| Om Båtbygging
|
 Fra bygging av fiskeskøyta «Mot» i 1972. Håkon Høydalsvik og Håkon Berg er i gang med fjerde planke på babord side. Foto: Magnar Høydal Med båtbygging mener vi gjerne det å bygge trebåter av bord. Dette håndverket har tradisjoner som går tilbake et par tusen år i Norden. Vi kjenner noen få detaljer fra båtbygging i bronsealderen, men det er i jernalderen og vikingtida at vi takket være arkeologiske funn kjenner flere detaljer om teknikker. Klinkbygging, der en klinker sammen overlappende bord, er en teknikk som går helt tilbake til 300-tallet e.Kr. Den andre viktige teknikken innen faget er kravellbygging, der bordene ligger mot hverandre og bindes sammen av spant. Begge teknikker er fortsatt i bruk, til tross for stor konkurranse fra plast- og glassfiberbåter. I videre forstand kan en også ta med disse moderne teknikkene, og båtbyggerier som bruker plast eller glassfiber har spilt en viktig rolle for nyere tids kystkultur og næringsliv mange steder.
På sitt aller enkleste trengs det ikke mye mer enn at man får båten noenlunde tett, men båtbyggerkunsten handler om langt mer enn å få båten til å flyte. Den skal gli godt gjennom vannet, være styrbar, tåle vær og vind, ha egna framdriftsmidler og være tilpassa sitt formål. Båtbyggeren må ha forståelse for alt dette, og han må selvsagt også mestre redskapene som skal til og kjenne materialets egenskaper. Opprinnelig var det øks eller bile som var det aller viktigste redskapet, men fra 1400-tallet ble også saga av stor betydning fordi den gjorde det mulig å produsere bord raskere og billigere. Blant dagens båtbyggere finner man en del som sverger til de gamle redskapene, og legger vekt på at tradisjoner følges i alle ledd av byggeprosessen, mens andre bruker mer moderne hjelpemidler i produksjon av tradisjonelle båttyper. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Snekkerverkstedet i Harstad Mek. Verksted, med Johan L. Markussen, bakerst – med skalk, som var formann her. (1916) Johan L. Markussen (født 6. april 1874 i Trondenes kommune, død 4. januar 1919 samme sted) var båtbygger, snekker, lokalpolitiker, fagforenings- og organisasjonsmann.
Markussen var født i Medkila, som den gang var ei bygd i Trondenes kommune den 6. april 1874 som fjerde barn av Markus Johan Hansen (1839-1932) og Anna Kristine Walberg Kristensdatter (1840 - 1883) fra Fauskevåg.
Tirsdag 13. juli 1897 ble Johan viet til sin Kirsten Marie Tobiasdatter (1874-1957) fra Nordvik i Sørvik i Nidarosdomen. Hvorfor vielsen fant sted i Trondheim er det (foreløpig) intet som kan fortelle oss om. En teori, god som noen, kan være at troen hadde gode vilkår i vår region i denne perioden, og da «hoveddelen av skjelettet etter Olav (Digre) trolig er gravlagt et sted under golvet i Nidarosdomen», ble vel dette en mer enn god nok begrunnelse for å reise til Trondheim for å inngå i «den hellige ektestand», - når man ellers hadde muligheten for det.
Mye tyder på at han fikk en oppvekst med god skolering i båtbyggerfaget, noe som senere ledet ham inn på snekkerverkstedet på Harstad Mek. Verksted hvor han ble formann, før han starta egen virksomhet innen faget i det vi nå kjenner som Seljestadfjæra, hvor etterkommerne seinere fikk etablert Marcussens Metallstøperi. Les mer …
 MB «Safir» her på veg inn på Ålesund hamn. MB «Safir» M-44-B bygd ved Vik Båtbyggeri i 1947 for Peter J. Hessen m.fl. Heissa pr. Ålesund. Frå 1968 vart Borgund kommune innlemma i Ålesund kommune og båten vart registrert M-44-A.
