| Om Husflid
|
 Husflid - kunstnerisk og praktisk på samme tid. Foto: Olve Utne (2013) Husflid er produksjon av ulike gjenstander, redskaper, plagg eller annet som kan utføres hjemme med nokså enkle midler. Ofte begrenser en det til å gjelde produksjon med tradisjonelle metoder og former/motiv, men også mer moderne uttrykk kan regnes med i huflidsbegrepet. Husflidsprodukter er gjerne brukskunst, der dekoren og nytteverdien begge er helt sentrale. Typiske former for husflid er veving, strikking, søm, treskurd, beinskurd og smikunst. En regner også enkelte former for folkekunst, som rosemaling, og bunadssøm med i huslidsbegrepet. Ordet ble i først brukt i Norge i denne betydningen av Henrik Wergeland omkring 1830.
Bakgrunnen for husflid er den tradisjonelle hjemmeproduksjonen som foregikk på gårder og plasser rundt om i landet, for eget bruk eller for salg eller bytte. Takket være tradisjonsbærere som har formidla gamle teknikker har mye av kulturarven som ligger i husfliden blitt tatt vare på, men det er også mange teknikker som har gått tapt. På 1800-tallet begynte man mange steder å danne husflidsforeninger som kunne formidle og ta vare på tradisjonene, og Den Norske Husflidsforening ble stiftet i 1891. I dag er mange lokale og fylkesvise lag organisert gjennom Norges Husflidslag. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Væren i Gjesdal sitt kommunevåpen viser både til sauehaldet som landbruk og til ullvareproduksjonen som har så lang tradisjon i bygda. kjenneteikna Rogalands-bygda Gjesdal på 1800-talet. Eilert Sundt omtala bygda som særleg «vinskibelig» (flittig, tiltaksam), og han vigde eit eige kapittel til Gjesdal i boka si Om Husfliden i Norge frå 1867. I fyrste rekkje dreia det seg om ullspinning og marknadsretta vadmålsveving, men også handverksproduksjon for sal av ljåar, vognhjul og anna utstyr og reiskapar til jordbruket. Særlig utviklinga av ullvareproduksjonen er eit eksempel på heimeindustri eller « protoindustri» som utviklar seg i ubroten linje til moderne maskinbasert storindustri. Medan Gjesdal før 1870 var ei rein landbruks- og handverksbygd, var det i 1915 11 til dels store industriverksemder der med ei industrisysselsetjing på 331 årsverk. Fremst blant desse verksemdene var ullvarefabrikken som Ole Nielsen bygde opp på Ålgård frå 1870 av ( A/S Aalgaards Uldindustri frå 1874). Les mer …
 Foto: Ukjent opphavsperson, 1949. har vært knyttet til mange typer bedrifter, institusjoner, organisasjoner og privatpersoner opp gjennom århundrene. Fram til slutten av 1800-tallet var det ofte snakk om kortvarige og uformelle kurs og tilbud. I tillegg har det dels vært brukt ulike begreper om samme type utdanning i ulike perioder, dels samme begrep om ulike typer utdanninger. Dette gjør det utfordrende å prøve å kartlegge feltet.
I første halvdel av 1800-tallet, da begrepet husflid kom i bruk, omfattet det produksjon av enkle bruksgjenstander av alle slag til hjemmet og for salg, men da som binæring. På slutten av århundret ble husfliden i økende grad knyttet til folkekunsten, og nærmet seg da det profesjonelle håndverket. Dette fikk også betydning for utdanningen. Da husflid kom inn som fag i allmueskolen i siste halvdel av 1800-tallet, ble det gjerne kalt håndgjerning eller håndarbeid og på den måten skilt fra mer avanserte former for husflid. Fra omtrent samme tid ble husflidsskolene for barn og ungdom ofte kalt håndgjernings- eller arbeidsskoler. Les mer …
 Rosemalt kiste fra Sauherad i Telemark, 1835. Ukjent kunster. Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum Rosemaling er et navn på tradisjonell dekorativ maling i bondesamfunnet fra 1700-tallet og seinere. Den ble særlig utvikla i Hallingdal og Telemark, men også områder som Numedal, Setesdal, Vest-Agder og Valdres fikk en rik rosemalingstradisjon. Den består av rik rankeornamentikk basert på blomsterbarokkens svulmende roser og frukter. Fra 1740-åra begynte man å gå mot slankere og mer elegante former lånt fra regence og rokokko, og rundt 1750 kommer det pårvirkning fra louis-seize og noe senere empire og nyklassisisme. Man finner til tider figurer, men disse har liten betydning for rosemalinga. Målet er å fylle flater i en stil som er utvungen, med klare og kraftige farger. I begynnelsen ble rosemaling særlig brukt til dekorasjon av kister, ølboller og andre mindre gjenstander. Etterhvert begynte man også å dekorere senger og skaper, og fortsatte med vegger og tak.
Mange bygninger, både privatbygg og kirker, ble dekorert med rosemaling. Et eksempel er Rosekyrkja (Stordal gamle kyrkje) i Stordal kommune, som regnes som en av de mest dekorerte kirkene i Norge. Les mer …
 «Søljer» bundet av tæger. Vest-Telemark ca 1975. Tågarbeid er et bindingsarbeid og en utbredt håndverksteknikk både i Norge og i andre land.
I Norge er nesten all kurvbinding utført med tæger av kløvde bjerkerøtter. Det er mulig å bruke røtter av gran, furu, einer eller or, men disse er ikke så smidige som bjerk. Enkelte landsdeler kan ha sine særtrekk og teknikker.
Bjerkerøttene finner en lettest i gamle torvmyrer, men kan også finnes i sandbanker ved sjøkanten, i sagflishauger og lignende. Innsamlingen av røttene foregår helst tidlig på våren når barken svår lett av, men de kan sankes helt til frosten kommer. De sterkeste tegene sankes på ettersommeren og høsten. Røttene må barkes, renses og oftest( splittes) kløves. Tægene kløves fra den tykkeste enden og frametter. Det er en fordel at røttene er så lange som mulig. Les mer … |
|
|
| Se også
|
|
|
| Kategorier for Husflid
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
