Vidkun Quisling
Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling (født 18. juli 1887 i Fyresdal, død 24. oktober 1945) var en politiker og offiser som under okkupasjonen 1940–1945 ledet regjeringen utgått fra Nasjonal Samling og som samarbeidet med okkupasjonsmakten.
Quisling startet sin karriere ved den norske legasjonen i Moskva, og arbeidet så på nødhjelpsprosjekter sammen med Fridtjof Nansen. I 1931 ble han forsvarsminister for Bondepartiet, og satt fra 12. mai 1931 gjennom regjeringene Kolstad og Hundseid fram til 3. mars 1933. Den 13. mai det året stiftet han partiet det nasjonalsosialistiske partiet Nasjonal Samling sammen med Johan Bernhard Hjort.
Under den tyske invasjonen 9. april 1940 forsøkte Quisling å begå statskupp ved å proklamere en regjering som ikke hadde støtte verken hos de tyske okkupasjonsmakten eller i noen av de gjenværende sivile norske myndighetene. Samtidig var ikke enkelte av medlemmene ikke var spurt eller orientert om en slik «utnevnelse». Allerede 15. april måtte han derfor trekke seg til fordel for Administrasjonsrådet. Denne ble 25. september samme år erstattet av de kommissariske statsråder, og selv om Quisling ikke hadde noen formell posisjon blant disse, var det koordinerende formøter mellom de kommissariske statsråder og Quisling for de formelle vedtaksmøtene ble avholdt.
1. februar 1942 ble han med tysk samtykke ved statsakten på Akershus ministerpresident for en regjering der de fleste statsråder tilhørte Nasjonal Samling. Han ble i rettsoppgjøret etter krigen dømt til døden for landssvik og en rekke lovbrudd, blant annet for henrettelsen av Gunnar Eilifsen og henrettet ved skyting 24. oktober samme år.
Personlighet
I Hans Fredrik Dahls store, internasjonalt anerkjente Quislingsbiografi i to-bind beskrives hovedpersonen som sammensatt og Dahl trenger inn i hans tankeverden og filosofi, som Quisling selv kalte universismen. Dahl karakteriserer Quisling som en usedvanlig, men også en ensidig begavelse. Selvom Quisling fordypet seg i svært omfattende spekulasjoner, var dette på et amatørmessig filosofisk plan, og Quisling rettferdiggjorde sine handlinger på en virkelighetsfjern måte.
Slekt og familie
Han var sønn av prost Jon Lauritz Qvisling og Anna Caroline Bang. Han var eldst av fire søsken.
I 1922 ble han gift med Alexandra Andrejevna Voronin. Dette ekteskapet ble oppløst allerede omkring 1924.
Han ble gift for andre gang den 10. september 1923 i Kharkov med Maria Vasiljevna Pasek (1900–1980).
Unge år
Vidkun Quisling hadde sine første år i Fyresdal, der faren hadde vært sokneprest siden 1879, og også prost i Øvre Telemark prosti. Broren Jørgen ble født der i 1889. Da Vidkun var fire år gammel ble faren residerende kapellan i Strømsø prestegjeld i Drammen. Der bodde de i omkring ni år, og søstera Ester ble født der i 1893, og minstemann Arne i 1898. I 1900 flytta familien til Gjerpen, der faren ble sokneprest. Han ble også prost i Skien prosti.
Både Vidkun og broren Jørgen var glade i å lese og å lære. De beskrives som uadskikkelige, men samtidig hadde de svært ulik personlighet. Mens Jørgen Quisling var utadvendt og livlig, skildres den unge Vidkun som taus og alvorlig. Alle de fire søsknene tok examen artium i Skien, og alle var preseterister. I en søskenflokk med slike resultater omtales Vidkun som den mest begavede. Han tok artium i 1905, og begynte deretter på en militær karriere.
Det hadde stått mellom å følge i farens fotspor med teologistudier, å følge en av farens brødre inn i medisinstudiet, eller å følge en annen farbror i militæret. Det ble altså det siste, og i 1907 ble han uteksaminert fra Krigsskolen. I 1911 gikk han ut av Den militære høyskole, og begge steder var han den beste i sitt kull. På høyskolen fikk han den høyeste karakteren som noen gang er gitt der.
