Den Nasjonale Legion
Den Nasjonale Legion regnes som det første fascistiske partiet i Norge. Det ble oppretta den 27. mai 1927, og nedlagt allerede året etter på grunn av manglende oppslutning og problemer i ledelsen. Partiet stilte med liste i Oslo i stortingsvalget 1927, men fikk ingen mandater.
Etablering
Partiet ble grunnlagt av Karl Meyer (1888–1971). Han var en tidligere millionær som hadde tapt alt på aksjespekulasjon, og som i 1920-åra drev den nokså beskjedne forretningen Meyershus i Oslo. Han erklærte seg selv som leder på etableringsmøtet i den store Cirkusbygningen i Christiania Tivoli den 27. mai 1927. Selv om Meyer hadde falt i anseelse i økonomisk sammenheng, hadde han en sterk posisjon i Oslos kulturliv, som sønn av Ludvig Meyer og bror av Håkon Meyer og Eli Krog. Sistnevnte var gift med forfatter Helge Krog. Eli og Helge Krog ble stående i opposisjon til Karl Meyer, som vi skal komme tilbake til.
Blant andre sentrale personer i partiet var forfatteren Erling Winsnes, sirkusdirektør Karl Norbeck, skuespiller Egil Eide og Thoralv Klaveness.
Det var nesten tre tusen mennesker til stede på stiftelsesmøtet, og trengselen utafor var såpass stor at det måtte tilkalles ridende politi fra Pipervika politistasjon for å holde orden. Møtet ble også brukt til å skaffe penger til partiet, for det var en nokså høy inngangsavgift på to kroner. Under avsynging av fedrelandssangen var det noen ungkommunister på galleriet som ble sittende, men også noen borgere på første rad nekta å reise seg. De ble raskt trua med en knyttneve og kom seg på beina. Meyer la merke til dette, og krevde at alle kommunister måtte forlate saken. Blant de som reiste seg og gikk var Karl Meyers søster Eli og hennes mann Helge Krog, forfatteren Sigurd Hoel og den danske tegneren Anton Hansen. Noen ble allikevel igjen, og da Meyer tok ei kunstpause kom det tilrop. Ordensvernet, en gruppe unge medlemmer av Legionen, fikk til angrep, men måtte få hjelp fra Norbeck. En av de som var med i ordensvernet var senere skipsreder Arild Gerner-Mathisen, som den gang var femten år gammel og hadde lånt med sin fars Smith & Wesson-revolver. Meyers tale varte i to timer, og deretter fulge Norbeck opp med å oppfordre folk til å melde seg inn.
Etter stiftelsesmøtet ble det slagsmål ute på gata, og politiet måtte gripe inn. Ledelsen gikk til Theatercaféen for å feire, og med flere hundre som tegna seg som medlemmer hadde de grunn til det. Arild Gerner-Mathisen forsøkte å komme seg med på feiringa, men ble stoppa av faren som hadde oppdaga at revolveren var borte. Erling Winsnes kom noe etter de andre, for han hadde ansvaret for medlemsprotokollen og måtte vente til alt var klart med den. Karl Meyer kom sist, ikke før nærmere midnatt. Da hadde de andre gått, men han ville feire med andre kjente. Svogeren Helge Krog var en av de som satt i andre etasje på Hotel Continental, og han gjorde det klart for Meyer at han var uønska der. Da Krog skulle gå hjem i ettida sto Meyer utafor, og gikk til angrep for å gjøre opp. Politiet ble tilkalt, og fant ut at Meyer altså hadde flydd på sin svoger. Da Meyer ble spurt om ikke det var tilfelle, skal han ha svart at Krog var hans svoger, «men det er langt ute».[1] Som for å toppe dette pinlige opptrinnet, klarte Winsnes i løpet av kvelden å miste medlemsprotokollen, og den ble aldri gjenfunnet.[2]
Legionen fikk seg kontorer i Prinsens gate 16. Der satte de i gang med å få ut avisa Nationalfascisten. Redaktøren for denne var tjue år gamle Vilhelm Bjørnseth. Avisa fungerte først og fremst som et talerør for partilederen. Første utgave kom den 1. juli, og den skulle ha et nytt nummer hver fjortende dag.
