Herlof Harstad (født 13. januar 1909 i Kristiansund, død 22. desember 1968 i Oslo) var NS-redaktør før andre verdenskrig, seinere en respektert redaktør av Vi menn.
Han var sønn av lagersjef Kristian Harstad og Jonetta f. Sjømæling, som begge var fra Øre. Etter eksamen artium på reallinja ved Kristiansunds offentlige skole begynte karrieren i pressen. Han var Kristiansunds-korrespondent for aviser i Oslo ( Aftenposten) og Trondheim, og var så «en tid i Oslo som pressemann og ved forlag». Her redigerte han nærmere bestemt Nasjonal Samlings partiavis Nasjonal Samling fra mars 1934 til mars 1936, om enn Vidkun Quisling sto som «politisk redaktør» og liknende titler. I 1935 var Harstad også sjef for lokalavisa Oslo-Arbeideren i en periode. Da NS bytta navn på sitt hovedorgan, kom Harstad så over til Fritt Folk fra starten i 1936 og redigerte den ut året. Ved starten av 1937 gikk NS nærmest i oppløsning. Les mer …
Grip stavkirke og noen av de fargerike husene på Gripholmen. Foto: Arnfinn Kjelland (2005)
Grip (uttale: [gɾi:pʰ] med lang i) er ei gruppe på åttito småøyer, holmer og skjær rundt halvannen mil utafor Kristiansund på Nordmøre. Øyene var fra 1897 til 1964 eget herred, og som kommune en tid blant landets minste. De ble fraflytta i 1970-åra, og er nå et attraktivt turistmål for dagsturer på sommeren. Tilsammen har øyene og holmene et areal på rundt en halv km². Bebyggelsen på øyene er samla på Gripholmen, som er den største av øyene – 40 dekar av totalt 48 for alle øyer og holmer. Unntaket er Grip fyr, som ligger på Bratthårskollen.
Da Grip kommune ble innlemma i Kristiansund i 1964, var det bare 104 innbyggere på øyene, som utgjorde landets minste kommune både i areal og befolkning. Etter dette gikk det raskt nedover for øysamfunnet. I 1969 ble losstasjonen nedlagt, og i 1974 flytta de siste fastboende, med unntak av fyrvokteren. Les mer …
En seiltur Kristiansund–Lofoten, en strekning på ca. 100 sjømil, kan ofte være en seilads med forhindringer, på grunn av enten stille eller storm, som i begge tilfeller oftest er ufarbart vær for en seiler. Dessuten har man Folla og Vestfjorden, som betinger noenlunde rimeligt vær. Derfor er det naturligt her, som på enhver befordret veistrekning, at man blir nødt til å passere de forskjellige milepele der gir en reisende anledning til å stanse op og tenke litt tilbake. Den første milepel vil jeg kalle Besaker, i Sørtrøndelag, hvor man som regel ankrer op for å avvente noenlunde bra vær over Folla, som ofte kan være stygg med høi sjø. En otte dages venten på Besaker har en seiler ofte måttet nøie sig med i stormende vær. Det gjelder da å ha gode betøininger ute; thi Besaker havn er bekjent for sin hårdførhet, da enhver vindretning her, pleier å gjøre sin rett gjeldende, hvorfor det er sagt, at «Besaker har sitt spesialrokk». Når man så får slippe løs og hele flåten — ofte 20 a 30 fartøier letter anker og skjøter av for en frisk bris, drivende mot Nordhavets dønning ut Buholmråsa til Folls, er det et stolt syn og vidner om, at det er tradisjon i en seiltur langs Norges kyst. Og dikterens ord: «Vår ære og vår makt har hvite seil oss bragt» er man villig til å innrømme. Les mer …
|