 Augusta Mjøen som ung. Bildet henger på Gjøvik gård. Ingeborg Augusta Mjøen (født 1834 på Oppdal, død 1924 på Gjøvik gård) var husfrue i over 60 år på Gjøvik gård. Hun ble gift med statsagronom/brukseier Niels Hansen (1824-1904) i 1857, de bodde fire år på Haugsrud i Romedal før de flyttet til Nedre Gjøvik, som gården het opprinnelig. De fikk sju barn, deriblant Jon Alfred Mjøen, Inga g. Volckmar, Alf Mjøen og Reidar Mjøen. Dette var en svært kulturinteressert familie, der musikk og teater var en viktig del av tilværelsen. Alle barna var musikalske. Augusta var husfrue og en elsket mor og bestemor.
Augusta var datter av lensmann Jon Mjøen og Helene Schøien og vokste opp på Oppdal. 15 år gammel fikk hun reise til fru Lindemanns privatskole, seinere kalt Meyers privatskole, i Davik i Nordfjord. Hun var der i ett år og fikk undervisning i blant annet regning, geografi og historie, før hun ble konfirmert høsten 1850. Så fikk hun ett og et halvt år i Christiania for «at gaa videre i Sprog og Musik», som hun sier det selv i sine erindringer. Hun fikk undervisning i fransk og tysk av professor Athmer og sang og piano av hans kone og svigerinne, forteller hun. I Christiania møtte hun igjen sin barndoms lekekamerat og slektning, Bjørnstjerne Bjørnson. Han var søskenbarn av hennes mor og de hadde vært ofte sammen som barn. I Christiania gikk de i teater og besøkte slektninger som tanta Maren Spindler og familien Nordraak, Bjørnsons familie. Da Augusta begeistret skrev til faren sin at hun ble invitert til å prøvelese for teaterdirektør Carl Borgaard, ble Christiania-oppholdet brått avsluttet. Faren var redd hun skulle gå til scenen. Les mer …
 Ulrik Olsen taler ved åpningen av rådhuset i Kristiansund i 1953. Foto: Monge (Johan) Ulrik Olsen (f. 2. august 1885 på Hitra, d. 4. oktober 1963 i Kristiansund) var en kjøpmann og politiker som representerte Arbeiderpartiet på Stortinget fra 1934 til 1961. Olsen ble statsråd i det nyopprettede Kommunal- og administrasjonsdepartementet i 1948, og han satt deretter som sjef for kommunaldepartementet gjennom tre regjeringer fram til 1958.
Tre av Olsens sentrale merkesaker var gjennomføringen av den store kommuneinndelingsreformen i 1960-årene, gjenreisningen av Nord-Norge og etableringen av den sosialdemokratiske boligpolitikken etter annen verdenskrig. Dette var komplekse og kontroversielle politiske saker, og Olsen ble også oppfattet som en kontroversiell, men kanskje ikke kompleks politiker. Han var imidlertid kjent for sin store arbeidskraft og sin ukuelige praktiske gjennomføringsevne, som inkluderte et bredt register av politiske virkemidler, noen i ytterkanten av hva både meningsfeller og meningsmotstandere anså som korrekt.Annen verdenskrig ble viktig for Ulrik Olsens omdømme og videre karriere etter krigen. Som ordfører opptrådte han meget tydelig og konsekvent i sin motstand mot okkupasjonsstyret. Det verserer flere historier om hans klare, men av og til også underfundige språkbruk i møte med tyske militære myndigheter etter bombingen av Kristiansund i slutten av april 1940. Les mer …
 Utsikt mot Røros fra Småsætran, ved rutas start. Foto: Louise Brunborg-Næss (2019)
Den historiske vandreruta Malmveien følger DNTs merkede sti fra Røros til Langen Gjestegård ved porten til Femundsmarka. Ruta er knapt 50 km lang og har overnattingsmuligheter på Marenvollen og Fjølburøsta. Fra Røros på 667 moh. går ruta gjennom lettgått fjellterreng med høyeste punkt på 900 moh., og langs furukledte sand- og grusmoer. De eldste sporene etter folk langs Malmveien er mange tusen år gamle. Landskapet i deler av ruta er preget av furumoer og langstrakte egger ( eskere). Disse landskapsformene ble dannet på slutten av siste istid, for ca. 10 000 år siden. Langs vann og vassdrag som Feragen, Langtjønna og Femunden er det en rekke spor etter menneskelig aktivitet. På de tørre, selvdrenerede grusmoene langs vassdragene var det fine boplasser og gode fiskemuligheter. Her finnes spor etter bålplasser, skjørbrent stein og kvartsavslag fra tiden 4000-1700 f.kr. ( neolitikum). Kvarts ble brukt til å lage pilspisser, kniver og andre nødvendige redskaper. Les mer …
 Cecilia Christina Schøllers store prestisjeprosjekt var Stiftsgården i Trondheim, som hun lot oppføre som enke. Cecilia Christina Schøller (født Sidsel Kristine Frølich 16. mars 1720 i Tønsberg, død 17. april 1786 i København) var en av Trondheims rikeste personer. Hun kjøpte av kongen i 1776 tittelen geheimerådinne, ikke som hustru av en geheimeråd, men i eget navn, og ble dermed den høyest titulerte kvinne i Norge på slutten av 1700-tallet. Hun lot oppføre Stiftsgården i Trondheim, et av Nordens største trepaléer. Hun var datter av offiser Johan Frederik Frølich (1681–1757) og Hilleborg Frølich f. Wittberg (d. 1771). Faren tilhørte slekta Frølich, mens mora var fra en dansk høyadelsslekt. Cecilia Christina, eller Sidsel Kristine som hun ble døpt, var det tredje av sju barn.
