lokalhistoriewiki.no

Hirden

For middelalderens hirdorganisasjon, se hird

Hirden var en halvmilitær organisasjon innenfor Nasjonal Samling. Den ble opprettet i 1933 og tvangsoppløst ved den tyske kapitulasjonen i 1945. Hirden var opprettet etter mønster av den tyske Sturmabteiling (SA), som en politisk aksjonsgruppe. I utgangspunktet var Hirden ment for den aktive kjernen i partiet, men i løpet av krigen ble medlemskap obligatorisk for alle partimedlemmer. Omkring 8500 mennesker var i løpet av perioden medlem av Hirden.

Hirden marsjerer på Grønland i Oslo.
Foto: Ukjent

Uniformering

 
Uniform Rikshirden
Foto: NS årbok 1944

Medlemmene skulle når de var i tjeneste bære uniform med militært snitt. Politiske uniformer ble forbudt i Norge fra mai 1933, og de måtte derfor kraftig begrense bruken av uniform. Etter den tyske invasjonen krevde Vidkun Quisling dispensasjon fra forbudet, og på høsten ble forbudet opphevet. Hirdmedlemmene gikk fra da av i uniform når de var i tjeneste, og mange medlemmer brukte den til daglig.

Uniformen var mørk gråblå, med en kepi (sylinderformet skyggelue) som hodeplagg. Mange brukte ridestøvler til uniformen, men det var ikke påkrevet. På overarmen bar de armbind med solkors med sverd. Partimedlemmer hadde en grønn uniform, men Quisling og andre NS-ledere brukte ofte hirduniformen. Selv om medlemskap ble obligatorisk ble hirdtjeneste regnet som en fritidsaktivitet, så de fleste medlemmene måtte selv bekoste uniformen.

Virke

Ordensvern før krigsutbruddet

Hirden het først Specialavdelingen, forkortet SA, og medlemskap var frivillig for NS-medlemmer mellom 18 og 45 år. Mange av de første medlemmene kom fra Leidangen. Mange av de første lederne og instruktørene hadde bakgrunn fra Forsvaret. De hadde som oppgave å holde ro og orden på partiarrangementer, og drev fysisk fostring gjennom styrketrening, og boksing og var hovedsakelig slåsskjemper som også måtte tåle å få juling. Det lyktes imidlertid aldri å få den brede rekrutteringen som deres tyske forbilde Sturmabteilung (SA) hadde, det er anslått at det neppe var mer enn rundt 200 medlemmer.

I september 1934 fikk organisasjonen navnet Hirden, et navn som henspiller på de styrkene som stormenn holdt seg med i vikingtida, hirder. En viktig årsak var nettopp å distansere seg fra å bli assosiert med den tyske organisasjonen, og en ville ha et navn som var forankret i nork og norsk historie. De ble kalt partiets ideologiske og politiske soldater. Hovedoppgaven, og den viktigste grunnen til at Hirden ble opprettet, var fortsatt vakthold under Nasjonal Samlings møter og taler, da disse ofte ble angrepet av politiske motstandere. Hirden ble derfor ofte omtalt som «Ordensvernet». Men iblant hadde de også som oppgave å skape uro på arrangementene til de politiske motstanderne.

Leder den første tiden var offiseren Carl Johan Stenersen og startet arbeidet med å omdanne en gjeng med slosskjemper til fast, militær struktur, men han trakk seg 1. mars 1935 på grunn av politisk uenighet med den linjen Nasjonal Samling hadde slått inn på. Stenersen ble senere dekorert for sin innsats på alliert side under krigen.

Det ble gjennomført omfattende ideologisk skolering, eller indoktrinering, av medlemmene. Organisasjonen var delt inn i forskjellige forband etter mønster av SA.

Hirden bar i denne perioden ikke våpen, men det var vanlig at de hadde slagvåpen tilgjengelig når de hadde vakttjeneste ved politiske møter.

Under okkupasjonen

 
Plakat fra Holmenkollbanen, 1942. Hirden hadde året før fått politimyndighet, og skulle passe på at ingen demonstrerte mot okkupasjonsregimet på T-banen.
 
