lokalhistoriewiki.no

Lese- og skrivekyndighet

Lese- og skrivekyndighet er i dag regna som en selvfølge i Norge. Historisk sett har det ikke vært slik, men samtidig finnes det noen myter om kunnskapsnivået i tidligere tider. Allerede i senmiddelalderen ser man at bønder kunne lese og skrive, og selv før det ble innført obligatorisk undervisning i 1739 anslås det at omkring 90 % var lesekyndige.

Definisjoner og forklaringer

Når man måler lesekyndighet er 'funksjonelle lesere' et viktig begrep. Dette er personer som er i stand til å lese vanlig, skriftlig kommunikasjon, forstå og kommunisere tanker og delta i et skriftbrukende samfunn. Dette er den desidert største gruppa i størstedelen av verden, men per 2000 var fortsatt omkring en av fem personer over 15 år analfabeter - det vil si helt uten leseferdigheter. Mellom disse to gruppene finner man personer med ulik grad av leseferdigheter, for eksempel de som kan lese enkle tekster, men som sliter med lange setninger, med å skrive selv, med å lese håndskrift og så videre. I Norge settes lesekyndigheten i dag til 100 %, men dette tallet skjuler noen som på grunn av manglende skolegang, kognitive utfordringer eller andre årsaker ikke er funksjonelle lesere - de er bare for få til å vippe tallet ned til 99 %.

Lese- og skrivekyndighet er to sider av samme sak, og man lærer dem gjerne samtidig. Men dette har ikke alltid vært tilfelle. En av grunnene til at man ofte ser for seg at folk flest ikke kunne lese på 1800-tallet er den forholdsvis hyppige forekomsten av at folk skrev under med påholden penn. Selv blant bønder som signerte adresse og fullmakt i 1814 forekommer dette i en del tilfeller. Men dette er ikke bevis for at de ikke kunne lese; det betyr at de ikke kunne eller ikke var komfortable med å skrive. I mange tilfeller kan det være redskapet som var problemet; man var redd for å søle blekk fordi man ikke var fortrolig med å skrive med fjær eller pennesplitt, fordi man stort sett bare hadde skrevet på griffel. For svært mange var det også slik at man sjelden hadde grunn til å skrive, mens det å lese var noe man gjorde jevnlig, for eksempel i en huspostill. Dermed kunne skriveferdighetene være dårlige samtidig som man var en funksjonell leser. Det er også i dag mange som føler seg greit komfortable med å lese, men som svært sjelden skriver og som føler at de har lav skrivekyndighet.

Historie

Den første skrifta i Norge var runer, og disse var i bruk fra 200- eller 300-tallet e.Kr. Samfunnet baserte seg i flere hundre år etter dette fortsatt først og fremst på muntlighet. Men det må ha vært en viss andel som var lesekyndige. Dersom runesteinene bare kunne leses av en svært liten elite, i en befolkning som i utgangspunktet var liten, virker det nær sagt meningsløst å hogge runer i stein. Sagt på en annen måte: For at en innskrift skal ha noen nytte må det være en viss mulighet for at noen kommer til å lese den. Samtidig må vi anta at størstedelen av befolkninga ikke kunne lese eller skrive.

Kristendom og skriftlighet

Med innføringa av kristendommen på 1000-tallet ble skriftlighet viktigere. En ting er formidling av Bibelen; det skjedde fortsatt primært muntlig i kirkene. Viktigere for utviklinga av skriftspråket var behovet for kommunikasjon over større avstander. Norge ble i langt større grad en del av et større Europa, og det ble mer vanlig å kommunisere gjennom brev. Innføringa av det latinske alfabetetet ble også en viktig faktor; men runene har former som gjør dem egna for å risse inn i hardt materiale, er de latinske bokstavene egna for å skrive lengre tekster. I utgangspunktet var det å kunne lese og skrive knytta til geistligheten, og tekstene var på latin. Men allerede i løpet av 1100-tallet ble lovtekster på norrønt skrevet ned med latinske bokstaver, og sagaer og kvad ble skrevet ned både i Norge og på Island.

Det at det ble skrevet mye på morsmålet er nokså spesielt; i de fleste land ble det gjerne skrevet mest på latin. Dette åpna for en høyere andel lesekyndige, ettersom man måtte lære seg lese- og skrivekunsten, men ikke trengte å lære et nytt språk i tillegg. Det er også slik at kobling mellom morsmål og skrift er sentralt for evnen til å lære å lese; i dag er dette hovedgrunnen til at man kan få morsmålsundervisning i norsk skole; det er mye enklere å forbedre lese- og skrveferdigheter på morsmålet enn på et språk man er i ferd med å tilegne seg.

Bondesamfunnet ser nye behov

I et samfunn der rettslige avgjørelser kan avgjøres av skrevne dokumenter, oppstår det raskt situasjoner der flere føler behov for å lære å lese. Jordebøker ble tidlig tatt i bruk for å bevise hvem som hadde eiendomsrett til gårder, men dersom bare den ene parten kunne lese oppsto det usikkerhet. For den ene parten var saken klar, for det sto tydelig nedskrevet hvem som eide jorda. For den andre, som måtte argumentere muntlig ut fra det man selv hadde lært, opplevde man dels å stå svakere overfor de skriftlærde og dels at man var usikker på om de faktisk hadde lest rett.

