MB «Litleveiren» M 20 VA. Bygd på Bjørkedalen til Årset notlag som eigde og brukte båten så lenge den varte.
Båten hadde krum stamn og stemne/stemnestykke (mellomstykke frå fremste ende av kjølen skråande opp i 2 fots lengde til bakkant av framstamnen på ein 30-foting).
 MB Litleveiren set Landnota  MB Litleveiren M 20 VA slepar
Denne konstruksjonen, at stamnen starta langt bak under båten, var vanleg på gavlbåtar bygde til bruk med landnot. At kjølen vart kort gjorde båten rask å svinge/styre (når du jakta på fisk fylgde du ofte fjøra med lite klaring). Når du skulle drage fram nota var det viktig å kome godt fram i fjøra med båten slik at det vart lite klaring under nota for å berge fisk. Brukarane sa det ofte på denne måten: "Båten var god i fjøra". Ved bygging hadde den runde kjølforma den fordelen at det var lett å "få båten utyve", å gi den ein "rund bunkje" (rund i botnen med god berevne). Ulempa var at båten flaut så høgt i sjøen at den ikkje fekk "vatn på tvora (propellen)" når nota var i sjøen (lite last bak). Båtane var derfor ofte uberegnelege ved manøvrering utan last, propellen drog luft ved oppbakking og gikk i fjøra eller kaia med for stor fart. Var det fleire ombord samtidig såg ein ofte at ledige folk gjekk så langt bak på båten dei kunne når tida for oppbakking nerma seg for "å få vatn på tvora". Les mer …
 Dette er MB «Speser» slik ho var før ombygging på Vik Båtbyggeri. var eit fraktefartøy frå Melbu i Vesterålen. Bygd ved Holms verft, Sverige, i 1928, oppgitt til 93 brt. Det var ei svartmåla, kravellbygd, svenskemakke i eik, bogen baug og speiel. Eigaren, Malvin Eriksen frå Melbu, hadde kjøpt båten frå Sverige, og brukt den til sandfrakt og kystfrakt. «Speser» kom til L/L Vik Båtbyggeri i januar 1960.Båten skulle forhøyast tre hudgangar, og få kryssarhekk. Under arbeidet bestemte eigaren seg for at baugen skulle skiftast med ein rana baug, framover liggande. Den gamle baugen vart kappa av og vinsja tilsides. Kaising eller dekkshus skulle byggast i jern, og vera i full breidde. Alle lugarar skulle innreidast på dekk, altså i kaisinga. Det skulle byggast overbygg med rorhus og bestikklugar, og ein skipperlugar i bakkant. Motoren skulle skiftast med ein brukt 130 hk Voldamotor. Les mer …
 Tegning av oppmålt saltdalspisse fra 1930-tallet. Utført av Kai Linde, Rognan er en spissgattet robåt fra Saltdal som tradisjonelt er bygget av furu. Spissa kjennetegnes ved relativt kort kjøl, med bruk av avrundet lot mellom kjøl og stevn. Den kortere kjølen gjør spissa letthåndterlig i farvann med strøm og i havn mellom andre fartøy. Stevner, lot og kjøl er bladskjøtt med vertikal lask. Saltdalsspissa er rund i formene. På spissene som ble bygget ved båtbyggerlinja på Rognan, ble i senere år kjøl, lot og stevn laminert i et stykke. Eldre båter kan være bygget med 5 omfar, senere ble det vanlig med 6 bord. Bordene er felt mot kjøl og stevn uten spunning. Ripekonstruksjonen er enkel og solid. Det ligger en kraftig innvendig tollegang mot ripbordet, over eller felt mot banda og mot halskluter ved stevnene. Halskluten er felt mot stevn og ripebord. På utsiden ligger ei fenderlist/ langise. Over det hele ligger et vaterbord med tolleklosser. Utviklingen av denne solide ripekonstruksjonen kan ha sammenheng med bruken av saltdalspisser som lettbåt på større fartøy. Les mer …
