Religiøs orden

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 11. des. 2024 kl. 19:32 av PaulVIF (samtale | bidrag) (→‎Mannlige)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
St. Elisabethsøstrene i hagen ved St. Elisabeth Hospital i Harstad. En mønsterhage med mange sjeldne vekster, som ble omhyggelig stelt av søstrene.
Foto: Sevald Eilertsen/Harstad Tidende (1980).

Religiøs orden er en organisert sammenslutning for det asketiske liv, og består av mennesker som lever etter et spesielt sett regler i tråd med sin religiøse overbevisning.

Ordet orden (la.: «klasse», «stand») brukes også som betegnelse på de ytre ordenstegn som følger med utnevnelse til en verdslig orden.

For Norge er det mest relevante religiøse ordensvesenet det katolske.

Orden eller kongregasjon

I det katolske ordensvesenet skilles det formelt mellom to kategorier: Ordener og kongregasjoner («samling/forsamling»). Skillet er ofte vagt, og hva en sammenslutning defineres som avhenger oftest bare av hvilken formulering som er brukt i den pavelige godkjenningen.

Generelt kan sies at alle de som ble stiftet før reformasjonen er ordener, mens flertallet av de som ble stiftet senere er kongregasjoner. I dagligtale omtales gjerne alle som ordener. En del bruker også ordet 'selskap' (latin societas) om sammenslutningen.

Hovedgrupper

Ordener deles inn i to hovedgrupperinger etter hva slags type formål det har, og liv medlemmene lever:

  • Kontemplative: Medlemmene er i større eller mindre grad isolert fra omverdenen.
  • Apostoliske: Medlemmene driver utadrettet virksomhet.

Noen ordener, f.eks. Dominikanerordenen, har både kontemplative og apostoliske grener.

Klostere i Norge

Ruineene av Selje kloster med tårnet, et av de førrste klostrene i Norge.
Foto: Dag Bertelsen (2009).
Modell av Hovedøya kloster, etablert i 1147 av Cistercienserne abbed Philippus og 12 munker fra et kloster i Kirkstead i Lincolnshire i England

Utdypende artikkel: Kloster

Middelalderen

I norsk, historisk sammenheng er det særlig de katolske klostre fra middelalderen som har satt spor etter seg, og de første kom allerede i første halvdel av 1100-tallet med beboere tilknyttet ordenene Benediktinerne, Cistercienserne og Augustinerkorherrene. Allerede i løpet av 1100-tallet skal det ha vært 17 klosteretableringer.

Klostervesenet ble etter hvert ikke bare religiøse samfunn, men også store jordeiere og til tider viktige maktfaktorer. Klostrene sto også for en betydelig del av helsetilbudet og forskning/utdannelse i middelalderen.

De katolske klostrene ble nedlagt ved reformasjonen i 1537. Enkelte ble formelt oppløst noen først noen få år etter dette. I flere tilfeller fikk kommuniteten lov til å bli boende inntil den bokstavelig talt døde ut. Det var også noen som allerede før reformasjonen hadde blitt overdratt til verdslige krefter.

Ridderordener

I middelalderen oppsto det flere religiøse, geisterlige ridderordener, som var nært knyttet til det vanlige ordenslivet, ettersom medlemmene levde etter en regel og sto i kirkens tjeneste. Disse vokste seg særlig sterke i forbindelse med korstogene. De fremste var Tempelridderordenen, Johanitterordenen og Den tyske orden.

Norges eneste ridderordenskloster var et johanitterkloster ble oppettet i siste halvdel av 1100-tallet, Værne kloster i Rygge.

I dag har Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem (Ordo Equestris Sancti Sepulcri Hierosolymitani) en såkalt norsk magistral delegasjon, med en magistral delegat og med biskopen av Oslo som storprior. Ordenen ble reetablert av pave Pius IX i 1847, og etablert i Norge i 2008 og støtter kirkens virksomheter i Det hellige land, herunder det veldedige, sosiale arbeidet, og har tolv (2019) medlemmer i Norge.

Nyere tid

I nyere tid har det igjen kommet klosteretableringer i Norge, fra det første med Marias Minde fra 1901 i Bergen, hvor ordenen St. Franciskus Xaveriussøstrene ble grunnlagt, er det nå (2019) åtte kvinneklostre og to mannsklostre, i tillegg finnes det enkelte kommuniteter, der ordensmedlemmer lever sammen. Disse har ikke klostrenes struktur og varighet, men er mer som praktiske bofellesskap.

Fra 1976 var det en innledende periode med et kloster i Oslo, tilknyttet Den ortodokse kirke i Norge – Hellige Nikolai Menighet. Dette ble i 1985 opprettet på Sivesind i Vestre Toten og i 2000 flyttet dette til Skabland i Hurdal. Klosteret heter Hellige Trifon Skita og er et minikloster, middelveien mellom institusjonsklostrene og eremittilværelsen, og består av to munker.

I 1985 ble også Engen kloster opprettet. Dette er et lite, protestantisk diakonissekloster i Kolbu på Toten, hvor det har vært siden 1987. Klosteret tilhører ordenen Communauté des Diaconesses de Reuilly i Frankrike.

Ordenssamfunn idag

Vikarierende sogneprest i St. Olav domkirke inviterte St. Josephsøstrene til å etablere seg i Kristiania og de ankom i 1865. De drev først med undervisningsvirksomhet, senere etablerte de, som flere andre ordener i årene som skulle komme, en rekke sykehus rundt om i landet.

Det er nå (2019) syv patre og 14 søstre med bakgrunn fra Norge som virker i utlandet. Følgende ordenssamfunn representert i Norge, enten ved enkeltpersoner som virker her, mindre kommuniteter/bofellesskap eller klostre:

Mannlige

Kvinnelige

Legordener

  • Legdominikanerne (rundt 20 medlemmer)
  • Legfransiskanerne (fra 1893, rundt 40 medlemmer)
  • Sekularkarmelittene (fra 2011)
  • Legpicpusene (fire medlemmer)
  • Legmaristene

Kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Religiøs_orden&oldid=2548149»