Francis Sejersted
Francis Sejersted (født 8. februar 1936 i Aker, død 25. august 2015 i Oslo) var professor i historie ved Universitetet i Oslo. Han var også leder i Nobelkomiteen fra 1991 til 1999, og styreleder i Stiftelsen Fritt Ord fra 2000 til 2011. Som historiker er han nok mest kjent for sin innsats for å etablere økonomisk historie som disiplin, men han arbeida også mye med politisk historie.
Familie
Francis Sejersted var sønn av høyesterettsadvokat Fredrik Christian Steffens Sejersted (1901–1987) og Nicoline Harbitz (1903–2006). Han var fetter av Knut Sejersted Selmer (1924-2009) og Hans Fredrik Dahl (f. 1939).
Liv og virke
Sejersted vokste opp på Bestum i Oslo. Han tok examen artium ved Ullern høyere almenskole i 1954, og begynte å studere filologi ved Universitetet i Oslo. I 1957 ble han formann i Den Konservative Studenterforening, og i 1962 i Det norske Studentersamfund. Første del av utdanninga var ferdig i 1965, da han ble cand.philol. med hovedfag i historie. Deretter begynte han å arbeide med et prosjekt leda av Andreas Holmsen og Mathiesen-Eidsvold Værk. Han ga rett etter eksamen ut Kræmmeren og hans hus om handelsfirmaet Anthon B. Nilsen, så han var i ferd med å etablere seg innafor bedriftshistorie og økonomisk historie. Et mindre studie om sentralbanksjef Nicolai Rygg og pengepolitikken i 1920-åra ble også viktig for hans videre virke som historiker.
I 1964 ble han gift med lektor Hilde Robberstad (f. 1941, som var datter av førstearkivar Magnus Robberstad (1907–1994) og Dorothea Oftenæs (1915–2005).
I 1971 fikk han stilling som dosent ved UiO, og i 1973 fikk han et nyoppretta professorat i økonomisk og sosial historie. Han satt i denne stillinga til 1998, og ble deretter forsker ved Institutt for samfunnsforskning. Sammen med Even Lange og Tore Jørgen Hanisch formulerte han i 1970-åra den ledende forståelsen av hvordan Norge kom ut av den økonomiske krisa i 1930-åra. I deres framstilling var det teknologisk endring og vekst i hjemmenæringene som overvant krisa, ikke keynesiansk etterspørselsvekst eller eksport. Synet har senere, i 1990-åra, blitt utfordra av blant annet Einar Lie, Erlend Bjørtvedt og Christian Venneslan.
Embetsmannsstaten på 1800-tallet ble også et tema i hans forskning. Han presenterte en teori om den forutsigbare rettsstat som brøt med den dominerende tradisjonen i historieforskninga. Dette førte til en langvarig strid, med særlig Jens Arup Seip som motstander. Innen økonomisk historie fokuserte han mye på institusjons- og bedriftshistoriske studier, hvor han satte de økonomiske forholdene inn i en større sammenheng ved å ta for seg alle sider ved driften. Han var motstander av reduksjonistiske forklaringer i politikk og økonomi, og fra slutten av 1980-åra kritiserte han også de teknologideterministiske teoriene, som hever at samfunnsutviklinga blir drevet av en relativt upåvirkelig teknologisk utvikling. Han mente at utviklinga kunne og burde styres. Sejersted var med på å grunnlegge Senter for teknologi og menneskelige verdier, der det ble gjort mange studier innen teknologiutvikling. Fra 1988 til 1998 var han leder for senteret.
Gjennom Sejersteds studier kom han også fram til begrepet «demokratisk kapitalisme», der han presenterer et demokratisk innstilt småborgerskap som den formende kraft i utviklinga av samfunnsinstitusjoner fra tidlig på 1800-tallet og framover. Fraværet av et industrielt storborgerskap, og småborgerskapets vilje og evne til å lede an, ble sentralt i hans forståelse av nasjonale økonomiske og politiske særtrekk i norsk historie. Politisk var det ikke alltid enkelt å plassere Sejersted. Han tilhørte Høyre, men hadde en liberal innstilling som førte til at hans meninger ofte ble oppfatta som radikale.
Han ble medlem av Nobelkomiteen i 1982, og leder fra 1990 til 1999. Flere av tildelingene i denne perioden ble oppfatta som kontroversielle, men alt i alt økte prisens anseelse internasjonelt.
Francis Sejersted ble medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi i 1976, Norges Tekniske Vitenskapsakademi i 1995 og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i 2001. Han var også medlem av akademier i andre land, og han var æresdoktor ved Linköpings universitet. I 1994 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden, og han mottok også Dannebrogordenen og Nordstjärneorden.
Ettermæle
I sin artikkel om Francies Sejersted i Norsk biografisk leksikon, gir Einar Lie denne beskrivelsen av ham (utdrag):
| Det er ikke tilfeldig at Sejersted gjennom mange år ble betrodd posisjoner der krevende vurderinger måtte foretas i et felt av sterke synspunkter og interesser. Den mest synlige av disse oppgavene var det internasjonalt fremtredende vervet som leder for Nobelkomiteen. ... Utad framstod Sejersted som konvensjonell og kontrær på samme tid. Hans liberale grunnholdning ledet ham tidvis til standpunkter som fremsto som radikale i en løpende samfunnsdebatt. Han var en høyremann som ble sitert vel så mye i avisen Klassekampen som i Aftenposten. Han var gjerne skeptisk til statlige intervensjoner, men hadde en verdimessig forankring som skapte like sterk distanse til en rendyrket markedsliberalisme. | ||
Francis Sejersted er gravlagt i familiegrav på Vestre gravlund i Oslo. Tittelen Professor er benyttet på gravminnet.
Kilder
- Lie, Einar: Francis Sejersted i Norsk biografisk leksikon.
- «Francis Sejersted er død» i VG, publ. 2015-08-25, lest samme dag.
- Francis Sejersted på Wikipedia på bokmål og riksmål