Politikk
Partiet var inspirert av Mussolinis fascisme. Det var antidemokratisk og antikommunistisk, og på stiftelsesmøtet ble det presisert at kommunister ikke var velkomne. Sirkusdirektør Norbeck, som var kjent som Norges sterkeste mann, hadde ansvar for å holde orden på møtet.
Det ble aldri skrevet noe program for partiet, men hensikten var å stanse kommunistisk oppvigleri, å forhindre at barn og ungdom ble lært opp til å hate fedrelandet, å umuliggjøre et kommunistisk kupp, og å gjenreise det nasjonale samfunnslivet, forsvaret og den nasjonale disiplinen. For å oppnå dette skulle Stortinget avskaffes, og det skulle innsettes en diktatorisk regjering.
Mangelen på et helhetlig problem gjør det vanskelig å plassere partiets politikk helt sikkert i den ene eller den andre leiren. Selv identifiserte de seg helt klart som fascister, noe som bekreftes blant annet av avisnavnet Nasjonalfascisten og av en rekke uttalelser fra Meyer. Samtidig var de i mindre grad enn italienske fascister revolusjonære i sin politikk, og de framheva gjerne at de var nasjonale og konservative, framfor nasjonale og revolusjonære. Dermed faller de mer inn i et vanlig mønster av norsk høyreaktivisme i mellomkrigstida enn en egentlig fascistbevegelse i italiensk stil.
Aktivitet
Den 17. juni 1927 hadde Legionen sitt andre stormøte i Cirkus Verdensteater. Det ble flere hundre nye medlemmer denne kvelden. Meyer ville blant annet opprette et fagråd som skulle styre næringslivet, og han lanserte Sam Eyde som medlem av dette – uten at Eyde var forespurt. Igjen var det noen ungkommunister som hadde kommet seg inn, og de ble kasta ut etter noen tilrop. Blant annet ropte de en hilsen fra Amerika, en påminnelse om Karl Meyers mislykka forretninger. Ifølge avisa Norges Fremtid, utgitt av Fedrelandslaget, var det Einar Gerhardsen som var anfører, og de skrøt av at han hadde fått noen «minneverdige lusinger».[3]
Valgdeltakelse og oppløsning
Selv om partiet var uttalt antidemokratisk og ville legge ned Stortinget, stilte de til valg i 1927. De hadde sitt siste valgkampmøte på Frogner stadion 16. oktober, dagen før valget. De regna med flere tusen deltakere, men en kombinasjon av mindre interesse enn de trodde og svært dårlig vær førte til at det ble langt lavere oppmøte. Meyer skuffa også sine egne. Valgdeltakelsen var nok solgt inn som et taktisk trekk for å synliggjøre partiet, men på møtet forklarte han at Stortinget ikke lenger skulle avskaffes; i stedet skulle Legionen vinne makta gjennom valg. Igjen ble det en pinlig avslutning: Egil Eide leste fedrelandssangen, som ble avslutta med ordene «fy for faan» - mikrofonen ble ikke slått av fort nok, og den første delen av utbruddet «fy for faan som stemmen min slo imot meg fra det fordømte anlegget!».[4]
Partiet stilte til valg under navnet Den Nasjonale Liste. På valgdagen den 17. oktober hadde de kun liste i Oslo, og fikk 1210 stemmer. Dette tilsvarte 0,1 prosent av stemmene, og ga ingen mandater. Valget ble også en katastrofe for høyresida generelt, og en tilsvarende seier for Arbeiderpartiet som fikk 59 mandater på tinget. Det eneste Meyer kunne trøste seg med var at han fikk nesten like mange stemmer som Norges Kommunistiske Parti i hovedstaden. Meyer så også at forskjellen mellom borgerlig og sosialistisk side i Oslo var omtrent den samme som stemmetallet til Legionen. I et kommunevalg med liknende resultat kunne Legionen dermed komme i en vippeposisjon. Om det faktisk ville skje fikk man aldri vite, for partiet overlevde ikke til neste kommunevalg.
