Kjeldearkiv:Smed Ottar Arne Iversen

Smed Ottar Arne Iversen
Ottar A. Iversen og hustru Jørunn.jpg
Pensjonist Ottar Arne Iversen og fru Jørunn, her foran Trondenes kirke, Harstad.
Kjeldeinformasjon
Født: 10. mai 1923
Nedtegnet av: Gunnar E. Kristiansen
Beskrivelse: Intervju med smeden Ottar Arne Iversen, foretatt 3-4 oktober 2010.
Viktig: Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Ottar Arne Iversen, f. 10. mai 1923 i Trondenes herred, er en pensjonert maskinsmed og vaktmester, sønn av Ingvart Iversen fra Gamnes i Trondenes, f. 1891 og hustru Anna f. Larsen. Ottar fulgte i opphavets fotspor, og overtok etterhvert farens rolle som ettertraktet smed med sans og stolthet for sitt yrke. Om det var arv eller miljø som gjorde ham så ansvarsfull vet vi ikke, men ved farens død i 1955 tok Ottar det fulle ansvar for sin mor og sine yngre søsken.

Det finnes flere «monumenter» etter Iversen-smedene i Nord-Norge, hvorav festene til kirkeklokkene og et smijernsrekkverk på Trondenes kirke vel er de som utmerker seg. På grunn av yrkesskade skiftet Ottar beite i 1970 og ble en respektert vaktmester for Trondenes-innvånernes barne- og ungdomsskole; Hagebyen skole, fram til han pensjonerte seg i 1989.

Opphavet til Ottars yrkesvalg

Da Ingvart Iversen var 17 år gammel begynte han i lære hos smedmester Kornelius Korneliussen, som drev relativt stor forretning i Samasjøen, der han også tok inn mange lærlinger som seinere ble dyktige dampmaskinister. Ja, man kan si at dampmaskinistene ble uteksaminert på løpende bånd fra den anerkjente smieforretningen i Samasjøen. Så gikk de gjerne videre til Harstad Mek. Verksted som var godkjent for å få praksis som dampmaskinist. Da Ingvart var utlært hos Korneliussen, reiste han først til sjøs med det mål for øye å bli dampmaskinist, seinere fikk han ansettelse som smed hos Kaarbøs Harstad Mek. Verksted, hvor han var til han ble ansatt i «vegsmia», Statens Vegvesen sin smie, som den gang hadde tilhold der det flere tiår seinere ble reist rekkehus – i Samasjøvegen nr ??-??. Det er herfra at Ottar husker sitt største svennstykke fra samarbeidet med far Ingvart.

Kirkeklokkene på Trondenes

Smedene som arbeidet på vegsmia fikk lov til å påta seg «privatarbeid», og bruke esse og nødvendig verktøy i smia til å utføre arbeidet. Dette var vel i røynda et nødvendig «frynsegode», etter som tarifflønna ofte ikke strakk til for å forsørge de mange store barnefamiliene i mellomkrigstidas Norge. Våren 1939 fikk Ingvart Iversen tilslaget på jobben med å reparere oppheng, bolter og kolber til de to kirkeklokkene tilhørende Trondenes kirke. Det skal ha vært klokkeren som besørget at arbeidet ble gjort, idet han hadde lagt merke til at klokkene svingte noe merkelig til de siste gudstjenestene. Da dette sammenfalt med at kirkebygget også skulle gjennomgå en stor restaurering, høvde det vel bra å få tatt ned klokkene, som likevel ikke ble nødvendig da kirka ville stå tom i lengre tid. Anbudet for arbeidet lød på i overkant av 100 kroner, men måtte restaureringen til tross, være ferdigstilt til påsken 1939. Arbeidet omfattet å få heist ned klokkene, laget nye klaver og bolter samt muttere til den nye festeanordningen, dernest måtte okselærsstroppene som de om lag 30 kilo tunge kolbene hang i, skiftes etter som de bar preg av desenniers slitasje. Ottar ble fortalt at klokkene ikke hadde vært nede før, etter at de ble montert på 1500-tallet, men de hadde nok vært nede for omstøping to ganger tidligere, siste gang i 1792. Likevel var det da 140 års slitasje som nå ble reparert. De nye lærstroppene ble sydd av en av byens skomakere. Ottar deltok i alle arbeidsoperasjonene med klokkene på Trondenes. Det likeste var likevel å få være sin fars oppslager. Hva fortjenesten ble på arbeidsoppdraget, har vi ingen opptegnelser eller minner om, men med de operasjoner og tid oppdraget tok, ble det neppe den helt store fortjenesten. Denne subjektive analysen er trukket på grunnlag av vissheten om at kirkens menn fant anbudet fra Statens vegvesens smie alt for dyrt.