Han ble som løytnant utplassert forskjellige steder, og var særlig mye på Gardermoen. Deler av tida var han i generalstaben, og i 1917 ble han forfremma til kaptein.
Russland
I 1913 begynte han å lære seg russisk, noe som var vanlig blant aspiranter til generalstaben. Året etter døde søstera Ester, bare 21 år gammel. Dette ramma ham så hardt at han uttalte at han aldri ville gifte seg, men i stedet vie seg til å kjempe for svake og undertrykte i hennes ånd. Under første verdenskrig var det vanskelig å reise, men i 1918 fikk han stillingen som militærattache ved legasjonen i Petrograd, i dag St. Petersburg. I og med at revolusjonen gikk inn i sin første store terrorbølge kort tid senere, måtte han nokså raskt vende tilbake til Norge. Et resultat av reisa som skulle få betydning var møtet med kaptein Frederik Prytz (1878–1945). Selv om det ikke ble så mye ut av oppholdet, fikk Quisling også ros for sine gode rapporter til generalstaben. Han holdt foredrag om Russland under revolusjonen i Oslo Militære Samfund.
I september 1919 ble Quisling utnevnt til militærattache ved legasjonen i Helsingfors. Dermed kom han tettere på Russland, ikke minst fordi jobben dels besto i etterretningsarbeid. Minister Andreas Urbye ved legasjonen introduserte ham for Fridtjof Nansen da han besøkte Helsingfors i juli 1920, og de to fant tonen. Da Nansen året etter skulle organisere en hjelpeaksjon i Russland for det internasjonale Røde Kors tok han med seg Quisling til Krim. Det var på denne tida Quisling inngikk sitt første ekteskap, trolig i Riga. Nansen og Quisling hadde sitt hovedkvarter i Kharkov. Det ble sagt at de redda millioner fra sultedøden, men dette er nok overdrevet, og mye av det de fikk æra for var det den amerikanske hjelporganisasjonen ARA som sto bak. Uansett tyder alt på at de var effektive i sitt virke der.
På nyåret i 1923 reiste Quisling igjen til Kharkov, og hadde med seg sin unge kone Alexandra. Det gikk ikke bedre enn at han forelska seg i Maria Pasetsjnikova, som var sentralborddame på kontoret deres. De gifta seg i september, og Alexandra ble plassert på et pensjonat i Paris. Ekteskapet med henne ser ut til å ha blitt formelt oppløst først året etter at Quisling gifta seg på nytt. Da han kom tilbake til familien i Norge forklarte han at Alexandra heretter var å anse som hans pleiedatter. De holdt faktisk sammen, og i perioder bodde Alexandra og Maria Quisling sammen i Oslo og Paris. I sin selvbiografi hevda Alexandra at Maria var sovjetrussisk agent i GRU, og arbeida med å kartlegge russiske kontrarevolusjonære. Det har også vært mistanker om at Alexandra var etterretningsagent. Infiltrering av utenlandske miljøer var vanlig, så det kan godt hende at det stemte. Uansett må trekantforholdet ha vært komplisert. Det varte til 1929, da Alexandra forlot Europa for godt.
Hjelpearbeidet sammen med Nansen fortsatte, blant annet på Balkan og i Armenia. Quisling søkte avskjed fra generalstaben for ett år. Han gjorde nok rett i det, for i 1928 ble han på grunn av nedskjæringer satt på halv lønn.
Politisk gikk Quisling i denne perioden overraskende nok mot venstresida. Vinteren 1925 snakka han med ledelsen i både Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti om å opprette røde garder. Begge steder ble han møtt med mistro; en offiser som i sine foredrag hadde fortalt så mye om de revolusjonæres grusomheter. Dette forsøket ble senere brukt mot Quisling. Sommeren 1926 reiste han igjen østover, som kontaktperson i Moskva for Prytz i hans forretningsdrift. Han flytta i august 1927 inn i den britiske legasjonen i Moskva, og høsten 1928 henta han Maria dit fra Paris.