Stortingsgata 20 var under okkupasjonen rekvirert som Hirdens Hus
Foto: Chris Nyborg

Fortsatt ordensvern

Senhøsten 1940 kom Hirdmedlemmer en rekke ganger i slåsskamp med jøssingungdommer. Dette minte om den tjenesten de hadde utført i 1930-åra, men måten de taklet det på var uheldig for partiet. Hirden ble derfor bedt om å ha en lavere profil.

Helgen 1. og 2. november 1941 var det en stor mønstring av Hirden i Oslo, som ble avsluttet med 3120 hirdmedlemmer parderte og definerte for Quisling i en fire kilometer lang marsjkolonne før de ble oppstilt på Universitetsplassen hvor Quisling talte og det ble avlagt en samlet ed til Quisling:

Jeg sverger dig, Vidkun Quisling som Fører for det norske folk, å være tro og tapper, og lover dig ubrytelig lydighet inntil døden. Så sant hjelpe mig Gud.

Fra 1941 var medlemskap i Hirden obligatorisk for mannlige partimedlemmer født mellom 1920 og 1924. Dette ble utvidet til alle mellom atten og tretti år. Fra 1943 ble det obligatorisk for alle mellom atten og 55 år, men dette ble aldri helt gjennomført i praksis. Med disse reglene skulle det vært opp mot 30 000 medlemmer, men man klarte altså ikke å få inn mer enn omkring 8500.

Politimyndighet

Hirden fikk i mars 1941 politimyndighet, og bisto ofte Statspolitiet og Gestapo ved arrestasjoner, razziaer og gatekontroller. Allikevel var Hirden i denne perioden en nokså passiv organisasjon, som sto helt i skyggen av den tyske okkupasjonsmakten. Det ble lagt mest vekt på den politiske indoktrineringen.

Militarisering

 
Ministerpresident Vidkun Quisling og hirdsjef Oliver Møystad inspiserer en avdeling fra Rikshirden i Grefsrudleiren sørvest for Holmestrand i daværende Botne kommune.
Foto: Riksarkivet (1943).
 
Stabsjef Orvar Sæther.
Foto: Schrøder/Trøndelag Folkemuseum (1944).

Utover i krigen brukte Hirden Grefsrudleiren i Botne kommune, sørvest for Holmestrand som treningssenter, denne var opprinnelig en leir satt opp for tyske soldater umiddelbart etter det tyske felttoget i 1940, senere rekruttskole for Den norske legion, og brukt av Hirdvaktbataljonen/SS-Vaktbataljon 6.

I april 1942 ble Førergarden opprettet som en væpnet avdeling som skulle fungere som Vidkun Quislings personlige livvakt og partiets paradeavdeling. Med motto: «Aldri vike – aldri svike», besto den av 2-4 kompanier, hvert på rundt 150 håndplukkede frivillige. Dette var etterhvert NS-statens eneste faste styrke som var væpnet, i tillegg til enkelte enheter fra Hirden.

Den 14. august 1943 ble Hirden en del av militærvesenet. Dette sammenfaller med en omfattende tysk opprenskning i politiet, som skapte stort behov for forsterkninger. Deler av Hirden ble innkalt til våpenøvelser i tysk regi, slik at de kunne fungere som reservepoliti.

Etter at politigeneral og sjef for Statspolitiet Karl A. Marthinsen også ble sjef for Hirden våren/sommeren 1944 ble det gjennomført omfattende organisatoriske endringer av Hirden, stabene ble kuttet ned og mer operative og skarpe enheter som Hirdens Bedriftsvern (HBV), og kort tid etter ble Hirdens Alarmenheter (HAE) ble opprettet og ble satt i stand til å kunne utførte militære operasjoner på egenhånd i Norge og slik utfylle både Statspolitiet, tyske militæravdelinger og det tyske sikkerhetspolitiet. Marthinsen ønsket særlig å rekruttere tidligere frontkjempere til disse enhetene. Disse ble finansiert over statsbudsjettet og ikke over Nasjonal Samlings eget budsjett. Tilsammen hadde det et mannskap på 2090 mann som var underlagt den tyske politigeneralen, men Nasjonal Samlings fører måtte gi samtykke når de skulle settes under tysk kommando under operasjoner. Med unntak av spesialenhetene HBV og HAE var imidlertid fortsatt resten av Hirden som regel ubevæpnet.