Det er nettopp i områder hvor mye av jorda var eid av bønder, og ikke av kongen eller kirka, at lese- og skrivekyndigheten tydeligst viser seg i kildene i senmiddelalderen. Ikke bare førte dette til at bøndene ble stående på like fot med kirke og stat i konflikter; det løste også problemene man hadde innad i bondestanden. Eiendomsforholdene var ofte svært komplisert, fordi man eide parter i hverandres gårder som følge av handel, ekteskap og arv. For de som eide jorda var det også viktig å ha kontroll på både landskyld og kontrakter med leilendinger. Skriftlighet gjorde det også mulig å kommunisere på en sikker måte fra det hinsidige gjennom testamenter.

Selv om bønder tilegna seg disse kunnskapene, var det like fullt slik at skrift først og fremst var et praktisk redskap. Før boktrykkerkunsten kom, var bøker så kostbare at det var svært få bønder som tok seg råd til å skaffe dem. Men etter at man fikk trykte bøker, oppsto det nokså raskt boksamlinger også på norske gårder. Samtidig ble den folkelige kulturen fortsatt formidla muntlig, og først på 1800-tallet ble eventyr, viser og annet materiale skrevet ned. Flere middelalderdikt, med Draumkvedet som det fremste av dem, har i en eller annen form overlevd gjennom flere århundrer før de ble skrevet ned.

Allmuen lærer å lese

Et nytt skifte kom i løpet av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. En faktor er at skriftlighet ble viktig for en stadig større del av befolkninga. For å kunne delta fullt ut i samfunnet ble det stadig viktigere å kunne lese og skrive, og flere tilegna seg disse kunnskapene. I tillegg ble trykt materiale både vanligere og billigere. I løpet av 1600-tallet kom de første skillingstrykkene, og mindre bøker som huspostiller og andre andaktsbøker ble trykt i forholdsvis store opplag.

Jostein Fet har ut fra analyser av en rekke kilder konkludert med omkring 90 % av befolkninga i Norge var godt lesekyndige selv før innføring av obligatorisk konfirmasjonsundervisning og allmueskole i 1739. Tilsvarende tall er også påvist i Sverige. Folk må primært ha lært dette i hjemmet. Det er grunn til å tro at skrivekyndighet var mindre utbredt, og at den særlig begynte å øke etter at allmueskolen ble innført. Fet påviste også at svært mange eide bøker, noe som vises i skiftene. Riktig nok er det mulig å eie bøker uten å kunne lese, men sammenholdt med andre kilder er det all grunn til å tro at de fleste faktisk leste i bøkene sine.

Nivået på lese- og skriveferdighetene hang sammen med sosial status. Dette er forsåvidt noe vi ser også i dag, for barn med foreldre som leser og skriver mye får ofte mer stimulering til å lese og skrive selv, og dette henger sammen med utdanningsnivå og yrke. Samtidig er dagens skole så klart noe annet enn hjemmeundervisning eller konfirmasjonsopplæring på 1600- og 1700-tallet, og i tillegg har vi folkebibliotek og andre institusjoner som fremmer lesekunnskaper. Behovet for å kunne skrive er også universelt i dag, mens det på 1700-tallet varierte sterkt hvor nødvendig man fant det å kunne skrive. Det viktigste var å kunne lese selv, og så kunne man få andre til å skrive for seg. Det kunne dermed bli store forskjeller på bønder og husmenn, særlig når det gjelder skrivekunnskapene. Men også lesekyndigheten må ha variert en god del; de som kunne skaffe seg lesestoff i form av bøker og trykk leste naturlig nok mer og oftere og fikk høyere grad av lesekyndighet.

Veien til dagens samfunn

På 1800-tallet ble forskjellene gradvis mindre, Vi kan se på Sivert Aarflots virke som et eksempel. Han var selvlært gjennom bøker og fikk noe undervisning av sokneprest Hans Strøm, og ble både omgangsskolelærer og lensmann i Volda. Tidlig i 1800-åra åpna han boksamlinga si for allmuen, og han starta opp en søndagsskole der det ikke bare ble undervist i kristendomskunnskap, men også i andre fag. I 1808 starta han også opp et trykkeri, og han sto bak Norsk Landboeblad, landets første avis utgitt på bygda. Blant de som fikk styrka sine ferdigheter gjennom hans boksamling var unge Ivar Aasen, som vokste opp bare et par kilometer unna Åarflots hjem på Ekset. Bøkene Aarflot trykte var retta mot et bonde-, småbruker- og fiskersamfunn. Noen, som Billed-ABC-Bog for gode Børn gikk direkte på grunnleggende ferdigheter, mens en rekke andre dreide seg om forbedringer i landbruket og fiskeriet. Det kom også noe prosa, særlig dikt, og med lokalt trykkeri og lave priser ble dette tilgjengelig for de fleste i lokalsamfunnet - og de som ikke hadde råd fikk til og med låne bøker på Ekset.

Utover på 1800-tallet økte mengden tilgjengelig lesestoff dramatisk. Det ble flere aviser, skillingstrykkene ble produsert i store mengder, og bøker ble mer tilgjengelige for alle lag av folket. Samtidig økte kravet til skolegang, med utvidelse av både skoledagen, antall år man skulle gå på skole og pensum. Folkebibliotek eller offentlige bokstamlinger ble stadig mer vanlige; selv om den første bibliotekloven kom først i 1935, hadde Henrik Wergeland allerede i 1830 foreslått en slik lov, og realiteten var at over en svært stor del av landet fantes det allerede institusjoner på plass lenge før dette på lovpålagt - loven bidro til et mer profesjonelt bibliotekvesen, og til å sikre at alle kommuner hadde et folkebibliotek, men grunntilbudet var allerede på plass.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Lese-_og_skrivekyndighet&oldid=1863254»