Mens han var i Moskva arbeida Quisling på fritida med sine filosofiske manuskripter. Han ville forene kristendommen med naturvitenskap til en høyere enhet, og gi en «universistisk» forklaring av tilværelsen. Det ble aldri mer enn nokså amatørmessige skisser ut av dette, og Quisling fikk aldri markert seg som filosof.
Utviklinga i Sovjetunionen under Stalin førte til at Quising begynte å få en høyredreining i politikken. Med tvangsindustrialisering og kollektivisering måtte Prytz avvikle sitt skogselskap, og dermed forsvant også den jobben. Et repratrieringsprosjekt i Armenia gikk i stå da flere involverte ble drept. Mot slutten av 1920-åra begynte han å lese om nye politiske teorier, og ikke minst raseteorier. Han hadde tidligere hintet til at han mente at slaverne var tilbakestående, at jødene hadde en stor rolle i revolusjonen og at germanerne var rasemessig overlegne. I 1929 skrev han en selvbiografi til boka om studentene fra 1905, og presenterte seg med formuleringa «Jeg er av nordisk rase». Han la også vekt på at Maria Quisling var av «dinarisk-nordisk avstamning». I boka Russland og vi fra 1930 er raseteoriene tydelige, og hadde blitt en del av hans faste repertoar.
Veien mot NS
Da Quisling kom tilbake til Norge i desember 1929 introduserte Prytz ham for en rekke ledende personer i Oslo. De to hadde snakka om å danne en nasjonal bevegelse, og å erstatte parti- og stortingspolitikk i Norge med en annen modell. Da Nansen døde i mai 1930, skrev Quisling artikkelen «Politiske tanker ved Fridtjof Nansens død». Prytz kjente redaktøren i Tidens Tegn, og sørga for at den ble trykt der som hovedoppslag den 24. mai 1930. Teksten var et varsel om det som skulle komme: Kamp mot marxismen, ny forfatning, økonomiske reformer og en bevisst rasepolitikk var kravene fra Quisling. Tidens Tegn omfavna Quisling, og trykte boka Russland og vi i tretten deler utover høsten 1930.
I mars 1931 sto Quisling og Prytz bak etableringa av Nordisk Folkereisning i Norge. Dette skulle være en eliteorganisasjon, og gjennom et system av lukka klubber i næringsliv, administrasjon og militæret skulle de forberede en ny forfatning. Det ble omkring 100 medlemmer, men allerede i mai 1931 ble arbeidet avslutta. Foranledningen til det var at Quisling, med hjelp fra Prytz, ble utnevnt til forsvarsminister i Bondepartiets regjering.
Det at Quisling hadde markert seg gjennom Nordisk Folkereisning førte til at det var lagt opp til konflikt fra første stund som statsråd. Innad i regjeringa var han et uromoment, og fra opposisjonen ble han angrepet som fascist. I februar 1932 ble han overfalt på sitt kontor. Det såkalte pepperoverfallet ble av venstresida sett på som en oppdikta hendelse som skulle skape sympati for en omstridt politiker. Quisling ble rasende over dette, og brukte blant annet etterretningsmateriale fra generalstaben til å slå tilbake mot arbeiderbevegelsen og dens russiske kontakter. Dette førte til at han i enda større grad ble populær blant høyreradikale.
Sammen med en kjerne av følgesvenner fra Nordisk folkereisning og andre grupper grunnla Quisling i 1933 – offisielt den 17. mai 1933 – partiet Nasjonal Samling. Målet var i første omgang å stille til valg samme høst.
Partibygging
I utgangspunktet så ikke Quisling på NS som et parti. Han ser ut til å ha hatt nokså vage ideer om hvordan NS skulle bygges opp, og i starten var det særlig Johan Bernhard Hjort som fungerte som organisator. Han mente at NS måtte ha fylkes-, krets- og lokallag. Quislings ide om en mer åndelig bevegelse og en mer eller mindre hemmelig folkereisning ble dermed nokså raskt forlatt, til fordel for et fascistisk parti etter mønster fra andre land. Faktisk bygde de opp en god partiorganisasjon, men det ga ikke uttelling i mandater på Stortinget, verken i 1933 eller 1936. Partiet fikk en solid økonomi, både gjennom gaver fra næringslivet og gjennom støtte fra det tyske propagandaministeriet under Joseph Goebbels. Aktivitetsnivået og gølden blant medlemmene var det ikke noe på si på, men det var tydelig at partiet ikke fikk stort gjennomslag utafor egne rekker – med andre ord, de hadde rekruttert en veldig høy andel av de som ville stemme på et slikt parti som medlemmer, og klarte ikke å komme lenger.
