| Om Rettleiing og metode
|
|
Metode og rettleiing i Lokalhistoriewiki skal ha tre hovedfunksjoner: verktøybod, klasseværelse og tankesmie.
 Inni gamle Hals skule på Tustna. Verktøyboden rommer artikler om ulike hjelpemidler og teknikker for lokalhistorisk arbeid. Det viktigste verktøyet er kildebruk og kildekritikk. Men det er også en lang rekke andre arbeidsredskaper og hjelpedisipliner som lokalhistorikere kan ha nytte av. Det kan være gardsnamn, datering, bilder som kilder, spørrelister til minneinnsamling eller gardshistorie osv.
 Forbregdsmia fra Oppdal, nå på Sverresborg - Trøndelag Folkemuseum. Klasseværelset skal fungere som et lærested der vi alle, hele tiden, veksler mellom å være lærere og elever. De fleste av oss har noe å lære bort. Alle har noe å lære. Undervisningen vil dels være rettet mot bruken av redskapene i verktøyboden, dels mot det teori- og praksisfeltet som lokalhistorien utgjør. Dette kan gjøre oss i stand til begrunne valgene vi gjør når vi forsker og skriver eller engasjerer oss i lokalhistorisk kulturvernarbeid. Hvordan rekonstruerer vi fortiden ved hjelp av kildene? Hvordan bygger vi opp forklaringer og anvender teori? Hvilken betydning har sammenlikning som metode? Hvilke sjangre eller litterære framstillingsmåter kjennetegner lokalhistorien? Hvordan brukes lokalhistorien i ulike sammenhenger?
Tankesmia skal fungere som et forum for fri fagdebatt, et sted der vi kan reflektere over lokalhistorien som kunnskapsfelt – i fortid, samtid og framtid. Hva er egentlig lokalhistorie? Hvor går fagets grenser? Hvilke normer har styrt lokalhistorien? Hva har lokalhistorikerne skrevet om, og hvordan har de gjort det? I metodekategorien er det også orienteringer om aktuelle lokalhistoriske prosjekter og konkrete forprosjekter til lokalhistoriske verker.
|
|
|
| Smakebiter fra artikler
|
Spørrelister om samvirkelagene: Som hjelp i arbeidet med å skrive artikler om den mangfoldige samvirkelagsbevegelsen i Norge, har det blitt utarbeidet to spørrelister. Tanken er at både sentrale og mer perifere aktører i samvirkelagene kan intervjues (eller skrive selv) om sine erfaringer og minner knyttet til lagene. Dette vil forhåpentligvis være et godt arbeidsverktøy for å studere og skrive om samvirkelagene.
Lokalhistoriske årbøker. Denne sjangeren inkluderer både dei eigentlege årbøkene og andre lokalhistoriske publikasjonar som kjem ut med jamne mellomrom. Dei fleste blir utgjevne av lokale eller regionale historielag, somme av bygde- og regionsmuseum osv.
Talet på slike skrifter har auka kraftig i den seinare tid, og i dag kjem det årleg ut om lag 300 årbøker og andre lokalhistoriske periodika. Mykje av bakgrunnen for det er nok at det har vorte lettare og billegare å produsere og gje ut slike skrifter. Årbøker er veleigna for samarbeid i historielag og gjev synlege og publikumsretta resultat av aktiviteten der. Dei gjer det også mogleg å publisere verdifullt stoff, gjerne frå amatørhand, som elles ikkje ville ha funne rom i bygdebøker eller gjennom andre. Les mer …
Sjanger kan bety to ting i tilknytning til lokalhistorie. På den ene side er lokalhistorie i seg selv en sjanger (disiplin) innen historiefaget, akkurat som globalhistorie, sosialhistorie, forsvarshistorie eller kvinnehistorie. På den annen side kommer lokalhistorien til uttrykk gjennom ulike sjangre som gards- og slektshistorie, årbøker og andre. Det er denne betydningen av sjanger-begrepet som skal drøftes her.
Feltet deles gjerne i eldre sjangere, typisk topografisk-historiske beskrivelser og beskrivelser fra nasjonalhistorien, og beskrivelser som oppstod med det lokalhistoriske gjennombruddet som skjedde på 1900-tallet. Les mer …
 Fotoalbum fra Møre og Romsdal. Foto: Halvar Hatlen (2009) er et redskap for å avgjøre hvordan man skal tolke kilder. Innen nordisk og tysk historieskrivning regnes den kildekritiske metode som et helt sentralt element i historikerens arbeid. Kildekritikken bidrar til at man kan avgjøre hvordan man skal vektlegge ulike kilder, hvordan man avgjør konflikter mellom ulike kilder og hvordan man tolker kilden. Les mer …
Gards- og slektshistorie består, som det framgår av sjølve nemninga, av to hovudkomponentar:
- Gardshistoria tek for seg garden, bruket eller plassen sett som bustad og "småsamfunn", som driftseining og eigedomsobjekt.
- Slektshistoria gjev oversyn over dei familiane som til kvar tid har budd i dei einskilde heimane, med meir eller mindre fyldige persondata.
I bygdeboksamanheng er gards- og slektshistoriebøkene til vanleg ordna etter gards- og bruksnummer, dvs. etter det offentlege registeret – matrikkelen – som blir ført over grunneigedomar. Dei gardsnummera som i hovudsak er gjeldande også i dag, vart innført med matrikkelen 1886.
Når bygdeboka følgjer dette systemet, blir det skrive eit kapittel for kvart gardsnummer, med underkapittel for kvart enkelt bruksnummer etter kvart som nye eigedomar/driftseiningar/bustader blir skilde ut. Les mer …
Forprosjekter blir i dag stadig vanligere å lage før man setter i gang med større lokalhistoriske prosjekter. Både oppdragsgiver og forfatter kan ha nytte av et forprosjekt. Gjennom forprosjektet kan man få en primær oversikt over de økonomiske utgiftene og de administrative omkostningene knyttet til prosjektet, noe som vil være av vital betydning for oppdragsgivere, enten det er kommuner eller andre instanser som står bak. Dessuten er det både ønskelig og mulig å bruke forprosjektet til å formulere faglige målsetninger eller standarder for by- eller bygdeboka som forfatteren kan ha som rettesnor for arbeidet. Forprosjektet bør videre ta sikte på å finne fram til allerede foreliggende litteratur om et lokalsamfunn. Hvis mulig bør man også ta sikte på å drøfte kort hvordan den allerede foreliggende litteraturen kan utnyttes. Endelig bør man gjennom forprosjektet få en primær oversikt over kildematerialet og hvor det befinner seg. Les mer …
|
|
|
|