 
Dette smijernsrekkverket ble produsert og montert på sakristitrappa bak Trondenes kirke av smed Ottar Iversen, Harstad i 1950.
Foto: Gunnar Reppen, 2010

Maskinsmed Ottar Iversen

I 1936 startet Ottar på sin løpebane som maskinsmed, som på forhånd så å si var stukket av hans far. De første fem-seks åra gikk han sin far til hånde i vegsmia, men i 1942 ble det tatt inn flere ungdommer og halvvoksne menn til det arbeidet som skulle utføres for Deutsche Kriegsmarine ved Ejnar S. Nielsens Mek Verksted, der også gamle Iversen nå var ansatt. Unge herr Iversen ble fort anerkjent som en meget dyktig oppslager og fikk som sådan anerkjennelse både i form av ord og vanskelige arbeidsoppgaver.

18. juni 1941

Tidlig onsdag morgen, den 18. juni 1941, klokka kunne vel være om lag halv sju; Ottar var på tur ned Naustvegen mot Samasjøen, han skulle på arbeid i vegsmia. I krysset med Garverivegen møtte han to tyske offiserssoldater i full mundur som hadde vært i Holst-gården, de hadde Per Spilling mellom seg. Ottar forsto at advokaten måtte være arrestert. Men at han skulle bli en av de siste Harstad-væringer som så Spilling i live, det forsto han selvsagt ikke der og da. (Spilling ble skutt på Bardufoss 1942).

Quisling-suppe og andre minner fra krigstida

Arbeidsdagen på Nielsen-verkstedet begynte kl. 07.00 og var ikke avsluttet før kl. 17.00, men kl. 11.00 ble det servert suppe i en aluminiumskopp lik den Forsvaret seinere gikk til anskaffelse av. Dvs på lørdagene arbeidet man til kl 1300. Suppa, som var relativt næringsrik, varm og velsmakende, fikk snart tilnavnet Quislingsuppe. Ottar mener at oppskrifta på suppa må ha vært tysk, men ut over at det var en form for kjøttbuljong med grønnsaker som kål og gulrot kan han ikke gi noen nærmere beskrivelse av den. Opprinnelig skulle nok suppa vært kokt av storfekjøtt, men det eneste kjøttet Ottar kan huske var i suppa en og annen gang, var småkvalkjøtt, som for øvrig smakte godt. Sjølve produksjonen av delikatessen foregikk på Kaarbøverkstedet, og ble fraktet i isolerte kontainere som rommet om lag 50 liter. Transporten ble besørget av store lastebiler. Middagspausen var mellom kl. 13.00-14.00, da gikk de, som bodde slik til, heim og spiste. Arbeidsoppgavene verftet fikk var i stor grad basert på vedlikehold og reparasjoner av Deutsche Kriegsmarines mindre fartøyer og norske fraktefartøyer i tysk tjeneste. En litt spesiell episode Ottar minnes, var da en ung mann som arbeidet i byssa på en av tyskerbåtene kom bort til ham med en bolle med et gedigent tysk måltid mat som besto av erter, kjøtt og flesk. ”«Æ lika no egentli` `kje kokaflæsk, men du kainn tru de` glei godt ned, og da æ sporte om hain ikkje kunne lægg oppi et par skeie tell, så kompisan mine og fekk smake, va karen snar å lægge opp!», forteller Ottar med sitt gode smil, og legger til at «(...)du veit, de va jo folk, tyskerten å, og ka de eillers gjole det va jo `kje deres ansvar.». Rett ofte ble «russefangene» (Sovjetiske krigsfanger) på Trondenes benyttet til forefallende arbeid på og rundt verftene i Samasjøen. Det kunne være grøftegraving, men også lossing av gods fra båter som for eksempel skulle opp på slipen. Ved et tilfelle hadde "han Bothner" plassert flere tynner med salt kvalspekk ut på området rundt fabrikken sin. Hvorfor det ble gjort slik spekulerte man på ved verftet, men de kom til at det kunne vært med det for øye at russefangene skulle få forsyne seg. Og det gjorde de da også. Så kom de inn i smia med et spann, en pøs eller det de fant, fylt med salt kvalspekk. Dette ble satt i essa - og en aldeles ubeskrivelig odør spredte seg over smia. "Russan døppa poteten i det varme kvalfettet og åt med stort velbehag", forteller Ottar. Når det av og til ble avtalt overtidsarbeid ble dette betalt avtalemessig, med inntil 50 % tillegg til grunnlønna. På direkte spørsmål om han minnes hva som ble gjort 1. mai, kan han fortelle at i 1945 tok de seg fri på Nielsen-verkstedet. Men han har ingen minner om at det nazistene kalte Arbeidets dag ble gjort til offentlig fridag i 1943: (Under «andre verdenskrig» ble Lov om arbeidets dag; 1. mai gjort virksom fra 1. mai 1943. Her ble det bestemt at 1. mai skulle være alminnelig fridag. Det innebar blant annet at folk som på grunn av sitt arbeids karakter var nødt til å gå på arbeid, skulle ha 100% tillegg til sin vanlige lønn, mens det for skiftarbeidere ble gjort en del spesifikke unntak. Tvistemål ble eventuelt avgjort av Sosialdepartementet).