Etter valgnederlaget i 1936 ble det omveltninger i partiet. Hjort forsvant ut i januar 1937, og etter en tid i kretsen rundt tidsskriftet Ragnarok skulle han under krigen ende på motsatt side. Quisling ga opp tanken om å få makt gjennom valg. I Tyskland hadde det på sitt vis lykkes for Hitler. Rett nok fikk han ikke flertall, men i kaoset ved Weimarrepublikkens fall hadde han nok parlamentarisk styrke bak seg til å klare å bli rikskansler på lovlig vis. Uten en eneste stortingsrepresentant var noe slikt umulig for NS. Partiet ble i praksis omdanna til en eliteorganisasjon, ikke etter mønster fra Tyskland, men mer i tråd med bolsjevikenes organisasjonsform. Det sentrale var ikke antall medlemmer; i stedet var det viktig å ha en kjerne som sto last og brast med sin fører. Neste valg, som skulle komme høsten 1940 på grunn av en grunnlovsendring vedtatt i forrige og inneværende periode, var uansett for langt unna. Quisling var overbevist om at krigen ville komme, og da måtte man være klar.
Selv om partiet gjorde det dårlig i valget klarte Quisling å fortsette som fører på fulltid. Det var ikke så greit; etter nederlaget uteble de store bidragene fra næringslivet, så partiet betalte bare en mindre godtgjøring. Planen hans var å leve av salg av kunst han hadde samla, særlig under åra i Russland. Det ble langt mindre gevinst enn han hadde satsa på; kunsthandlerne tok det meste. Dermed måtte han begynne å bruke av farsarven mot slutten av 1930-åra.
NS hadde som nevnt fått støtte fra Tyskland før valget i 1936, men det var ikke åpenbart at Quisling ville stille seg på tysk side i møte med de åpne bruddene på Versaillestraktaten som kom mot slutten av 1930-åra. I 1938 og 1939 erklærte Quisling flere ganger at han sto på Tysklands side, både politisk og ideologisk. Mange andre valgte å trekke seg unna etter innmarsjen i Tsjekkoslovakia og Krystallnatten i 1938, men Quisling søkte tvert imot tettere bånd til Berlin. Han reiste dit sommeren 1939, og møtte en rekke ledende personer i nazipartiet NSDAP. I denne tida ble hans fiendebilde overfor bolsjeviker og jøder styrka.
Krigsutbrudd
I september 1939 brøt andre verdenskrig ut som følge av den tyske invasjonen av Polen. Ti uker senere reiste Quisling til Berlin med et utkast til en fredsplan. Albert Viljam Hagelin hadde sørga for at han fikk møte marinesjefen Erich Raeder. Selve fredsplanen hadde han aldri noen sjanse til å nå fram med, men det han kunne klare var å rette tysk interesse mot Norge. Raeder var viktig for dette formålet, for han var opptatt av å sikre marinebaser i Norge. Quisling og Hagelin forklarte at den norske nøytraliteten ikke var reell, og at det pågikk et skjult samspill med Storbritannia. Her var det en kjerne av sannhet; erfaringene fra første verdenskrig tilsa at den norske handelsflåten først og fremst ville komme de allierte til gode. Men de to overdrev en del, og ga nok Raeder inntrykk av at båndet mellom Storbritannia og Norge var både sterkere og mer formalisert enn det egentlig var.
I desember 1939 fikk Quisling to ganger møte Hitler, og la fram sine tanker om mulige britiske baser i Norge. Hitler satte i gang overkommandoen med å utrede dette, og han sørga også for å gi betydelige midler til NS. Dermed ble det blant annet mulig å gi ut Fritt Folk som dagsavis. Quisling fikk ikke følge de videre militære planene angående Norge, men vi kommer ikke bort fra at han sent i 1939 faktisk oppfordra Hitler til å trekke Norge inn i krigen.