Den 18. september 1742 gifta hun seg med Stie Tønsberg Schøller (1700–1769). Hun var 22 år gammel, mens han var 42 år og enkemann. Hans første ekteskap var med Elisabeth Angell, som døde i 1742. Ekteskapet var typisk for det øvre sjikt i Trondheim; slekta Schøller var først forent med slekta Angell gjennom ekteskap, og så ble den forent med slekta Frølich. Les mer …
 Originalteikning av ruta Armfeldt fulgte frå Sverige til Steine skanse er ei vanleg nemning på krigshandlingane som gjekk føre seg i Trøndelag under Den store nordiske krigen frå september 1718 til dødsmarsjen til karolinarane over Tydalsfjella i januar 1719. Ein styrke på om lag 10 000 soldatar, i samtida og ettertida ofte kalla Jemtlandsarméen, vart våren og sommaren 1718 samla kring Duved skanse i Jemtland for å foreta eit innfall i og erobre Trøndelag som ein del av det andre forsøket av Karl XII av Sverige på å ta Noreg under denne krigen. Arméen stod under kommando av generalløytnant Carl Gustaf Armfeldt, og felttoget har også fått namn etter han.
Også under det første forsøket Karl XII gjorde på å ta Noreg, var det planlagt ein operasjon i Trøndelag, men den kom aldri i gang. Men no skulle det også opprettast ein front her, også for å forhindre at dei norske avdelingane i regionen vart sendt sørover for å forsterke forsvaret i Sør-Noreg. I utgangspunktet var Karl XIIs plan at Jemtlandsarméen skulle avmarsjere frå Duved 15. august og erobre Trøndelag innan 28. september, altså på seks veker. Det skulle altså vise seg å vere umuleg. Les mer …
 Waisenhuset i Trondheim Foto: Jensens (2007) Waisenhuset i Trondheim, opprinnelig Det Trondhjemske Waisenhus, er en stiftelse for understøttelse av foreldreløse barn. I 1732 ble Blådegnhuset slått sammen med et Waisenhus av 1719 kalt «Den blåe skole» og deretter gikk det under navnet Waisenhuset.
Økonomien ble styrket da Thomas Albertsen Angell, som døde i 1767 uten livsarvinger, i sitt testamente bestemte at stiftelsen skulle få ⅙ av avkastningen fra Thomas Angells Stiftelser. På Blåskolens tidligere tomt like ved Nidarosdomens vestfront (dagens adresse Kongsgårdsgata 2, fram til 1995: Arkitekt Christies gate 2), ble det til formålet først reist en bygning i 1732 på denne tomten, men denne ble revet da dagens bygning ble reist i årene 1772-1773, bygget under ledelse av Heinrich Kühnemann. Les mer …
Steinkjer kommune (sørsamisk Stïentjen tjïelte) ligger i Trøndelag fylke. Navnet Steinkjer er en sammenkopling av ordene stein og kjer, der kjer er et stort kar fylt med stein, som var et fangstredskap for laks. Et godt eksempel finnes i Kjærrafossen i Numedalslågen der det også foregikk kjærrafiske. 'Kjer' (av norrønt 'kar'), kjerr, var et faststående fiskeredskap i elv, beregnet på fangst av laks og ørret. Redskapet ble bygd av grovt trevirke eller jernspiler og hadde oftest en ledegard av stein eller tømmer. Fisken ble ledet inn i den ruselignende fangstinnretningen gjennom en kjegleformet inngang (kalv) og ble stående innesperret i fangstrommet til den blir hentet opp med håv. Kjer var mest brukt på Vestlandet og i Trøndelag.
 Steinkjer bystyre 1905-1907. Byen ligger innerst i Beitstadfjorden, som er siste ledd av Trondheimsfjorden. Steinkjers «grunnvoll» ble den fine sanden som ble vasket ut av Steinkjermorenen. Byvåpenet, den blå sekstaggede stjerna, er symbolet på innfartsvegene til byen. Ferdselen fra bygdene, der bøndene søkte avsetning for varene sine, skapte Steinkjer. «Steenkiær» ble møteplass, og porten mot verden med utskipningshavn, markedsplass og etter hvert – en by.
Fra 1964 ble byen, som ble grunnlagt i 1857, en storkommune som omfattet de samme kommunene som i sin tid grunnla den. I 2020 ble også Verran innlemmet i Steinkjer kommune. Les mer …
| 