Det svake valgresultatet førte til avskalling. Flere medlemmer gikk over til Høire, Bondepartiet eller Frisinnede Venstre. Det var også mange som var medlem av Fedrelandslaget. Enkelte fortsatte innafor fascistiske bevegelser, mens andre gikk inn i andre politiske eller religiøse grupperinger. Partiet gikk gradvis mot oppløsning, og i løpet av 1928 ble det nedlagt. Veien dit begynte med et møte i partilokalene i Prinsens gate den 20. oktober 1927. Der var stemninga svært aggressiv mot Meyer. Hans lederstil, kombinert med førerprinsippet som førte til at han hadde all makt i Legionen, hadde ført til et knefall for parlamentarismen, som ikke ga noen form for uttelling enn et forsmedelig nederlag. Antall stemmer var jo lavere enn antallet deltakere på de store møtene. Det ble også spørsmål om hvor pengene ble av. Meyer var kjent for å være litt av en finansakrobat, og det ble tatt inn mye penger i medlemskontingent og inngangspenger, uten at det var klart hvordan de ble brukt. Arbeiderbladet visste å fyre opp under dette ved å spørre om det var kontroll på Legionens finanser. Det ble nedsatt et arbeidsutvalg bestående av Meyer, Norbeck, kontorsjef Leif Normann, lege Anton Nielson og arkitekt Eugen Nielsen. De hadde en måned på seg til å legge fram en plan for veien videre.
Det ble et nytt møte i Humlegården i Universitetsgata 26 den 28. november 1927. Leif Normann skulle lede møtet, men han ble raskt fratatt møteklubba, som ble gående på rundgang. Meyer hadde blitt pressa ut av arbeidsutvalget, og dermed kunne de andre se mer kritisk på finansene. De fant ut at det gjennom perioder ikke var ført noen inntekter, selv om alle visste at det hadde kommet inn penger. Meyer mente det var «pirkerier» om et par kroner til smørbrød og annet,[5] men Nielsen kunne fortelle at nesten fem tusen kroner i billettpenger hadde gått rett inn på Meyerhus' firmakonto, og at det mangla bilag for et par tusen kroner. Det høres kanskje ikke ut som så mye i dag, men i 1927 var det opp mot en årslønn for en industriarbeider. Meyers egenrådighet, og spesielt hans valg om å stille til valg uten å rådføre seg med andre, ble også et tema. Meyer nekta å gi seg, og tok møteklubba. Han hadde støtte fra et femtitalls medlemmer, de fleste av dem fra lokallaget i Moss. Norbeck måtte til slutt ta klubba og skrike for å få stillhet. Meyer nekta å trekke seg, men valgte å forlate møtet. Et tyvetalls medlemmer ble med ham. Dermed ble han ekskludert, og det ble valgt et midlertidig styre bestående av Norbeck, Normann, Winsnes, Nielsen direktør Bjarne Holm-Hansen.
Ordensvernet, som stort sett besto av de unge aktivistene som kalte seg «legionærer», ble i stor grad overlatt til seg selv. Lederen, Jacob Aall Ottesen, hadde som medlem av Samfundshjelpen vært i en del slagsmål med kommunister, og hadde vært streikebryter. Han gikk inn for en aksjonistisk linje. Da Austmarkakonflikten oppsto som en arbeidskonflikt i skogene øst for Kongsvinger, i Austmarka, senhøsten 1927 grep han sjansen. De streikende arbeiderne bevæpna seg, og Aftenposten oppfordra til opprettelse av forsvarsorganisasjoner. Under Julussakonflikten våren 1927 hadde politiet fått hjelp fra et frivillg ordensvern. Legionen kunne nå tre fram som et ordensvern i Austmarka under Austmarkakonflikten. De venta på klarsignal fra skogbestyrer Terje Braaten i skogeierselskapet A/S Lier, Varald & Bogen, som var et datterselskap av Anders H. Kiær & co, men det kom ikke noe derfra. Muligens skyldes det at politiet hadde sendt folk fra Oslo for å etterforske arbeidernes ordensvern.
