Andreas Lauritz Thune (1848–1920)
Andreas Lauritz Thune (født 9. april 1848 i Drammen, død 2. april 1920 i Vestre Aker) – fornavnet oppgis også som Anders – etablerte Thunes mekaniske verksted, en industribedrift som produserte lokomotiver og maskiner til industrien. Thune blir beskrevet som svært arbeidsom og hadde ønske om stadig å lære nye ting, noe som ligger til grunn for det store antall utenlandsreiser han gjorde gjennom hele sitt liv.
Bakgrunn
Familie
Han var født i Drammen som den eldste av ti barn til smedmester Halvor Thune (1818–1870) og Jensine Maren Johanne Tveta (1825–1906). Gullsmed Nilius Martinius Thune (1831–1890) som startet gullsmed- og urmakervirksomheten N.M. Thune var hans onkel.
Familien flyttet til Christiania i juni 1851 da faren flyttet smien dit, først i Kirkegata, men flyttet høsten 1853 til Smalgangen.
Byen var da i en sterk industrialisering og i 1854 bygde faren smie med verksted og bolig for familien (som flyttet dit sommeren 1855) i Rosenkrantz' gate 9 hvor bedriften hadde muligheter for å utvikles videre. Den hånddrevne dreiebenken var et lite vidunder da den ble anskaffet i 1854, og var det første lille skrittet i retning av industrialisering og gjorde at smia fikk mer preg av å være et mekanisk verksted.
Han ble gift 1. juni 1874 i Trefoldighetskirken med Marie Louise Thoresen (1855–1927) fra Christiania, datter av gartner Eduard Theodor Thoresen (f. 1826) og Marie Martine Hesselberg (f. 1825), begge fra Christiania.
Utdannelse
Han gikk på Nissens latin- og realskole (som lå i nabobygningen i Rosenkrantz' gate) fra 1854. Han mistet et skoleår på grunn av hjernebetennelse og etterfølgende rekonvalisens hos noen slektninger på Hokksund. Han mente selv han ikke var noe skolelys, men god i tegning. Han begynte derfor høsten 1859 på David Arnesens private tegneskole, etter å ha hatt Arnesen som tegnelærer på Nissens skole. Her fikk han i flere år en time hver ettermiddag i tegning. Dette var en ferdighet som tidlig kom til nytte ved å lage mål til arbeider.
I 1863, umiddelbart etter konfirmasjonen, reiste han til sjøs med en lasteskute hvor han arbeidet som dekksgutt på en seilas til Montrose i Skottland, men sjømannlivet fristet ikke videre.
Andreas gikk da i lære til å bli smed i bedriften og drev i realiten denne en tid på grunn av farens sykdom. Han tok elementærklassen på Den kgl. Tegneskole og noen måneder senere gikk han på konstruksjonsklassen, og deretter maskinklassen.
Sommeren 1866 var fikk han av faren reise på den store tekniske utstillingen i Stockholm. Dette var en viktig opplevelse for ham som ga ham store perspektiver og viktige innspill med hensyn til alt han måtte lære. Han begynte ved Horten tekniske skole i 1867 og tok eksamen året etter, på det tidspunktet landets eneste tekniske skole.
I 1860-årene studerte han også dampmaskinteknologi i Stockholm.
Bosteder
Thune er ved folketellingene hovedsakelig registert på de stedene hvor verkstedet/det mekaniske verkstedet lå, noe som var vanlig den tiden.
Men ved folketellingen i 1910 har han flyttet til den nærliggende villaen, oppført i 1909 i Madserud allé 27.
Virke
Thunes mekaniske verksted
Utdypende artikkel: Thunes mekaniske verksted
Etter farens død 24. april 1870 overtok han, bare 23 år gammel 25. april 1871 farens verksted i Christiania som han inntil da hadde bestyrt på vegne av sin mor under firmanavnet H. Thunes enke. På den måten satte han ikke morens beskjedne formue i fare, særlig tatt i betrakning av at hun hadde flere mindreårlige barn å forsørge. Han løste samme år borgerskap som smed.
Han utvidet for å produsere ploger, harver, maskindeler og dampkjeler. Denne markerte også for alvor overgangen fra verksted til industri. Han så også at lokalene i Rosenkrantz' gate var for små og trengte modernisering og naboene kjøpte ut den bråkete industribedriften, som særlig var plagsom for Nissens skole.
I 1870 fikk han også autorisasjon som rørlegger for vann og avløp, og han gikk inn i Christiania Borgerlige Brandkorps hvor han noe år senere ble kaptein og sjef for vannlagerlaget.
Ruseløkka
Han kjøpte da i 1871 en tomt som da hadde adresse Ruseløkkveien 8–10 i Pipervika av murmester Wilhelm Metz. På tomta sto det to gamle, medtatte bygninger og området ble også oppfattet for å være dårlig på grunn av nærheten til slumbebyggelsen i «Røverstatene» i Ruseløkkbakken. Denne bebyggelsen ble allerede tre år senere revet og etter hvert erstattet av Victoria terrasse.
Her oppførte han nye lokaler og tomta hadde gode mulgheter for senere utvidelser, hvilket også skjedde. Den ene av de opprinnelige bygningene ble revet, mens Thune innredet kontor i den andre som var en murbygning. Tomta ble også noe utvidet ha kommunen regulerte Ruseløkkveien noe lenger nord. Men også bygninger som ble oppført av Thune måtte senere rives og erstattet med nye som følge av utvidelser. I juni 1873 hadde han 38 ansatte i virksomheten.
