 Musikkpaviljongen på Torvet i Steinkjer. Paviljongen på Torget i Steinkjer ble bygd og montert i 1911. Det var leseselskapet / herreklubben «Stenkjær og Omegn Athenæum» som fikk musikkpaviljongen opp å stå på Torget.
Byggverket var ikke bare et markert innslag på Torget, men og et samlingspunkt for byens folk og besøkende før andre verdenskrig. Fra 1911 til 1940, i samfulle 29 år sto musikkpaviljongen på Torget i Steinkjer. Stenkjær og Omegn Athenæum ble i følge Steinkjerboka fra 1957 stiftet i 1869. Formålet var «at befordre dannende Underholdning ved gavnlig Læsning og Selskabelige Sammenkomster». Hver tirsdag mellom kl. 18 og 19 kunne man få låne bøker fra selskapets eget bibliotek. Og i selskapets lokaler var det lagt ut aviser og tidsskrifter. Allerede i 1879 abonnerte de på 17 forskjellig aviser og tidsskrift. De hadde sine lokaler i brennevinshandler Frøseths gård på Nordsia. Men det er Olav L’Orange som i grove trekk forteller historikken omkring dette særdeles elite- og herreklubb-pregede leseselskapet. Selskapet hadde gjennom det meste av sin tid mellom 15 og 20 medlemmer av kategoriene offiser, fogd, rittmester, lege, lensmann, handelsborger og sakfører. Etter hvert økte foreningens boksamling til mer enn 800 bind, som skal ha overlevd bybrannen i 1900.
Stedets kondisjonerte herrer møttes gjerne her for å drøfte store og mindre viktige saker, men også for å ta en varm toddy eller mer. Som for eksempel 17. mai 1879, da måtte politiet rykke ut for å roe ned de feststemte som hadde besluttet å avslutte dagen og kveldens festligholdelse med en prosesjon gjennom byen til Torget. De ble stanset og bedt om å avvikle toget med musikken i tet. Les mer …
 Seks veteraner fikk Klostermedaljen 2. mars 1952. (Klikk på bildet for å få fram navna til alle på bildet.) i daværende Beitstad kommune i Trøndelag ble stiftet i 1886. Dette skjedde ved at Beitstadens Totalafholdsforening, som seinere ble til Beitstad Avholdslag, ble delt, slik at den opprinnelige foreningen ble til henholdsvis Solberg Totalafholdsforening og Malmo Totalafholdsforening. Malmo-laget fikk en pangstart med 78 innskrevne medlemmer som om litt økte til i overkant av 100 mer og mindre aktive – barn inkludert, og før århundreskiftet var de blitt mer enn 200 i alt. Laget debatterte, skolerte seg og konkurrerte. Konkurransen om medlemsmassen gjorde at laget fikk størst konsentrasjon på Vadaneset etter hvert som losjene fra IOGT fikk større grobunn. Sangkor, barne- og ungdomslag, utflukter til Fjellet og mer eksotiske steder var ikke nok til å rekruttere utenfor kretsen rundt Vaggen, Våde og Vadaneset. Men i 1986 kunne folket på Vadaneset markere foreningens 100 år med sammenhengende drift for «Alles Vel». Les mer …
 Povel Juel på skafottet i 1723, der han fikk flere av sin lemmer hugget av. Bildet var illustrasjon til en smedevise om Juel. (født ca. 1673 i Trondheim, død på skafottet 8. mars 1723 i København) var gårdsbestyrer og prokurator i Harstad, byfogd i Bergen, amtmann i Lister og Mandals amt, prosjektmaker og forfatter. Juel vokste opp i Trondheim, der faren var handelsmann. Han begynte som forpakter av farens gård Nedre Harstad ( Seljestad). Mannen er herostratisk berømt i nordisk historie, men hans tilknytning til Harstad er ikke så kjent fordi man den gangen han levde bare benevnte stedet med det upresise betegnelsen Nordland. Les mer …
Laup Teglverk på Stod i det som fra 1964 ble Steinkjer kommune startet sin første produksjon høsten 1897 og stengte ikke ovnen før i 1956. Da hadde flere titalls arbeidere hatt sitt virke gjennom fyrings- og produksjonssesongen fra juni til september på verket som for det meste produserte drensrør i forskjellig dimensjoner for å dekke bøndenes behov for «ny-land». Det starta som aksjeselskap, la om til andelslag etter andre verdenskrig, men avslutta i privat regi – drevet som arbeiderkollektiv. Les mer …
 Michael Østgaard, tegnet av sønnen N.R. Østgaard i 1841. (født 21. januar 1779 i Dalsbygda, Os kommune i Østerdalen, død i Trondheim 22. august 1852) var kjøpmann og privatskoleholder i Trondheim. Han var i samtida også kjent som leilighetsdikter, særlig i forbindelse med 17. mai-feiringene i Trondheim. Han ble en sentral skikkelse i en periode da disse feiringene der fikk brodd mot storborgerskap og embetselite. Han har også etterlatt seg en mengde humørfylte viser og vers som lenge levde på folkemunne i Trondheim og i hans opprinnelige hjemtrakter.
