Christiania Theater
Christiania Theater ble åpnet i 1837 på Bankplassen i Christiania. Teateret var i drift fram til 1899, året Nationaltheatret åpna. Det var et legendarisk teater, som var åsted for flere teaterslag der kjente forfattere som Henrik Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson var involvert. Både Bjørnson og Henrik Ibsen hadde ledende stillinger ved teateret. Bygningen ble oppført av stadskonduktør Christian H. Grosch i samarbeid med teatermaleren Troels Lund. Den hadde opprinnelig rundt 800 sitteplasser, noe som ble utvidet til rundt 900 i 1863. Teateret var også virktig for utviklingen av opera som kunstform i Norge.
Åpningsforestillingen, som ble valgt gjennom en konkurranse, var Kong Sverres Ungdom av Andreas Munch. Henrik Wergeland deltok også i konkurransen, med Campbellerne, og dette stykket ble satt opp kort tid etter. Ved stykkets andre oppføring, den 28. januar 1838, brøt det såkalte Campbellerslaget ut. Dette slagsmålet ble det første store teaterslaget. I 1856 fant også et viktig teaterslag sted i Christiania Theater, denne gang anført av Bjørnstjerne Bjørnson. Bakgrunnen for disse teaterslagene var kulturkampen mellom det danske og det norske. Christiania Theater ansatte danske skuespillere og brukte dansk språk på scenen, noe som utløste i bokstavelig forstand voldsomme protester. Et konkurrerende teater, Kristiania norske Theater gikk den andre veien og framhevet det norske språket på scenen.
Henrik Ibsen gikk som kunstnerisk direktør fra Kristiania norske Theater, som i sin første runde gikk konkurs i 1862/1863, til samme stilling ved Christiania Theater. Han ble der til 1864. Bjørnstjerne Bjørnson var leder for teateret i årene 1865–1867, et tiår etter at han som nevnt ledet et teaterslag der. I denne perioden, årene 1860 til 1863, og igjen fra 1865 til 1866 var Bernhard Dunker en aktiv formann for styret som ikke bare engasjerte seg i ansettelse av teatrets kunstneriske ledelse, men også i så vel regi og repertoarvalg som dramaoversettelser.
Svensken Ludvig Josephson kom inn som direktør i 1873, hvilket var en omstridt ansettelse. Det ble en del pipekonserter – 1800-tallet var en tid hvor man ser ut til å ha vist like mye engasjement i teateret som man gjør på en idrettsarena i dag – men han viste seg å være dyktig i jobben og ble etter hvert akseptert av de fleste. I 1876 sto han bak uroppføringen av Peer Gynt, et av verdens mest spilte stykker. Han satte også opp flere operaforestillinger. Slutten på hans engasjement ved teateret er knytta til operaen. Det brøt ut en mindre brann ved teateret i 1877 og teateret måtte stenge en periode. Da ledelsen benyttet anledningen til å si opp operasangerne, sluttet også Josephson i protest. Hans operavirksomhet var kontroversiell i samtiden, da det ble hevdet at den kom til fortrengsel for å bygge opp ny norsk dramatikk.
Hans Schrøder tok over, og fortsatte den gullalder teateret hadde kommet inn i under Josephsons ledelse. Det ble framført nye, norske stykker av dramatikere som Ibsen og Bjørnson. Noen grenser hadde man; Ibsens Gengangere ble ikke satt opp. I perioden 1884–1893 var Bjørn Bjørnson teaterets og landets første profesjonelle instruktør.
Fra 1889 klarte teateret å få kommunal støtte til virksomheten slik at byen skulle ha et byorkester, samtidig ble da orkesterdriften ved Christiania Theater sikret, med en besetning på «kapelmester, minst 27 mand og Bud», budet skulle også fungere som trommeslager. Orkesteret ble forpliktet til å holde seks til åtte konserter i Musikforeningen, forløperen til Filharmonisk Selskap.
Teaterbygningen på Bankplassen ble etter hvert for liten, og med tiden hadde den også blitt umoderne. Etter en privat innsamling ble Nationaltheatret åpnet i 1899, og ensemblet, inklusive orkesteret, på Christiania Theater gikk mer eller mindre samlet over dit og utgjorde stammen i Nationaltheatrets orkester. I forkant av åpningen hadde det blitt gitt en bevilgning til et orkester på 46 musikere. Bjørn Bjørnson ble det nye teaterets første leder, mens Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson var to av de tre dramatikerne som ble satt opp under åpningsforestillingene og som fikk sine navn hugget inn på fasaden.
Det går således en nokså rett og ubrutt linje fra Christiania Theater til Norges nasjonalscene. Videre går det også en linje fra Christiania Theaters orkester, til Nationaltheaterets orkester og videre til dagens Oslo-Filharmonien.
Den gamle teaterbygningen ble revet etter kort tid for å gi plass til Norges Bank, hvis nybygg ble åpna i 1900.
Enkelte skuespillere tilknyttet Christiania Theater
- Bjørn Bjørnson (1859-1942): 1884-1893 (også assisterende instruktør)
- Johannes Brun (1832-1890): 1857-1890.
- Johan Fahlstrøm (1867-1938): 1887- ca. 1897.
- Laura Gundersen (1833-1898): 1850-1898.
- Thora Hansson (1848-1917): 1871-1899.
- Georg Herman Krohn (1831-1870): en kort periode rundt 1863 og 1869-1870.
- Olefine Moe (1850-1933): debuterte på Christiania Theater i 1867, tilknyttet til 1872.
- Sofie Parelius (1822-1902): 1855-1899 (med enkelte avbrudd).
- Gina Oselio (1858-1937): rundt 1890.
- Arnoldus Reimers (1844-1899): 1867-1897.
- Johanne Reimers (1847-1882): 1866-1882.
- Ragna Wettergreen (1864-1958): 1886-1899.
- Hauk Aabel (1869-1961): 1897-1898.
Kilder
- «Christiania Theater» i: Tvedt, Knut Are (red.): Oslo byleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo 2010