Hov (Kongsvinger gnr. 3/1)
| Hov | |
|---|---|
| |
| Hov gnr. 3/1 i Kongsvinger kommune. I forgrunn ses Glomma med tømmerlense og tømmer. Mensrudfeltet i bakgrunn. Foto: Widerøes Flyveselskap (1962).
| |
| Først nevnt: | 1227 |
| Sokn: | Vinger |
| Fylke: | Innlandet (Hedmark) |
| Kommune: | Kongsvinger |
| Gnr.: | 3 |
| Bnr: | 1 |
| Type: | Gardsbruk |
Hov er antagelig en av de aller eldste gårdene i tidligere Vinger kommune. Så lenge vi vet noe om gården, har den også vært prestegård. I Håkon Håkonssons saga fra 1227 er den nevnt første gangen. Det har da vært kirkested på Hov så lenge det har vært kristent gudshus i Vinger, helt fram til 1698 da kirken i nærheten av Kongsvinger festning ble tatt i bruk, det som i dag er Vinger kirke.
Historie
Hov har vært kirkested fra rett etter hedensk tid, men ble forlatt i 1699 da den nye Vinger kirke sto ferdig inne i Øvrebyen, Kongsvinger. Men som prestegård skulle Hov fungere ennå i flere hundre år.
Prestene fikk dermed lengre vei til sitt arbeidssted, og de ble rodd over Glomma der det gamle fergeleiet tidligere hadde fraktet alt kirkefolket fra festningsleiren. Prestefamiliene fortsatte å bo på denne landlige prestegården mellom Glomma og Vingersjøen helt til 1913 da Vinger prestegård flyttet til Øvrebyen.
Eldre historie
Siden navnet peker mot førkristen tid, kan vi regne med at Hov er en av de aller eldste gårdene i Vinger. Så langt tilbake vi kjenner til gårdens historie, har den også fungert som prestegård. Første gang den nevnes er i Håkon Håkonssons saga fra 1227.
Den gamle landskylda til Hov tilsvarte 3 huder og 6 kalveskinn, eller 1½ skippund bygg. Senere ble dette omregnet til 19 daler, 2 ort og 9 skilling.
Vinger prestegård var offentlig eiendom allerede i katolsk tid. Gården hørte til prestens embete, og bruken og inntektene av den var en del av prestens faste lønn. Etter reformasjonen ble gården, som kirkene, lagt inn under kronen – det vil si at staten overtok eierskapet. Slik ble det også med kirkene, og kirken i Vinger ble solgt i 1724 for å skaffe inntekter til statskassen. Prestegården derimot forble i statens eie, men ble fortsatt brukt av prestene.
I 1667 ble det også opplyst at gården hadde fiskerettigheter for eget forbruk og litt skog egnet for tømmer. Den hadde ikke humlehage, som ellers var påbudt ved alle gårder, og heller ikke seter eller spesielle rettigheter. I 1667 fantes det ingen seter til Hov, men i 1723 ble det bygget seter etter kongelig resolusjon. Denne lå på matrikkelgarden Søndre Børslungen.
Prestegården hadde likevel kanskje en humlehage, og vi vet med sikkerhet at sokneprest Frantz Andersen Cold hadde kålhage i år 1700.
Skylden (eiendomsskattegrunnlaget) for Hov ble i 1667 og 1723 ansett som for lav. Prestene klaget, men ingenting ble endret. I 1720 ble skylden satt til 59 daler, og dette holdt man fast ved. På 1800-tallet ble skyldsatsen satt til eiendommens faktiske verdi, og prestene mistet dermed en stor del av inntektene sine.
Problemer med flom
Hov var en stor gård med god og lettbrukt jord. Men beliggenheten nær Glomma gjorde den sårbar for flom, som har vært et stort problem gjennom tidene. Det ble klaget over dette både i 1667 og 1723 under matrikuleringene, og det finnes mange eksempler på hvor store skadene kunne være. Under storflommen i 1717 ble for eksempel skadene på Hov vurdert til hele 400 riksdaler – en svært høy sum på den tiden. Åkrene på til sammen 24 tønner utsæd ble totalt ødelagt, og store deler av engene gikk tapt. Rundt 60 lass høy ble skylt bort, og vannet trengte inn i husene slik at både gulv og grunnmurer ble skadet.
En av de verste flommene rammet i 1789. Sokneprest Mentz Rynning hadde akkurat kommet til gården året før, og skulle egentlig nyte godt av det gode avlingsåret etter Engel Irgens’ «nådens år». I stedet ble det et ulykkesår for både presteenken, familien hennes og mange andre i bygda, da flommen gjorde enorme ødeleggelser.