Angrepet på Norge
Da Norge ble angrepet den 9. april 1940 hadde Quisling ikke fått noe mer forvarsel enn andre. Først på morgenen 9. april fikk han besøk av Hans-Wilhelm Scheidt fra NSDAPs utlandsorganisasjon og Hagelin. Scheidt la fram en plan om at Quisling skulle gripe makta i Norge, og stoppe mobiliseringsordren regjeringa hadde sendt ut. Dette var klarert med Hitler, og dersom Quisling ikke var med på notene ville tyskerne bombe landet. Det var en løgn, og Quisling gikk fem på. Han bestemte seg for å gjøre statskupp.
En regjeringsproklamasjon ble sendt til NTB, og på kvelden 9. april leste han den opp to ganger i radio, klokka 19 og 22. Det var Scheidt som, med en ny bløff, sørga for å få Quisling inn i studio.
Utdypende artikkel: Vidkun Quislings første regjering
Om Quisling hadde trodd at nordmenn skulle flokke til hans banner etter talen, forregna han seg kraftig. Selv i NS' egne rekker var det mange som reagerte med forferdelse. Tyskerne holdt også avstand; de kjente ikke til noen plan om at Quisling skulle ta makta, og så på ham som en forræder. I første omgang ble Quisling redda av at Hitler og Goebbels ble fornøyd med hans handlekraft. Men i løpet av de første dagene etter invasjonen så Hitler at det hele virka mot sin hensikt; Quisling provoserte nordmenn til å gjøre motstand. Den 15. april ble den norske føreren avsatt, og Administrasjonsrådet ble satt inn for å styre i de okkuperte områdene.
Krigens første år
Etter kapitulasjonen 10. juni 1940 ble det klart at Hitler likevel hadde tillit til Quisling, til tross for avsettelsen. Den 16. august ble Quisling kalt til Berlin. Utover i september ble det avtalt at NS skulle få en ledende rolle. Først skulle det opprettes en overgangsregjering der NS hadde flertall, og deretter en ren NS-regjering. De andre partiene skulle forbys. Josef Terboven, som var sendt til Norge som Reichskommissar, var ikke enig i dette. Men fordi Hitler var takknemlig for Quislings advarsler om britisk innflytelse i 1939, ble Terboven overkjørt.
Den 22. september 1940 ble de kommissariske statsråder innsatt. Quisling var ikke en av dem; hans viktigste rolle var å bygge opp NS slik at partiet kunne ta over makta seks måneder senere. Han var allikevel direkte involvert, for som partileder var det han som leda de ukentlige møtene med statsrådene. Det skulle ta betydelig lenger tid, hele seksten måneder, før neste skritt ble tatt. Den tyske krigføringa var en viktig faktor, og ikke minst førte angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 til at andre ting var langt mer presserende enn maktfordeling i Norge.
De kommissariske statsrådene kom med en rekke forordninger som skulle gi et korporativt styre etter tysk modell. Medlemstallet i NS økte, slik at man høsten 1941 kom opp i 35 000 medlemmer. Quisling mente at dette var nok til å ta over styret. Han oppgraderte også sin bolig: Sammen med Maria Quisling flytta han sent på høsten 1941 til Villa Grande på Bygdøy. Den ble omdøpt til Gimle og gjort om til førerresidens.
Utdypende artikkel: Vidkun Quislings andre regjering
Den 1. februar 1942 var det klart for innføring av rent NS-styre. I statsakten på Akershus ble Quisling innsatt som ministerpresident og leder for en NS-regjering. Den fikk myndigheten som tidligere tillå Kongen og Stortinget, altså ikke bare regjeringas utøvende myndighet, men også Stortingets lovgivende makt. Som eneveldig fører for dette partiet var Quisling blitt diktator – rett nok en diktator som måtte forholde seg til Terboven og Berlin for hvert skritt han tok.