Hirden ble på denne tiden i realiteten delt mellom en operativ, militær del med bevæpnede og kampklare avdelinger, og en annen del, for de som ikke var i stand til slik tjeneste, en del som skulle fungere som politiske soldater med virke av mer ideologisk karakter.

Mannskaper fra HAE og HBV ble blant annet satt inn i vaktholdet av bygninger i Oslo som kunne ble et sabotasjemål, som departementskontorene, tyske militære bygninger, Stortinget, lokalene til Fritt Folk, Hirdens garasjeanlegg og hovedkvarter. Statspolitiet fikk også bruke disse mannskapene til vakthold ved sine kontorer i Kronprinsens gate 10 og ved Bredtveit fengsel. Enhetene hadde tilsvarende oppgaver i andre byer.

NS' ledelse så HBV og HAE som kimen til en ny, norsk hær basert på allmenn verneplikt. De begynte å sende ut innkalling til medlemmer som avtjente hirdplikt, men det viste seg at også disse nektet å utføre militærtjeneste. I stedet for å få inn bekreftelser på mottatt ordre kom det en rekke utmeldinger fra partiet. I februar 1945 ble det forsøkt å innkalle regulære bataljoner, en i hvert fylke, men bare en liten andel av de innkalte møtte og forsøket var totalt mislykket. På dette tidspunkt må det ha vært klart for de fleste at Tyskland var i ferd med å tape krigen, ikke minst blant NS-medlemmer som hadde tilgang til radio.

Germanske SS Norge var formelt en del av Hirden, men var i realiteten underlagt Allgemeine SS. Mange medlemmer var skeptiske til denne enheten, fordi den så tydelig var under tysk kontroll. Men Marthinsen, som var germansk orientert, knyttet disse virksomhetene nærmere sammen ved å flytte Hirdens Førerskole på Sørmarka som ga tre måneders kurs for tropps- og overlagsførere, til Kongsvinger festning der også Germanske SS Norge hadde utdannelse av sine mannskaper.

Ledere

Som leder for Nasjonal Samling var Vidkun Quisling også øverste leder for Hirden. Under ham var det en landshirdsjef, en posisjon følgende personer hadde:

Leder Periode Kommentarer
Carl J. E. Stenersen 1934–1935 Sluttet av politisk uenighet, flyktet til Storbritannia, dekorert for alliert krigsinnsats
Johan Bernhard Hjort 1935–1937 Meldte seg ut av NS 1937
Orvar Sæther 1937–1940 Senere stabsjef. Dømt til 18 års tvangsarbeid, løslatt 19. februar 1951
Konrad Sundlo 1940–1941 Livsvarig fengsel ved rettsoppgjøret, benådet 1952
Oliver Møystad 1942–1944 Dømt etter krigen til 10 års tvangsarbeid og 150 000 kroner i bot, løslatt i 1950
Karl Marthinsen 1944–1945 Også sjef for Statspolitiet, likvidert av motstandsbevegelsen 8. feb. 1945
Henrik Rogstad 1945 Begikk selvmord 10. mai 1945

Enheter

 
Verveplakat fra 1944, sannsynligvis tegnet av Harald Damsleth.
Foto: Justismuseet

Rikshirden

Den opprinnelige Hirden fikk navnet Rikshirden daen rekke forband ble utskilt fra dette og opprettet etter behov. Rikshirden og de underliggende enhetene var for menn over 18 år.

Enhetene som var underlagt Rikshirden var:

Forband Eksisterte Hovedoppgaver
Rikshirden 1933–1945 Ordensvern og propaganda
Hirdens Etterretningstjeneste 1941–1945 Informasjon om politiske motstandere og folkestemningen.
Førergarden 1942–1945 Quislings livgarde og NS' paradeavdeling.
Hirdens Flykorps 1942–1945 Frivillige hjelpemannskap for Luftwaffe
Hirdmarinen 1942–1945 Ment som kimen til en ny norsk marine
Hirdens Alarmenhet 1944–1945 Vakthold og assistanse til Statspolitiet
Hirdens Bedriftsvern 1944–1945 Beskyttelse av industri og statsinstitusjoner mot sabotasje