I oktober 1789 ble det gjennomført en rettslig befaring på Hov. Naboene Jens Larsen Tvetahaug og Ole Olsen Nesteby fortalte at Glomma hadde oversvømt mesteparten av de nysådde åkrene. Det ble derfor sådd på nytt, men en ny storflom kom kort tid etter. Først etter St. Hans kunne man forsøke igjen, og det ble sådd bygg og havre. Selv om jorda var fuktig og varm, ble avlingen dårlig. I juli kom enda et voldsomt regnvær. Fra 19. til 24. juli steg elva høyere enn noen kunne huske, og ødela det meste. Ingenting kunne brukes – ikke engang halmen. I mange hus sto vannet så høyt at gulvbjelkene ble oversvømt. Skadene var så omfattende at vitnene mente det ville ta 20–40 år før jorda kunne gi normale avlinger igjen. Husene måtte sannsynligvis rives og bygges opp på nytt. Det ble omtalt som et av de verste flomårene i manns minne.
Også i 1812 var situasjonen kritisk. Vannet steg så høyt at møbler måtte bæres opp i etasjene, og prestefamilien måtte flytte ut. Gården kunne ikke bebos. Vannet hadde også fylt skorsteinen med sand, og mange steder var grunnmuren ødelagt.
Sogneprest Rynnings tid
I 1764 ble Mentz Olsen Rynning utnevnt til sokneprest i Vinger, og han gjorde seg bemerket på mange områder – særlig innen jordbruk.
Rynning var en typisk representant for rasjonalismens presteskap og var sterkt påvirket av opplysningstidens ideer og metoder. Han var opptatt av praktisk arbeid og prøvde å sette teoriene ut i livet. I Vinger la han ned stor innsats i jordbruket, blant annet gjennom omfattende nydyrking av myr. Han gikk foran med eget eksempel og forsøkte også å motivere lokalbefolkningen til å satse mer på jordbruk, blant annet ved å dele ut belønninger.
I 1772 fikk han den danske Landhusholdningsselskapets store sølvmedalje for sitt arbeid med å fremme landbruksdugelighet og for å ha belønnet lokale bønder på eget initiativ. I 1776 ba han om at en medalje skulle tildeles en lokal bonde i Vinger som han selv hadde premiert, men selskapet svarte at Rynning allerede var godt kjent for sin innsats. Blant annet hadde han i 1775 delt ut 45 daler til seks vinnere. Det året hadde han også stått for nybrottsarbeid på 274 og 2660 kvadratmeter jord og bygget et fjøs med murgrunn på 1,5 alens bredde – 19 alen bredt, 43 alen langt og 4,5 alen høyt.
I 1781 fikk han tilbud om Landhusholdningsselskapets store gullmedalje eller 100 riksdaler i kontanter – han valgte medaljen. Det ble ansett som en stor ære å motta denne, og medaljen var en synlig anerkjennelse. Samme år ble det blant annet utført omfattende grøfting og jordarbeid på Lier gård: 50,5 favner grøft ble gravd, en tidligere myr ble ryddet, og 48 lass torv ble hentet til et nytt jordstykke. Hele 70 mann deltok på én dag.
Rynning fortsatte arbeidet med myrdyrking også i 1781 og 1782. I området øst for prestegården og mot grensen mot skogen ble det gravd 12 693 favner grøft, noe som ga nytt dyrkingsareal tilsvarende 13,5 tønner såkorn – 6,5 med korn og resten med høy. For dette arbeidet mottok han selskapets andre gullmedalje eller 50 riksdaler.
Sokneprest Rynning var en mann som verdsatte både åndelige og praktiske verdier. På 1780-tallet var det mye ulv i området, og presten deltok selv aktivt i jakten. Han fikk flere ganger skuddpremie for ulv. I 1788 møtte han personlig på tinget med skinnet av syv ulver han hadde fanget i en ulvefelle på prestegården. Vitner bekreftet at han hadde felt dem, og han fikk utbetalt skuddpengene. Sønnen hans, Fredrik Rynning, jaktet også på ulv og fikk premie i 1805 for to han hadde skutt.
Flere av prestene i Vinger, både sønner og sønnesønner av Mentz Rynning, var dyktige jordbrukere. De store mengdene husdyr og kornavlingene vitner om dette.
Omkring 1840 skal en av dem, Ole Gaarder Rynning, ha fått anlagt Jaren slik at den kom over kirkegården ved Hov. Benrester ble samlet og brent, og asken ble strødd utover prestegårdens jorder. Det året var kornavlingene eksepsjonelt gode, men da året var omme, brøt det ut brann på låven. Noen mente dette var straffen for å ha forstyrret de dødes hvile.