Michael Østgaard var bondesønn fra Dalsbygda, ei lita fjellbygd i nærheten av Røros. Han ble bergverksfunksjonær, bymann, grosserer og inngiftet i embetsstanden. Så gikk han fallitt, og ble samtidig skandalisert ved sin skilsmisse fra Maren Magdalene Ramm. Resten av sin levetid livnærte han seg ved å drive en privatskole. Østgaards livsløp og karriere illustrerer muligheter og betingelser for sosial mobilitet i bygde-, bergverks- og bymiljøer mot slutten av eneveldet og i de første tiåra etter 1814. I Knut Myklands Trondheims-historie er Østgaards etterlatte papirer benyttet som kilde til å beskrive sosiale forhold i byen, spesielt forholdet mellom småborgerskapet og det øverste sosiale sjikt i byen.
Michael Østgaard var far til forfatteren og fogden Nikolai Ramm Østgaard. Les mer …
 Steinkjer bedehus. Her ble Inntrøndelagen fylke stifta i juni 1891. ble konstituert på Stenkjær bedehus i juni 1891. Da var lagene fra Innherred utskilt fra Trondhjems og omegns totalafholdsforening, som var blitt stiftet 23. januar 1878. Med stort engasjement gikk ildsjeler i bresjen. Dogmene ble etter hvert bekjempet og det gikk godt med organisasjonen som ble som en skole i organisasjonsarbeid og samfunnskunnskap for unge og eldre. I 1920-åra kom det flere reaksjoner, først etter kampen for forbud, så etter at kampen for forbud led nederlag. Men gløden var tydelig og organisasjonen overlevde - i litt bølgende fram- og tilbakegang. Da krigen kom til Norge i 1940 hindret det organisasjonen i å markere sine første 50 år. Men kampen er blitt videreført. Les mer …
 Gravminne i marmor på Lokknes kirkegård. er en kirkegård i Frøya kommune, Sør-Trøndelag. Kirkegården ligger beskyttet for vær og vind i en bukt like ovenfor havoverflata på øyas sørøstlige side ikke langt fra tettstedet Hammarvik. Dette er en kun en kirkegård, nærmeste kirke er på Hallaren lengre sørvest. På Frøya som mange andre øyer og kystkommuner i Norge har det alltid vært et problem å annlegge kirkegårder. Dette skyldes mangelen på jord med nok dybde til å foreta gravlegginger. Dette er løst med å bygge en forstøtningsmur i nordenden ned mot bukta, og så fylle på med jord i høyden innover mot kirkegårdens naturlige bakside. En gruslagt vei svinger seg ned mot kirkegården, og med et kystklima som på vinteren fører til mye glatte veier, har dette vært et problem på stedet. Det har vært flere nestenulykker der gravfølger omtrent har kjørt utenfor veien og havnet nesten i sjøen på vinteren. Les mer … | 
