Martin Kalrustad
Martin Kalrustad (født 24. februar 1855 i Nordlia i Østre Toten, død ca. 15. november 1927) var gardbruker og tømmermann. Livsløpet hans kan deles i tre adskilte faser: Oppvekst på husmannsplassen Skattumenga, arbeid som gardskar på Skattum i ungdomsåra og drift av egen gard (Øver-Kallrustad) som voksen familiefar. At en husmannssønn ble gardbruker, var ikke helt uvanlig på slutten av 1800-tallet.
Framstillinga bygger hovedsakelig på offentlige kilder (mest folketellinger) og et rikt fotomateriale. I familiealbumet til svigerdattera Ranveig Kalrudstad er det mange bilder av Martin Kalrustad hjemme på "basen" Kallrustad", fra både hverdag og helg. Også muntlige kilder er brukt i noen grad. På 1990-tallet var det fortsatt noen eldre folk i Nordlia som kom i hug 'n Mattin Kæillrusta. Naboen Oskar Bekkelund (1917-97) fortalte f.eks. at han hadde fått den første øksa si av bonden på Øver-Kallrustad.
Oppvekst - husmannssønn og treskjearbeider?
Han vokste opp som husmannssønn i Nordlia. Foreldrene Hans Mathiassen og Helene Olsdatter, begge født ca. 1820, var i 1865 husmannsfolk i Skattumenga under Skattum. På denne tida hadde de fire barn som bodde hjemme, to jenter og to gutter.
Garden Skattum var sjølve senteret for den omfattende og kjente treskjeproduksjonen på Toten midt på 1800-tallet. Bonden Ole Skattum (1799-1884) var mannen som begynte å gjøre treskjeer i stor stil, og i nabolaget tok flere og flere etter. En av disse var broren til Martin, Ole Hansen. Da Martin var ti år (1865), bodde den 20 år gamle broren fortsatt hjemme i Skattumenga og forsørga seg som treskjemaker. Ut fra det en kjenner til om organiseringa av dette arbeidet, kan en gå ut fra at også Martin ble involvert i treskjeproduksjonen. Det var ikke uvanlig at hele familien ble dratt inn i produksjonsprosessen, med barn som medhjelpere.
Gardskar på Skattum
Som husmannssønn under Skattum ble han også dratt inn i den andre næringsvegen på garden, jordbruket. Som ung gutt, rundt 1875, var Martin gardskar på Skattum. Å være i tjeneste på en gard var noe de fleste bygdeungdommer gjorde før de stifta familie. Etter at de gifta seg, fortsatte de ofte å arbeide på garden, men da med egen husholdning på en husmannsplass. I 1883, like etter at han ble gift, bodde Martin og den nystifta familien på en plass under Kolbjørnrud.
På denne tida var imidlertid husmannsvesenet så smått på retur, og flere muligheter åpna seg for underklassen på bygdene. Noen reiste til Amerika, andre drog til byer i Norge, særlig Kristiania, men også i nabolaget på Toten begynte urbaniseringa så smått med at Gjøvik fikk kjøpstadsrettigheter (1861). Martin Hansen valgte imidlertid en tredje mulighet for å skaffe seg et bedre utkomme og mer frihet enn foreldrene, nemlig å kjøpe seg et gardsbruk.
Kjøp av gard
At bygdenes underklasse, husmennene, rykka opp til sjøleierstatus, ble stadig vanligere utover på 1800-tallet. Hvordan ble denne formen for "indre sosial mobiltet" mulig?
For det første måtte kjøperne ha penger, enten lånt eller oppspart gjennom hardt arbeid. Norges Hypotekbank ble oppretta i 1851 for å gi jordbrukere rimelige lån mot pant i fast eiendom. I Totenvika var det flere husmenn som ble gardbrukere, blant annet Christian Andersen Oppegaard, etter å ha tjent penger på godsfrakt på Mjøsa. For det andre var det gardsbruk å få kjøpt. Det kom flere bruk på markedet etter at mange bondefamilier reiste til Amerika og urbane strøk. Endelig oppsto det en del mindre bruk på 1800-tallet, enten ved at husmannsplasser ble sjøleiende småbruk eller ved at større garder ble delt i flere bruk. Det er klart at terskelen for å gå over i sjøleierklassa ble lågere når mindre og rimeligere eiendommer kom på markedet.
I Nordlia hadde blant annet garden Kallrustad blitt delt i to i 1832, og alt da var det to husmenn som fikk kjøpt hver sin del av garden. Femti år seinere var begge bruka til salgs igjen, og Martin Hansen fikk kjøpt Øver-Kallrustad, etter at han hadde eid en parsell av Ner-Kallrustad ei kort tid. Ner-Kallrustad ble solgt til Rasmus Daffinrud, også han en husmannssønn som nå ble sjøleier. På begge Kallrustad-gardene hvilte det lån fra Hypotekbanken, og Martin Kalrustad lånte i tillegg en sum fra storbonden Ole Nilsen Kobberstad.