Ein straumbåt (lokal uttale: ["strøʊmˌbɔ.t]) er ein lokal variant av saltværingsbåten. Straumbåtane, som normalt har to fulle rom og eit halvrom i midten, og to til tre par årar, blei tradisjonelt bygd på Evensgård og Kvæl på Røkland i Saltdal kommune for bruk i den ekstreme straumen (opptil 16 knop) i Saltstraumen i Bodø. Karakteristiske drag ved straumbåten er den grunne kjølen og relativt flatbotna skrogforma så vel som at sjølve kjølen er kort og går over, via ein knekk, i lett skrånande understemne ved skottane. Straumbåtane har ikkje tollpinnar (som lett kan knekke ved stor belastning), men naturlig vaksne heiltre-keipar. Ofte er det brukt ekstra solide hammelband av sydd dyrehud. Resultatet er ein gruntgåande båt med brei base og lite motstand under vasslinja — ein kombinasjon som er gunstig for å komme seg fram i sterk straum, men til gjengjeld usikker når både straumen og vinden er sterk. Les mer …
 M/K «Liljen». Foto: Hortenstangen kystlag M/K «Liljen» ble bygget på Bjørkedalen på Sunnmøre som klinkbygg i 1909. Seilte under navnet «Rapid». Eier i 1920 er Patr. Andreas Haavik. Båtens kjennemerke var SF 63 S, hjemmehørende i Selje merkedistrikt. Rykter, som ikke er verifiserte, forteller at båten deltok i «Englandsfarten» under krigen. Båten ble solgt til Gunnar Fjellby, Hareid, etter krigen og er i 1948 oppført med navnet M/K «Reform».
Fram til 1939 hadde skuta en 11 hk Gideon - maskin, deretter en 15 hk Union til 1948 da den fikk en 22 hk Volda. På 1960 - tallet gikk båten som legebåt og fraktbåt på Tysnes, og hadde mange år på fiske i Sund kommune.
Fra ca 1976 er «Liljen» i Bergen Krets av Norsk Sjøguttspeiderforbunds eie. Da blir båten i 1981 gjenstand for en omfattende renovering, og maskinen blir byttet ut i en 6 sylindret Ford Saabb - motor med PRM - gear og 100 hk. Hydraulisk styremaskin blir også installert. Ny stavn, ny innredning og radio og ekkolodd blir montert ombord. Fra ca. 1994 er båten hjemmehørende i Skudeneshavn og har fått navnet «Karmøyfjord». Les mer …
 Hans Fredrik Gudes maleri av ei jekt fra Sogn. Jektene var viktige lastefartøy i trafikken langs kysten fra Nord-Norge til Bergen. Ei jekt er en seglbåt med én mast med råsegl, ofte storsegl og toppsegl. Den er uten dekk, har avskåret akterende ( plattgatter) og høy forstavn. Akterut er det en skanse i form av en kahytt eller et veng med dekk over. Båttypen ligner på en jakt, som er sneiseglrigga. Den kalles også råsegljekt på grunn av riggens betydning for definisjonen av båttypen. Jekter er klinkbygd, men på 1800-tallet ble en del av dem klavert opp. Furu er vanligste treslag. Båttypen ser ut til å ha vært fullt utvikla på 1500- eller 1600-tallet, og var i bruk fram til omkring 1900.
De fleste jektene ble bygd i de indre fjordbygdene i Nordland, men det ble også bygd en del på Møre og i Trøndelag. Jektene var de største nordnorske båtene, og ble ofte brukt som føringsbåter til fiskeværene på Lofoten og til varetransport mellom Nord-Norge og Bergen. Ei jekt kunne være på fra tjue til seksti lester, og tok opptil 9000 våger last. Sunnmørsjekter var gjerne på ti til tredve lester. Når man frakta tørrfisk kunne man stue fisken, som er lett, høyt over rekka ettersom jekter ikke har dekk. Man reiste da skott på sidene for å forhindre sjøskvett, først løse sidebrett og siden fast tømra skott. Les mer … | 
.jpg)