Nyere historie
I 1920 solgte Kirke- og Undervisningsdepartementet gården Hov til familien Gjems på storgården Nesteby. Året etter solgte de gården og en del av skogen til Vinger kommune, som da flyttet pleiehjemmet sitt dit fra Gjermushus. Skogen, bnr. 3, beholdt Gjems i første omgang.
I 1936 kjøpte kommunen også skogen, som ble delt opp i mindre bruk (bureisningsbruk). Noen fikk jord i området som ble kalt Mensrudfeltet.
Per 2025 er gårdens jord forpaktet bort og pleiehjemmet drives fortsatt under navnet "Hov Bofellesskap".
Bygninger
Fra 1600-tallet har det vært to hovedbygninger på Hov. Den ene brant ned i 1751. En kapellan som bodde der mistet alt i brannen, og bygningen ble senere gjenreist. Fru Engelke Rynning nevner denne bygningen som borgstuen i 1789 da det eneste trygge stedet under flommen var der.
Hovedbygningen på Hov er stor og staselig, bygd av sogneprest Sigvart Irgens Rynning i 1808. Den ligner de øvrige empirebygningene i distriktet som er fra samme tiden som for eksempel Aamodtgården. Hov hadde halvt valmet tak, men på et senere tidspunkt ble taket på Hov omgjort til vanlig sadeltak. Det var en stor bygningsmasse på Hov tidligere, og særlig sidebygningen var en særegen og fin svalgangsbygning fra 1698 som dessverre ble revet rundt 1979. I følge brev fra Nina Aamodt var den rødmalet, og her bodde forpakterne og kanskje noen av tjenestefolkene.
Husmannsplassene
Den eldste husmannsplassen på Hov var Prestegårdseie som også tjente som bolig for deler av arbeidsfolket på gården. Det er ikke nevnt noen husmann under Hov i 1667 og heller ikke ved matrikuleringsskjønnet i 1723, men det har nok vært husmenn her både før og mellom disse årstallene. Bøndene i bygda var pålagt å bidra med arbeid og materialer til vedlikehold av prestegården. Dette ble bekreftet på tinget i 1672. I 1703 ble en prest kritisert for å ha forsømt bygging av stall på Hov, og bygda måtte da betale hele regningen – 37 riksdaler.
Gjennom det meste av 1700-tallet hadde Hov på det meste to husmannsplasser slik som ved folketellingen i 1801 da Engelsrud og Mensrud var bebodd. Disse to plassene ble ryddet på initiativ av sogneprest Mentz Rynning (1721–1788) og fått navn etter presten og hans hustru Engelke Sigvardsdatter Irgens. Senere ble det to plasser til på Hov, Monsrud og Amundsrud som begge fikk navn etter de første husmennene her, Mons Ellefsen (1775–1855) og Amund Olsen (1772–1856).
| Navn | Bnr. | Fradelt | Alternative navn |
|---|---|---|---|
| Amundsrud | 3 | 1936 | |
| Engelsrud | 23 | 1936 | Engelksrud |
| Mensrud | 24 | 1936 | Mentzrud |
| Monsrud | 25 | 1936 | |
| Prestegårdseie | Prestegårdshagen, Prestegårdsmoen |
Mensrudfeltet
Vinger kommune kjøpte i 1936 Hov gnr. 3/3. Området fikk navnet Mensrudfeltet og er oppkalt etter den gamle husmannsplassen Mensrud. Her ble det skilt ut 15 selvstendige bruk i årene etter 1936. Noe av eiendommen ble også overlatt eldre bruk som tilleggsjord og noe lagt ut som hustomter.
- Se også: Prestegårder i Norge
Kilder og litteratur
- Faktaark fra Kartverket.
- Gardskart og arealopplysninger fra NIBIO.
- Sigward Irgens Rynning, Wingers Præstegaard i folketelling 1801 for Vinger prestegjeld fra Digitalarkivet
- Stephani Sophie Rynning, Vingers Præstegaard i folketelling 1865 for Vinger prestegjeld fra Digitalarkivet
- Peter Holm, Vingers Præstegaard i folketelling 1875 for Vinger prestegjeld fra Digitalarkivet
- Paul Peter Marius Widerøe, Vinger prestegaard i folketelling 1891 for Vinger herred fra Digitalarkivet
- Lorents Holtermann, Præstegaarden i folketelling 1900 for Vinger herred fra Digitalarkivet
- Birger Grøndahl, Vinger Prestegaard i folketelling 1910 for Vinger herred fra Digitalarkivet
Videre lesing
- Lillevold, Eyvind: Vinger bygdebok (1), side 53. Utg. [Bygdebokkomitéen]. 1972. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Vinger kirke 1699 - 1999. Utg. Vinger menighetsråd. 1999. Digital versjon på Nettbiblioteket.