 Musikkpaviljongen på Torvet i Steinkjer. Paviljongen på Torget i Steinkjer ble bygd og montert i 1911. Det var leseselskapet / herreklubben «Stenkjær og Omegn Athenæum» som fikk musikkpaviljongen opp å stå på Torget.
Byggverket var ikke bare et markert innslag på Torget, men og et samlingspunkt for byens folk og besøkende før andre verdenskrig. Fra 1911 til 1940, i samfulle 29 år sto musikkpaviljongen på Torget i Steinkjer. Stenkjær og Omegn Athenæum ble i følge Steinkjerboka fra 1957 stiftet i 1869. Formålet var «at befordre dannende Underholdning ved gavnlig Læsning og Selskabelige Sammenkomster». Hver tirsdag mellom kl. 18 og 19 kunne man få låne bøker fra selskapets eget bibliotek. Og i selskapets lokaler var det lagt ut aviser og tidsskrifter. Allerede i 1879 abonnerte de på 17 forskjellig aviser og tidsskrift. De hadde sine lokaler i brennevinshandler Frøseths gård på Nordsia. Men det er Olav L’Orange som i grove trekk forteller historikken omkring dette særdeles elite- og herreklubb-pregede leseselskapet. Selskapet hadde gjennom det meste av sin tid mellom 15 og 20 medlemmer av kategoriene offiser, fogd, rittmester, lege, lensmann, handelsborger og sakfører. Etter hvert økte foreningens boksamling til mer enn 800 bind, som skal ha overlevd bybrannen i 1900.
Stedets kondisjonerte herrer møttes gjerne her for å drøfte store og mindre viktige saker, men også for å ta en varm toddy eller mer. Som for eksempel 17. mai 1879, da måtte politiet rykke ut for å roe ned de feststemte som hadde besluttet å avslutte dagen og kveldens festligholdelse med en prosesjon gjennom byen til Torget. De ble stanset og bedt om å avvikle toget med musikken i tet. Les mer …
Fra Egge til Australia i 1926; ungdom og voksne karers drøm kan ta så mang en vei. Når forholdene strammer seg til blir det enda større grunn til å drømme. Man vil jo ha det godt, eller i alle fall bedre. Enkelte gjorde drømmen til virkelighet, også på Innherred.
I 1920 sto arbeiderbevegelsen sterkt i Norge, både politisk og faglig. Bankkrisa som inntraff høsten 1920 skulle bli avgjørende. Storstreiken som fulgte i 1921 ble i så måte et nytt minus i librettoen. Fagbevegelsen mista nær 40 % av medlemsstokken og striden innen den politiske del av arbeiderbevegelsen ga tre parti. Sosialdemokratene var de første som brøt med faderhuset; Det Norske Arbeiderparti i 1921. Etter Arbeiderpartiets uttreden av Komintern (Den kommunistiske internasjonale - også kalt «3.Intemasjonale») i 1923, da over 113 av delegatene på Arbeiderpartiet landsmøte marsjerte ut og stiftet Norges Kommunistiske Parti, ble situasjonen rimelig avklart i Trøndelag som helhet. I Trondheim gikk partilaget rett inn i kommunistpartiet og tok med seg avisa Ny Tid. Men på bygdene og i de nordtrønderske byene var situasjonen en helt annen. Langt de fleste medlemmene ble stående i DNA. Les mer …
 Cecilia Christina Schøllers store prestisjeprosjekt var Stiftsgården i Trondheim, som hun lot oppføre som enke. Cecilia Christina Schøller (født Sidsel Kristine Frølich 16. mars 1720 i Tønsberg, død 17. april 1786 i København) var en av Trondheims rikeste personer. Hun kjøpte av kongen i 1776 tittelen geheimerådinne, ikke som hustru av en geheimeråd, men i eget navn, og ble dermed den høyest titulerte kvinne i Norge på slutten av 1700-tallet. Hun lot oppføre Stiftsgården i Trondheim, et av Nordens største trepaléer. Hun var datter av offiser Johan Frederik Frølich (1681–1757) og Hilleborg Frølich f. Wittberg (d. 1771). Faren tilhørte slekta Frølich, mens mora var fra en dansk høyadelsslekt. Cecilia Christina, eller Sidsel Kristine som hun ble døpt, var det tredje av sju barn.