I midten av desember 1927 kunne Nationalfascisten melde at de hadde funnet et godt partimerke: Svastika. Det ble framstilt som en plikt å få tak i et slik og å bære det synlig.[6] Legionen måtte etter bruddet med Meyer flytte ut av Prinsens gate, og de fikk seg et rom i Sjøfartsbygningen. Trolig var det Thoralv Klaveness fra rederslekta Klaveness som ordna det; hans fetter Wilhelm Klaveness var leder i Norges Rederforbund.
Svastikaen, eller hakekorset, var et tegn på endring. På nyåret 1928 begynte et større fokus på rasespørsmål, og jøder og frimurere ble trukket fram som fiender. Det var åpenbart at det var en dreining fra italiensk fascisme mot tysk nasjonalsosialisme. Meyer hadde ikke hatt noe antisemittisk budskap i utgangspunktet, og var en nokså moderat stemme i debatten om jødisk slaktemetode som pågikk på denne tida. Norbeck og Normann trakk seg fra Legionen omtrent på den tida hakekorset ble innført.
Den 12. februar 1928 skulle det være et nytt propagandamøte på Cirkus Verdensteater. Det kom bare et hundretalls mennesker til den store salen, og Egil Eide ble stående og deklamere for nesten tomme benkerader. Thoralv Klaveness var hovedtaler. Under hans tale ankom Karl Meyer med femten følgesvenner, i den hensikt å kuppe tilbake Legionen. Halvveis fram til scenen ble de møtt av et femtitalls legionærer fra ordensvernet leda av tungvektsbokseren Johannes Espetvedt, kjent som «Johnny Espen». Meyer og hans folk satte seg ned på de bakerste radene, og Klaveness kunne fullføre talen. Dagen etter forsøkte Meyer igjen. De gikk til Sjøfartsbygningen, der det ble slagsmål. Den konstituerte lederen Bjarne Holm-Hansen ble slått ned av Meyer. Forretningsfører Paul Coucheron Aamodt kom seg unna, og fikk fatt i kaptein Hjalmar Riiser-Larsen som var på vei inn i bygningen. De ringte politiet, som pågrep Meyer og hans kumpaner inne på Legionens kontor. Bjarne Holm-Hansen fikk konstatert alvorlig hjernerystelse, og saken ble anmeldt. Meyer fikk et forelegg for dette, som han godtok for å få saken ut av verden.
Etter kuppforsøket vendte ordensvernet igjen fokuset mot Austmarka. De fikk solgt seg inn som vakter for et par hundre kroner. De fikk tak i skytevåpen fra Samfundshjelpen, og reiste til Austmarka. Det ble ikke mye å gjøre der, for arbeiderne gjennomførte ingen aksjoner da de var der. I stedet ville de ta lederne for streiken, som var i Oslo for å forhandle. Fagforeningsleder Johan Ødegaard ble grovt mishandla, og ble redda av noen arbeidere som tilfeldigvis kom forbi. De fikk tak i gjerningsmennene, som ble overlevert til politiet. I Aker forhørsrett valgte dommeren å sette dem fri, selv om de tilsto overfallet. Politimester Johan Søhr i Aker politi var sjokkert over denne tydelige klassejustisen, og påpekte at streikende arbeidere satt i varetekt i en måned for å blokkere en bedrift, mens de to voldsmennene altså fikk gå fri. Han beslutta ransaking av Legionens lokaler, og sikta Aall Ottensen for å ha organisert ulovlig ordensvern. Både han og de to som overfalt Ødegaard ble pågrepet og varetektsfengsla. Det ble arrangert flere protestmøter mot Legionen i Oslo og andre steder. Saken endte i Aker herredsrett, med en rekke tiltalepunkter. Aall Ottesen ble blant annet også tiltalt for ordensforstyrrelse i berusa tilstand etter løsgjengerloven, mens siktelsen om ulovlig ordensvern ble frafalt. Ottesen fikk 75 dagers fengsel, mens Paul Coucheron Aamodt fikk 45 dagers fengsel. Leif Aaslestad og Roar Wiehe fikk 30 dager for overfallet på Ødegaard. I arbeiderpressen ble det tatt opp at statsadvokat Grøner lot være å legge fram en rekke beslaglagte dokumenter i retten, og at dette bidro til de lave straffene.