Ny jord og nye hus
.jpg)
Eiendommen besto av om lag 160 mål, etter at Martin Kalrustad solgte fra ca. 25 mål til to nye småbruk, nemlig Engelund og Granum. Av de 160 måla var det bare 35 som var dyrka, og mellom ca. 1900 og 1920 arbeidde Martin opp nye 20 mål. 12. september 1916 skreiv han et brev til Østre Toten kommune for å få utbetalt et lån til nydyrking:
«Da jeg har utført det meste av min nydyrkning og trenger ræsten av mit laan Kr. 400,-, vil jeg bede om de vil være saa snild at sende mig en blanket til utfylding.»
Til sammen fikk han da 55 dekar dyrka jord, med rundt 100 dekar beite og skau i tillegg. Dette var nok til å fø 7-8 kuer. Øver-Kallrustad ble da ett av de mellomstore gardsbruka i Nordlia, i grenselandet mellom småbruk og gard.
I tillegg til arbeidet med å utvide jordvegen bygde han nye hus. Da naboen Per Aagenæs i 1946 samla inn opplysninger til Totens bygdebok, noterte han at «Martin Kalrustad har forbedret hovedbygningen en del i sin brukstid og han har bygget låven omkring 1895». Hovedbygningen står fortsatt (2012), men låven ble revet i 2009. Rundt 1925 satte Martin Kalrustad også opp en enkel reisverksbygning som vilkårsbolig, men denne ble tatt ned på 1970-tallet.
Tømring som attåtnæring
Kalrustad arbeidde dessuten med å bygge hus for andre. I kirkebøker og folketellinger er han titulert som «tømmermand» i tillegg til gardbruker. Kallrustad var en mindre gard, noe som var sikkert en viktig årsak til at han tok på seg arbeid borte.
Samtidig var det gardbrukere med atskillig større eiendommer som hadde attåtnæring. Av de andre bøndene i Nordlia med tilleggsinntekter var Johannes Amundrustad, som var sløydlærer, og Ole Kristian Berg, som dreiv møbelsnekkerverksted. Interesser og ferdigheter utover gardsdrift kan også være med på å forklare hvorfor gardbrukerne hadde biarbeid. Heller ikke for 100 år sia var gardbrukeren alltid heltidsbonde.
Ekteskap og barn
.jpg)
Martin Kalrustad var gift med Ottilie (1855-1921). I likhet med mannen kom hun fra en husmannsfamilie i Nordlia, men også i denne familien klatra flere sosialt og økonomisk. Broren hennes, Ole Askeli, bygde opp gardsbruket Askeli, mens søstera Johanne Fodstad og familien flytta til Kristiania. Otilie Kalrustad bidrog til familieinntektene ikke bare gjennom gards- og husarbeid, men også med å ta på seg søm.
På Øver-Kallrustad vokste to av barna deres opp. Hans (1883-1945) tok over garden etter foreldrene og gifta seg med Ranveig Vinsand fra Voss. Helga (1889-1951) var ugift og bodde hjemme hele livet. Ei anna datter, Olga (1893-94), ble bare seks måneder gammal. Til husholdningen på garden hørte dessuten svigermora Lovise Olsen, pleiesønnen og nevøen Oskar Fodstad i tillegg til noe innleid arbeidshjelp. Etter at kona Otilie døde, var Agnete Hansen sannsynligvis budeie på Kallrustad.
Martin Kalrustad døde i november 1927 og ble gravlagt på kirkegarden i Nordlia. Grava er sletta.
Kilder og litteratur
- Brev fra Martin Kalrustad til Østre Toten kommune, 12/9 1916 (i Østre Toten kommunearkiv).
- Martin Hansen i folketelling 1865 for Østre Toten prestegjeld fra Digitalarkivet
- Martin Hansen i folketelling 1875 for Østre Toten prestegjeld fra Digitalarkivet
- Martin Hansen i folketelling 1900 for Østre Toten herred fra Digitalarkivet
- Martin Hansen i folketelling 1910 for Østre Toten herred fra Digitalarkivet
- Kirkebok for Hoff sokn, Østre Toten: Døpte 1878-1896, sønnen Hans' dåp 3/2 1884
- Kirkebok for Hoff sokn, Østre Toten: Døpte 1878-1896, dattera Olgas dåp 27/8 1893
- Martin Kalrustad (avdød) i Klokkerbok for Østre Toten prestegjeld, Nordlien sokn 1908-1956 fra Digitalarkivet
- Forarbeid til Totens bygdebok - innsamling av gardshistoriske opplysninger v/Per Aagenæs (Mjøsmuseets arkiv).
- Panteregister for Toten, Vardal og Biri (Øver-Kallrustad)