Bolig på Kleiva og større ansvar

Skrubbhågveien 25 sto ferdig allerede i 1950, men selvsagt uten at området var regulert, slik at vannet ble innlagt først året etter at huset sto ferdig. Det vesentlige var å få tak over hodet, og det klarte familien Iversen med finansiell hjelp av Boligbanken – som i dette tilfelle mest sannsynlig var identisk med Noregs Småbruk- og Bustadbank, som 1947 fikk denne betegnelsen etter å ha gjennomgått en omfattende utvikling via Småbruk- og Boligbanken. I 1955 døde Ingvart, og som sønn i huset påtok Ottar seg ansvaret for sine søstre og mor. I 1965 sto bryllupet mellom Jørunn f. Hansen og Ottar, og i 1966 kom Are, som seinere (hittil) har velsignet sine foreldre med to barnebarn.

Karl Hansens verksted

Et par år etter krigens slutt begynte en merkbart positiv konjunkturkurve, som også slo godt ut blant verftsindustriens mange virksomheter i Vågsfjordens perle. Ved siden av Ejnar S. Nielsens Mek. Verksted hadde Karl Hansen etablert sin virksomhet, på samme område som Gjertsen & Co hadde drevet sin virksomhet. Seinere overtok ESN dette området slik at de kom til å grense mot det som enda litt seinere ble til Macks lager i Harstad. Dette verkstedet var kanskje ikke så «moderne» som ESN, men hadde til gjengjeld god bruk for gode smeder, hvorfor både Ingvart og Ottar gikk over til denne bedriften, som den gang hadde en relativt lang slip som kunne ta to ishavsskuter i ett trekk, men da ble riktignok belastningen tøyd til det ytterste, så det både knirket og gnagde «gjennom marg og bein». Det var selvsagt om å gjøre å tjene penger den gang også, derfor tok man kanskje unødige sjanser. På sitt beste beskjeftiget dette verftet om lag 15 mann, hvorav de fleste nok betjente mekanisk avdeling med dreiere og mekanikere, men altså også smeder og tømmermenn. Hos Karl Hansen ble det etter hvert Ottar som overtok ledelsen i smia. Dette trivdes han godt med, og da Trondeneskirka var ferdigrestaurert, vant verkstedet anbud på å lage smijernsrekkverket utenfor sakristiet, et arbeid som var som skapt for Ottar, men da med sin egen oppslager! Men bedriften led under en for lav investeringsevne, og da Ottar i 1968 ble utsatt for en arbeidsulykke under forvarmingen av et 2” stålrør som skulle bøyes, kom det som gjorde ham bestemt på å avslutte karrieren på verftet: På forskriftsmessig måte ble røret fylt med sand, for så å bli plugget igjen i begge ender. Så ble rører lagt på essa, og søkt gitt den rette valøren til å kunne la seg bøye i rett vinkel. Plutselig eksploderte røret, og Ottar fikk sandspruten i ansiktet. Dette ledet i sin tur til en varig svekkelse av begge øyene. Sanden som var benyttet hadde vært våt. Da det ikke var øyelege verken i Harstad eller Tromsø, ble Narvik sykehus alarmert og Ottars lengste og desidert verste drosjetur startet fra verkstedet i Samasjøen og de vel 120 kilometrene på krokete nordlandsveier til Narvik.

Hagebyen skole

Da stillingen som vaktmester ved Hagebyen skole ble utlyst våren 1970, var Ottar A. Iversen en av søkerne, og han dro da også det lengste strået. Høsten 1970 startet en helt ny karriere for smed Ottar Iversen. Han fikk arbeide med vedlikehold av skolens tekniske og mekaniske utstyr, mens skolens andre vaktmester, snekkeren, tok seg av sitt gebet. Ellers gikk vaktmestrene skift den gang. Det skyldtes dels at gymnastikksalen ble leid ut til lag og foreninger, og som derfor trengte oppfølging og nær døgnkontinuerlig ettersyn. Dessuten var dette en praktisk måte å få gjort nødvendig vedlikehold i klasserom som ikke var befolket med elever. Av de mer spektakulære arbeider vaktmester Ottar gjorde på Hagebyen skole, var de mange sybord han påtok seg å lage. De gamle trebordene var etter hvert blitt så vaklevorne at Ottar konstruerte sin egen modell produsert i ½” lettveggs-stålrør. En annen litt spesiell oppgave påtok han seg da skolen fikk pålegg om å lage en nødutgang på byggets bakside. Jobben innebar da å bore seg gjennom betongveggen og slå ut hullet for den karmen med ståldør ilagt brannherdet pakning som han hadde forarbeidet, for så å tette til med mørtel, blandet og herdet for formålet å skulle tåle påkjenningen av den relativt tunge ny-konstruksjonen. Jobben ble godkjent – både av arbeidstilsynet og branntilsynet. I en alder av 66 år lot Ottar arbeidshanskene falle. Han gikk inn i pensjonistenes rekker i 1989.

Kilder