Karl Meyer hadde også planer. Han ville starte en ny legion. Overfallssaken førte til at Klaveness og hans fløy var blitt utestengt, og Meyer forsøkte å utnytte den sitausjonen. Han innkalte til møte i Turnhallen i St. Olavs gate 25 den 11. mars 1928. Det kom få tilhørere, men mye politi. Etter Meyers tordentale åpna han ordet for publikum, og ei eldre dame holdt et lengre innlegg om alt mellom himmel og jord, «fra ribbe og risengrynsgrøt til dagsaktuelle saker som Austmarka-affæren og stiden omkring den liberale teologen Kristian Schjelderup».[7] Det ble ingen ny legion, og Meyer lovte at han aldri mer skulle gå inn i politikken.
I løpet av april brøt også Den Nasjonale Legion fullstendig sammen, elleve måneder etter stiftelsen. Siste gang de omtales i aviser i sin samtid var da Adams Express i september 1929 meldte at en del saker de hadde på lager ville bli solgt hvis ingen henta dem.
I ettertid
Karl Meyer holdt løftet om å ikke blande seg inn i politikk. Han ble i 1934 dømt til ett års fengsel for underslag. Deretter flytta han til England. Under andre verdenskrig ble han motstandsmann, og fungerte blant annet som kurer for Utenriksdepartementet i London og som hjelper for flyktninger i Sverige. Etter krigen bodde han i London, og drev som frimerkehandler til sin død i 1964.
Karl Norbeck forsøkte seg i Den Nasjonale Reisning, en fascistisk organisasjon grunnlagt av Carl Lie. Blant andre lederskikkelser der var Marta Steinsvik. Hun endte med å trekke seg etter en krangel med Norbeck i 1932. Organisasjonen skifta navn til Norsk Folkereisning, og ble nedlagt med anbefaling om innmelding i Nasjonal Samling i 1933.. Etter dette drev Norbeck med hesteavl. Han døde i 1939.
Erling Winsnes fortsatte å være aktiv høyreradikaler. Han døde i 1935. Hans ideer ble blant annet trukket fra av miljøet rundt det nazistiske tidsskriftet Ragnarok.
Egil Eide gikk tilbake til scenen, og var aktiv der til helsa begynte å svikte. Han døde i 1946, som en høyt elska skuespiller.
Thoralf Klaveness ser også ut til å ha trukket seg fra politikk, og døde i 1937.
Andre medlemmer som var ukjente mens de var med i Den Nasjonale Legion, ble kjente seinere, for eksempel Harald Wasenden som under okkupasjonen ble Nasjonal Samlings fylkesfører i Nordland.
Den Nasjonale Legion gikk i stor grad i glemmeboka, og er på det meste nevnt i bisetninger i det meste av forskninga rundt høyreekstremisme i mellomkrigstida. Først i 2015 kom et større arbeid, da Terje Emberland ga ut boka Da fascismen kom til Norge : den nasjonale legions vekt og fall, 1927-1928.
Referanser
Litteratur og kilder
- Emberland, Terje: Da fascismen kom til Norge : den nasjonale legions vekt og fall, 1927-1928. Utg. Dreyer. 2015. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Den Nationale Legion på Wikipedia på bokmål og riksmål.