Ministerpresidenten
Styrkinga av NS ga noe av den samme effekten som Quislings statskupp 9. april 1940 hadde gjort: Den bidro til å styrke motstanden. På dette tidspunkt var det ennå ikke noen særlig militær motstand mot okkupasjonsstyret, men motstanden mot nazifisering av Norge var økende. Quisling tok i bruk Det kongelige slott som kontorlokaler, og utstyrte seg med en førergarde. Han trengte ikke lenger å forholde seg til små bidrag fra partiet, men kunne forsyne seg direkte fra statskassa. Partiet fortsatte å vokse, og nådde 55 000 medlemmer.
Den innerste kretsen i partiet var prega av persondyrkelse av Quisling. Det kan virke underlig at han, keitete som han ofte kunne være, var et slikt samlende ikon for bevegelsen. En faktor her er nok avskallingene i 1930-åra, da opposisjonen i NS gikk ut av partiet. En annen viktig faktor var at selv om det fortsatt var fraksjonsvirksomhet i partiet, var det Quisling som var utpekt av Hitler som fører i Norge, og dermed var det ingen reell mulighet til å opponere uten å stille seg laglig for hogg.
Som nevnt måtte Quisling forholde seg til Terboven. Han hadde vetorett ved alle beslutninger. For Quisling ble det å lede et okkupasjonsstyre stadig mer problematisk. En av hans viktigste saker var å få en fredsavtale med Tyskland. Da kunne Terboven trekkes ut av styret av Norge, og det tyske militæret ville få en mindre dominerende rolle. Et selvstendig NS ville, mente Quisling, lettere kunne vinne over flere nordmenn til saken. For Hitler var det helt uaktuelt å avslutte krigstilstanden. Norge var strategisk viktig, og han krevde intet mindre enn full kontroll. Quisling besøkte Hitler en rekke ganger, men klarte aldri å få ham til å gjøre endringer i tilstanden. Det eneste han fikk en garanti om var at Norge ville få sin selvstendighet når krigen var vunnet.
«Når krigen var vunnet» ble etter hvert en stadig tommere formulering fra tysk side. Til tross for forsikringer om seire på alle fronter, var de fleste kjent med at noe hadde fått fullstendig galt ved Stalingrad. På hjemmebane økte også motstanden, noe som gjorde det enda mindre sannsynlig at tyskerne ville gi slipp på kontrollen. Tvert imot ga det bare mer makt til Terboven og Gestapo. Quisling ble også pressa til å delta i kampen mot motstandsbevegelsen, blant annet gjennom å bekrefte en rekke dødsdommer. Han hadde siden 1930-åra hatt en tydelig brodd mot jødene, og høsten 1942 var også NS-regjeringa involvert i deportasjonen av jødene. Hvor mye han egentlig visst om hvilken skjebne som venta de norske jødene er uklart, men han hadde sett forholdene i ghettoer i Polen og Ukraina med egne øyne i 1942, og ryktene gikk om leirene.
I tida etter angrepet på Sovjetunionen begynte den kommunistiske motstandsbevegelsen igjen med sabotasjeaksjoner. Milorg var lenge tilbakeholdne, men i 1944 ble også de aktive i sabotasjearbeid. Det tyske nederlaget var klart for alle mot slutten av 1944. Invasjonen i Normandie sommeren 1944 var vellykka, og tyskernes forsøk på en motoffensiv i Ardennene slo feil. Den allierte krigsmaskinen rulla ubønnhørlig mot Berlin fra både øst og vest. De mest standhaftige satte sin lit til tyske supervåpen, men utover våren 1945 ble det klart at om noe kom ville det være for sent og for lite.
Det var lenge et åpent spørsmål hva som ville skje ved en tysk kapitulasjon. Enkelte i partiet ville kjempe videre, i det som kunne blitt en norsk borgerkrig. Quisling ønska ikke det, og i motsetning til enkelte andre skjønte han vel også at det bare ville ende med full invasjon av allierte styrker. For å forhindre ytterligere kamper i Norge tok han i april 1945 opp muligheten for en overgangsavtale med Hjemmefronten. Noe slikt var utenkelig.