Den 18. september 1742 gifta hun seg med Stie Tønsberg Schøller (1700–1769). Hun var 22 år gammel, mens han var 42 år og enkemann. Hans første ekteskap var med Elisabeth Angell, som døde i 1742. Ekteskapet var typisk for det øvre sjikt i Trondheim; slekta Schøller var først forent med slekta Angell gjennom ekteskap, og så ble den forent med slekta Frølich. Les mer …
 Foreningens hus slik den tok seg ut i Strandvegen i 1917 - etter at Steinkjer kommune gjorde det om til kommunehus. ble stiftet 14. juli 1879. Det var emissær Ole Kallem som da var på si første reise i ei lang rekke av turneer for avholdssaken på Innherred, der han fikk stifta og vedlikeholdt så mange foreninger. Vi har ingen oversikt over hvor lenge dette laget «overlevde». Denne foreløpige framstillinga går kun fram til 1917.
Det kan virke som at totalistenes første lag på Steinkjer var et familieforetak, i den forstand at de som møtte og tegnet seg på møtet der lærer Henning åpnet møtet og Ole Kallem holdt foredrag. I hvert fall når vi ser på den fortegnelsen som Aake O. Verdal har gitt av møtet. Foruten skomaker Wold, var disse blitt beveget til avholdsinnsats på Steinkjer i 1879: «arbeidsmann Ole Jensen og hustru, snekker O. A. Barstad og hustru og sønn Marius Barstad». Disse sju var det altså som under påsyn og vegledning av Ole Kallem stiftet «Stenkjær og omegns totalavholdsforening». Les mer …
 1. mai 1951 i Folkeparken i Verdal med konsert av Arbeidernes sangkor. Foto: Ukjent Fagforeningens Sangkor i Verdal ble stiftet 10. februar 1948 på initiativ av den ikke ukjente Olav Lillesand. Det er dessverre ikke gjort funn av noe nedskrevet materiale om koret. Men av korets notemateriale ser vi at dette var et av de korene blant de 16 arbeiderkorene som har eksistert i Nord-Trøndelag som hadde en særdeles høy klassebevissthet.
Politisk har Verdal kommune skilt seg markert ut mellom de rike landsbruksområdene langs Trondheimsfjorden. Omkring halvparten av verdalingene hadde først på 1950-tallet inntekta si fra jord- og skogbruk, men det var også slik at over 63 prosent stemte sosialistisk. Dette må først og fremst tilskrives de store klasseskillene, der småkårsfolk plasserte seg sosialt og politisk både i forhold til godskonsentrasjonen Verdalsbruket og til et sterkt sjikt av storbønder. Kommunistpartiet i Verdal sto forholdsvis sterkt og fikk 12 % av stemmene så seint som i 1953, noe som også ga seg utslag i det som fra 1950 ble hetende Arbeidernes Sangkor. Les mer …
 30 av gruppens gjenværende medlemmer for Frostating lagmannsrett med domsavsigelse 20. september 1946 (klikk på bildet for navn på den enkelte). («Underavdeling Lola») var en spesialavdeling i Sicherheitsdienst i Trondheim, i nært samarbeid med Gestapo, med infiltrasjon og opprulling av motstandsbevegelsen som viktigste oppgave og informere Gestapo om politiske motstandere. Gruppa ble ledet av Henry Rinnan, og er derfor også kjent som Rinnanbanden, som også var et betegnelse Rinnan selv brukte. Mellom 50 og 60 angivere var knyttet til gruppa. Flere medlemmer av avdelingen ble dømt til døden under rettsoppgjøret. Navnet Lola var Rinnans agentnavn («Vertrauensmann Lola») allerede fra 1940, men i mars 1942 ble det navnet da Sonderabteilung Lola formelt ble opprettet innen Sicherheitsdienst, og etter hvert ble Rinnan tildelt den laveste offisersgrad i SS som SS-Untersturmführer (fenrik). Les mer … | 
.jpg)
