, og blant dem rundt fem hundre barn. Hensikten med institusjonen var å avlære de reisende deres kultur og få de reisende, som f.eks. taterne til å bli bofaste, da de ble regnet som en del av fattigdomsproblemet. Misjonen håpet at taterne gjennom botrening skulle bli til produktive fastboende borgere. Gjennom et kontraktsfestet lengre opphold håpet misjonen at taterne tilegnet seg kunnskaper, ferdigheter og vaner som ville gjøre det lettere leve som fastboende nordmenn. Videre skulle de lære å arbeide og livnære seg på lovlig vis. Misjonen hevdet at oppholdet var frivillig, noe det kan stilles spørsmålstegn ved. Mange havnet der på bakgrunn av bestemmelsene i løsgjengerloven. Andre ble plassert der med trusler om å miste barna om de ikke aksepterte et opphold. Noen søkte seg også til Svanviken for å komme ut av en vanskelig livssituasjon. Andre var redde for å bli fratatt barna hvis de ikke tok et opphold i kolonien. Det var begrensede muligheter for å bevege seg utenfor koloniens område, og taterne hadde heller ikke lov til å snakke sitt eget språk, som var rommani. De hadde heller ikke lov til å kle seg tradisjonelt, drive handel eller spille egen musikk. Boligene ble inspisert hver dag. Les mer …
Ole Aalmo (født 14. mars 1861 i Aure, død 1943) var lærer og kirkesanger. I åra 1920-28 satt han som ordfører i Sandstad kommune på Hitra. Han var sønn av bonde Lars Olsen Aalmo og Beret Olsdatter. Ole Aalmo tok eksamen ved Klæbu lærerskole i 1881. Han tok seinere flere lærerkurs og skytterkurs. Aalmo var i perioden 1884-1903 ansatt som lærer i Bøfjorden i Stangvik i nåværende Surnadal kommune, til dels var han også lærer ved fortsettelseskolen i bygda, i tillegg til å arbeide som poståpner. Fra 1903 til 1928 var han lærer ved Strand, delvis også Utset krets, i Sandstad, og samtidig arbeidde han som kirkesanger samme sted. Han fortsatte som kirkesanger til 1931. Les mer …
Ein fyring (med kort y), òg kalla firing, er ein båt med fire par årar. Namnet blir særlig bruka om geitbåtar og åfjordsbåtar. I samband med årfjordsbåter blir namnet (stor)fyreng òg bruka om båter med fem par årar i nyare tid. Fyringen var den minste havbåten og i likheit med femringen vart han tradisjonelt gjerne bruka som linebåt. Han kunne òg fungere som føringsbåt ved behov. Innover på 1900-talet vart åfjordsfyringane ofte bruka til fiskeoppkjøp og salting på Hitra og Frøya. Åfjordsfyringar kunne òg ha løfting, eller avtakbar «hytte». Dei mindre fyringane hadde løftingen midtskips, og så var det rom til sjøbørnar frammi og atti. Storfyringane hadde gjerne løftingen atti. Les mer …
 Thor Engdal, direktør i Nord-Norges Salgslag i mer enn 30 år. Thor Engdal (født 31. januar 1905 i Bergen, død 24. desember 1997 i Aure kommune) var direktør i Nord-Norges Salgslag, Harstad i mer enn 30 år. I hans periode hadde bedriften kontinuerlig utvikling og vekst og ble en storbedrift.
Familien Engdal fyttet til Smøla mens Thor var barn. Der vokste han opp og skaffet seg etter hvert en god almennutdannelse. Han tok deretter eksamen ved Norges Landbrukshøgskole og hadde med dette en solid plattform til å ta fatt på både små og store oppgaver innenfor landbrukssektoren.
Mye av sin praktiske erfaring fikk fikk han gjennom å bestyre saueslakteriene i Lofoten og Vesterålen, som Norges Kjøtt- og Fleskesentral hadde opprettet i mellomkrigsårene. Å bestyre den gang betydde ikke bare å sitte på et kontor. I lange perioder var han selv i arbeid som slakter og deltok i alle gjøremål på slakteriet. Les mer …
 1. takta av Hovenspringa’rn. (uttale: ["hɔ:ʋenˌspɾeˌŋɑ. n]) er ein gammal sunndalsspringar som vi kjenner gjennom spelet hans Erik Almhjell. Namnet «Hovenspringa’rn» viser, som « Hovenvalsen», til garden Hoven i Sunndalen. Som i sunndalsspringarar generelt, så er taktslaga relativt jamnlange, og hovudbetoninga i dansespelet ligg på 1 og 2 heller enn på 1 og 3 som i todalspolsen. Slåtten går gjennomført i førsteposisjon i begge streva. Eit kjennspakt sunndalstrekk i denne slåtten er teknikken å dra over, som vi blant anna ser i første takta: Les mer …
 Anonymt portrettfoto, trulig frå borgarmeistertida i Dartmouth (1910–11). (fødd 1857, død 15. oktober 1943 i Darthmouth) var ein engelsk forretningsmann og hobby naturalist som elles er kjent for å ha tilbrakt mykje tid på Indre Nordmøre, der han blant anna let byggje fire sportsvillaer, eller turisthytter som vi heller kallar dei i dag. Ethelbert Edward Lort Phillips vart fødd i 1857 som det andre av fire born av Richard Ilbert Lort Phillips ( 1819– 1860) og Frederica Isabella de Rutzen (d. 1904). Ethelbert Lort Phillips var forretningsmann i Dartmouth i Devon i Sørvest-England, og han var òg borgarmeister der i 1910– 11. Som naturalist var han særleg interessert i ornitologi, og mellom 1884 og 1895 tilbrakte han mykje tid på jakt i Afrika, der han òg samla inn naturhistoriske data. Han gav somaliatrasten sitt vitskaplege namn, Turdus ludoviciae (1895), Første gongen Lort Phillips kom til Norge var i 1886, da han reiste til Nordmøre for å fiske laks i Driva. Les mer … | 