Den 8. mai 1945 kapitulerte Tyskland. De tyske styrkene i Norge overga seg; de få voldhandlingene som oppsto i den forbindelse hadde mer med fyll enn politikk å gjøre. Quisling ble orientert om at han skulle pågripes, og ble oppfordra til å melde seg. Han befant seg på på Gimle sammen med Axel Heiberg Stang, Ragnar Sigvald Skancke, Rolf Jørgen Fuglesang, Arnvid Vassbotn og Per von Hirsch. Han reiste sammen med dem til Møllergata 19 og ble arrestert, og han ble satt under tiltale for landssvik og rettsstridige handlinger.
Rettsoppgjøret
Saken mot Quisling var blant de første som ble ført for retten. Den 26. mai møtte han i forhørsretten, der han blant annet måtte fortelle om møtet med Hitler i 1939. Han ble naturligvis sittende i varetekt gjennom sommeren i en celle på toppen i Kronprinsens kruttårn i Akershus landsfengsel. Den 20. august 1945 begynte hovedforhandlingene. Lagretten – den gang var det slik at alvorlige straffesaker gikk direkte til lagmannsretten – ble satt i storsalen i Gamle Logen, med Erik Solem som lagmann. Forhandlingene varte i ti dager.
Quisling og hans forsvarer Henrik Bergh fikk legge fram sine argumenter, og begge sider førte vitner. Et underlig og uheldig forhold var at Quisling under rettsforhandlingene ble underlagt en del nevrologiske prøver som var svært smertefulle. Det er ingen grunn til å tro at det gikk ut over hans forsvar, men disse prøvene var en krenkelse av hans rettigheter.
Den 10. september 1945 ble Quisling dømt til døden. Dommen inkluderte også forhold som knapt hadde vært nevnt i retten, og som ikke var nevnt i tiltalen. Dette kan man undre seg noe over; de forholdene som var tatt opp var etter gjeldende lov mer enn nok til at dommen måtte bli slik. Etter at dommen falt ble Quisling overført til Møllergata 19. Den 13. oktober forkasta Høyesterett anken, og 23. oktober avslo Kongen i statsråd hans benådingssøknad. Klokka 02:40 den 24. oktober 1945 ble Quisling henretta ved skyting på Akershus festning.
Maria Quisling ble arrestert i mai 1945, men ble løslatt med en gang. Hun ble ikke satt under tiltale. Etter krigen ble hun boende i leiligheten i Erling Skjalgssons gate 26 i Oslo fram til hun flyttet på aldershjem to år før sin død i 1980.
Ettermæle
Ordet quisling har etter 1940 fått betydningen landssviker, etter Vidkun Quisling.[1]
Blant tidligere NS-medlemmer var det en del som fortsatte med sin beundring av Quisling. Så sent som i 2006 uttrykte frontkjemper og vaktsjef på Gimle Bjørn Østring sin beundring for Quisling i et radiointervju.
Quisling ble kremert umiddelbart etter henrettelse. For at hans grav ikke skulle bli et valfartssted, ble urnen i første omgang ikke satt ned noe sted. Den 1. juni 1959 ble den så satt ned på foreldrenes gravsted på Gjerpen kirkegård, etter at den hadde blitt utlevert til Maria Quisling. Det har vært noen tilfeller der personer har lagt ned blomster eller krans på gravstedet, og alt tyder på at dette er gjort av enten tidligere NS-medlemmer eller av nynazister.
Referanser
Kjelder og litteratur
- Ormtveit, Astrid S. Quisling-saga. Ættesaga frå det 16. århundre til 1945. Eige forlag 1993.
- Dahl, Hans Fredrik: Quisling – En fører blir til (1991) og Quisling – En fører for fall (1992)
- Dahl, Hans Fredrik: Vidkun Quisling i Norsk biografisk leksikon.
- Lykke-Seest, Peter: Omkring Quisling-prosessen. Utg. Cammermeyers boghandel. <Oslo>. 1945. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Lenker
- Vidkunn Abraham Lauritz Qvisling i folketelling 1900 for Gjerpen herred fra Digitalarkivet.
- Vidkunn Abraham Laurits Qvisling i folketelling 1910 for Gjerpen herred fra Digitalarkivet.
- Vidkunn Abraham Laurits Qvisling i Historisk befolkningsregister.
- Quislings radiotale 9. april 1940
- Noen av Quislings taler
- Fra rettssaken i 1945
- NRK-serien Vidkun Quisling: et liv - en rettssak