Han innså tidlig at maskineriet ikke lenger kunne kun bli drevet av håndkraft og verkstedet fikk i 1874 sin egen dampmaskin og en koksfyrt kupolovn (sylindrisk, koksfyrt sjaktovn som brukes for smelting av støpejern fra råjern og støpejernskrap) som gjorde at Thune også ble et jernstøperi. De store investeringene og utvikling av området i Ruseløkkveien gjorde at han slet med likviditeten og hadde stor gjeld.
Bedriften skiftet da navn til Thunes Verksted og Jernstøperi. I januar 1874 kjøpte han naboeiendommen Bakkegaten 22 med noe støtte fra to av sine onkler, Andreas og Nilius. Bedriften utvidet virksomheten slik at de snart hadde den delen av kvartalet som lå mellom Ruseløkkveien, Bakkegaten og Munkedamsveien i løpet av 1870- og 1880-årene, og hadde i 1886 100 ansatte.
Bedriften fikk i 1891 adkomst og hovedadresse på den andre siden av anlegget, Munkedamsveien 3b. Bedriften produserte her fortsatt kjeler og metallarbeider som et hovedprodukt, men fikk stadig mer avanserte maskiner og maskindeler på menyen, herunder særlig landbruksmaskiner, som ploger, harver og annet, og fra 1895 også større maskinanlegg. Thunes internasjonale kontakter gjorde at bedriften fikk lisens på å produsere kjeleanlegg og -produkter fra den britiske giganten Babcock & Wilcox (B&W).
Skøyen
Utover på 1890-tallet vokste bedriften ut av lokalene i Pipervika, og industrialiseringen av Norge økte og skapte etterspørsel etter nye og større maskiner. Han startet byggingen av nye bedriftslokaler i 1898 på en 26 dekar tomt på Tyskestranden/Skøyen som tidligere hadde vært landstedet Kjelbæk (Kjellebekk). Det nye fabrikkanlegget fikk adressen Drammensveien 130. Året etter kom Kristianiakrakket, og dette var heldig for framdriften da det ble mye ledig byggekapasitet, både med hensyn til arbeidskraft og byggematerialer.
Etableringen på Skøyen viste at Thune var en framsynt mann. Selv om dette lå noen kilometer fra byens sentrum, var dette et attraktivt område for bedriften med utvidelsesmuligheter og med Lilleakerbanen var under utbygging og åpnet til Skøyen i 1903. Viktig var også nærheten til jernbanen, med spor inn på anlegget og Skøyen stasjon og naboskapet til Skabo Jernbanevognfabrik og Norsk Elektrisk A/S, som begge hadde vært der siden 1874 og som Thune etter hvert skulle samarbeide med. Dette var i tråd med Andreas L. Thunes tanker om samarbeid innen industrien.
Bedriften ble i 1902 omdannet til et aksjeselskap, da den på denne tidspunktet var blitt for stor til å kunne drives som et familieforetakende.
Aksjeselskapet hadde Andreas Lauritz Thune som administrerende direktør og hovedaksjonær, men det kom også andre av byens bedriftsledere inn som eiere, som Ringnes og Langgaard. Et av formålene var å sikre nok kapital til ekspansjon og stabil drift.
Samfunnsvirke
Thune engasjerte seg også i organiseringen av verkstedbransjen. Han var blant stifterne av Den Norske Fællesforening for Haandværk og Industri i 1886 og i 1889 tok han initiativet til dannelsen av De Mekaniske Værksteders Forening, som i 1908 gikk inn i Mekaniske Værksteders Landsforening, senere Teknologibedriftenes Landsforening, fra 2006 del av Norsk Industri.
Han satt i utstillingskomiteen og hadde en rekke andre funksjoner i forbindelse med Den norske Industri- og Kunstutdstilling 1883 på Tullinløkka og Nisseberget i Slottsparken.
Han var formann i Kristiania Haandværks- og Industriforening 1897-1899, og ble utnevnt til æresmedlem der i 1909.
Ved jubileumsutstillingen på Frogner 1914 var han sentral, blant annet som viseformann i utstillingskomiteen, i byggekomiteen, i juryen for maskinindustri og var ansvarlig for den store Maskinhallen.
Verkstedet leverte blant annet dampkraftverket som drev utstillingens elektriske anlegg.
Thune stilte ut flere av sine produkter, herunder fullt utstyrte lokomotiver og i midten av Maskinhallen hadde bedriften en imponerende papirmaskindel og en stor dampkjele med forseggjort overflate av hvitglasert teglstein.
Hederstegn
I 1889 ble han utnevt til ridder av St. Olavs Orden. Han ble utnevnt til kommandør av 2. klasse av samme orden i 1897, kommandør av Dannebrogordenen og Vasaorden, samt Kongens fortjenstmedalje i gull.
Han er gravlagt på et familegravsted på Vestre gravlund i Oslo.
Thunes vei på Skøyen i Oslo ble i 1928 oppkalt etter ham.
Kilder
- Andreas Lauritz Thune i Store norske leksikon
- Andreas Lauritz Thune i Norsk biografisk leksikon
- Thune, A. L.: Optegnelser om Familien Thune, særlig ss. 98-135. Utg. A.L. Thune. Kristiania. 1895. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Oslo Håndverks- og Industriforening : 1838-1938, ss. 18–19. Utg. Foreningen. Oslo. 1939. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Oppføring hos Gravplassetaten
- Andreas Lauritz Thune i Historisk befolkningsregister.