Dette er ein av fleire båtar i denne størrelsen som var bygde rundt midt på 1940 talet. Denne har vore registrert i fleire kommuner og fylker, sjå avsnitt om andre eigarar. Hausten 2011 kom den attende til Sunnmør, den er no ute av Fortegnelse over Merkepliktige Norske Fiskefarkoster
I fiskeriregisteret 1950 står desse spesifikasjonane. Mkr. Safir, Mkr står for motorkryssar. Brukast til, fk som står for kystfiske. Lengde er 34,3 fot, breidde 11,3 fot, djupte 5,1 fot. Motor Volda 22 hk. Den er bygd på doblingspant slik den vanlege byggemåten på Vik var. Les mer …
 Dette bilde viser fremste spanta, me ser at dei to fremste er tydeleg kantra. MB «Notøybuen» M-114- HØ, vart bygd ved L/L Vik Båtbyggeri i 1982 for Sæmund Helde, Nerlandsøy. Står i fiskeriregisteret med bygge år 1982. Båtens lengde 10,55 m, br 3,43 m. og djupne 1,68 m. Båten er bygd på laminerte spant og er tverrhekka, med heil bakk. På denne båten er også stemnet laminert. Hud av 1 ½” Bjørkedalsfure.
Båten var levert utan dekk og overbygg men med lagd bjelkevegarar. For å halde skroget stabilt for sleping til heimehamna vart det lagt nokre midlertidige bjelkar. Ved overtaking var båten lavare enn det kjøpar meinte ha avtala, det vart likevel kjøp og eigar la inn spantestubbar og forhøya båten med ein planke. På grunn av at båten hadde heil bakk kunne han forlenge hudplanken derfrå vidare bakover. Han la inn garnering av pløgd material. Eigar bygde sjølv dekk og dekkshus i aluminium, og han utførte også all innreiing sjølv. Båten har slingrekjøl og ein stålkjøl på ca 600 kg. Helde tok over båten i 1982 men ferdig i 1991, det kan ein forstå når den store eigeninnsatsen skulle gjerast i ledige bolkar. Les mer …
 Oselver av moderne type. Foto: Carl Henrik Lampe er Norges nasjonalbåt, og den nye tradisjonen av i dag er tilpasset regatta og fritidsbruk: Begge versjoner har mindre variasjoner innad i bestanden enn det som var vanlig i den eldre tradisjonen, fordi de kravene som båtene idag møter, ikke er så varierte som for de eldre båtene. De eldre båtene varierte en god del i bæringen akter for not eller annen last, og de kunne ha lavere eller høyere framskut for innaskjærs eller hav-ferdsel Andre variasjoner, som også blir gjort på dagens oselvere, fantes også. Oselveren er en smekker båt med tynne bord og bare tre bordganger, som alle de gamle robåttypene sør for Bergen. Stevnbuen på oselverne er, som på alle Sør-Vestlandske robåttyper, slakere enn båtene midtvestlandsbåtene nord for Bergen (men ikke så slake som nordvestlandsbåtene (Møre). Keipene ligger på esingene, som bare går til rengene. Les mer …
 Sognebåt. Foto: Tore Friis-Olsen hører til midvestlandsbåtene i Norge, hjemmehørende rundt Sognefjorden. Typiske detaljer er et smalt og slankt skrog, beregnet på ferdsel på fjorden, skjeggkeiper og årer i firkantprofil med avrundet overside. Esing som ligger langs overkanten av den nest øverste bordgangen, som er en direkte videreføring av vikingtidens meginhufr - det kraftige bordet. Skroget er gjerne bygd av fire bordganger, furu på furu. Betene blir helst kalt bekk i Sogn og Sunnfjord. Sognebåtene er temmelig like Sunnfjordsbåtene. Sistnevnte har breiere og mer markert innhule halser/kjølbord. Les mer …
 Replika av Halsnøybåten på Forbundet KYSTENs landsstevne 2014. Foto: Chris Nyborg er en trebåt fra omkring 200 e.Kr., det vil si i romersk jernalder, som det ble funnet rester av på Halsnøya i Kvinnherad i 1896. Finneren, Johannes Jørgenson Tofte, tok vare på plankebitene etter at student Johannes Silseth hadde ment at de var interessante. Sistnevnte fikk dem undersøkt av museumsfolk fra Bergen, og de kom med den overraskende dateringa. Dessverre ble bitene noe ramponert, trolig av naboer til Johannes Tofte. Johannes G. Eide har laget en rekonstruksjon, der han på grunn av manglende deler måtte gjøre noen antagelser for å få en sjøverdig båt. Båten har blitt omtalt som den første moderne båten vi kjenner i Norge. Bordene er utforma med gode eggjern. De er lagt med overlapp, med vevnad av ull som tetning mellom bordgangene. Bordene var surra sammen med lindebast eller vidjekvister. Det er også rester av tjære som viser at man allerede så tidlig brukte dette som tettemiddel. Les mer … |
|
|
| Se også
|
|
|
| Kategorier for Båtbygging
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