Andre hirdenheter

Forband Eksisterte Hovedoppgaver
Kvinnehirden Sanitetstropp og assistanse ved store arrangementer, fra 1941 formelt en del av NS Kvinneorganisasjon.
Germanske SS Norge 1942–1945 Formelt underavdeling av Hirden, men i realiteten under Allgemeine SS.
Småhirden For smågutter
Guttehirden For unge gutter
Jentehirden For småjenter
Unghirden For unge jenter

Organisasjon

Hirden var hierarkisk organisert etter militær modell med Rikshirden øverst. Hirden hadde ellers en desentralisert struktur med regionale og lokale avdelinger med egne hirdførere.

  1. NS' fører (Vidkun Quisling)
  2. Hirdsjefen og Rikshirdstaben
  3. Hirdfordelingen (Hirddivisjonen)
  4. Regiment (3 fylkinger)
  5. Fylking (2–6 sveiter)
  6. Sveit (inntil 4 tropper, minimum 130 mann)
  7. Tropp (3 lag og stab, rundt 40 mann)
  8. Laget (10–12 mann)

Rikshirden var fram til sommeren 1944 delt inn i syv regimenter:

  1. Regiment Viken, medlemmer fra Østfold, Vestfold, deler av Akershus og Buskerud
  2. Regiment Eidsivating, medlemmer fra Hedmark og Oppland
  3. Regiment Hafrsfjord, medlemmer fra Rogaland, Agder-fylkene, Telemark
  4. Regiment Gulating, medlemmer fra Hordaland, Sogn og Fjordane, søndre del av Møre og Romsdal
  5. Regiment Frostating, medlemmer fra Nordre del av Møre og Romsdal, Trøndelag, søndre del av Nordland
  6. Regiment Haalogaland, medlemmer fra store deler av Nordland, Troms og Finnmark
  7. Regiment Viking, medlemmer fra Oslo og deler av Akershus

Som en del av omorganiseringen sommeren 1944 ble de syv regimentene lagt ned, og erstattet med tre hirdforelingsdistrikter, ledet av hver sin fordelingsfører.

Grader

 
Distinksjoner for Rikshirden.
Foto: Håndbok for Rikshirden, side 22–23. (1943).
Grader
Hirden Norges SS / GSSN Allgemeine SS
Hirdmann SS-mann SS-Mann
Nestspeider SS-stormmann SS-Sturmmann
Speider SS-rodefører SS-Rottenführer
Nestlagfører SS-nestlagfører SS-Unterscharführer
Lagfører SS-lagfører SS-Scharführer
Kommandersersjant SS-nesttroppfører SS-Oberscharführer
Troppsfører SS-troppfører SS-Hauptscharführer
Nestsveitfører SS-neststormfører SS-Untersturmführer
Sveitfører SS-stormfører SS-Obersturmführer
– SS-høvedsmann SS-Hauptsturmführer
Fylkingfører SS-stormbannfører SS-Sturmbannführer
Nestregimentfører SS-neststandartfører SS-Obersturmbannführer
Regimentfører SS-standartfører SS-Standartenführer
– SS-nestbrigadefører SS-Oberführer
– SS-brigadefører SS-Brigadeführer
Stabssjef Stabsleder –

Publikasjoner

Hirdens viktigste tidsskrift var månedsbladet Hirdspeilet. I tillegg hadde man Ideologisk månedshefte for Hirden, med sterk vekt på politisk opplæring. I 1940 begynte utgivelsen av ukeavisa Hirdmannen, som var agitatorisk og sterkt antisemittisk.

Rettsoppgjøret

Medlemskap i Nasjonal Samling ble regnet som landssvik, og samtlige medlemmer av Hirden kunne derfor stilles for retten. Under rettsoppgjøret etter krigen ble det å ha utført hirdtjeneste naturlig nok regnet som mer alvorlig enn det å ha vært passivt medlem eller å ha vært tilsluttet andre deler av partiet.

De handlinger som ble utført som hirdmedlem hadde også naturllig nok mye å si med hensyn til straffeutmåling.

Litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Hirden&oldid=2520349»