Ormøya (Oslo)
Ormøya i Oslo kommune er ei øy innerst i Oslofjorden, i Bunnefjorden. Øya var lenge først og fremst et fritidsområde for byens overklasse, men har i dag veiforbindelse og litt over 100 husstander.
Noen har spekulert på om en mann med navnet Orm kunne være opprinnelsen til navnet, eller at det kunne være så mange orm på øya, men det er det altså ikke. Øya het fra tidenes morgen Ormesundet fordi sundet mellom Bekkelaget og øya bukter seg i hele sin lengde som en orm.
En kan ikke si at Ormøya har spilt en rolle i historisk sammenheng kanskje bortsett fra at Carl XII marsjerte gjennom Ormsund en mørk vinternatt i 1716, men det berørte strengt tatt ikke øya.
Gammel tid
I henhold til Biskop Øisteins Jordebok fra år 1396 hørte Ormøya og den tilhørende gården Ormsund til de eiendommene som hørte til Mariakirken, men ble bortbyttet til Domkirken (St. Halvardskirken). Ved reformasjonen fikk Oslobispen og Kathedralskolen og dens embetsmenn inntektene fra gården og øya på deling. Så hører en ikke mer om Ormøya på lang tid. Det til tross for at matrikuleringskommisjonen hadde kjentfolk som medlemmer, Hans Lambertsæter, Hans Leerschallen og Lars Klemetsrud. I år 1800 blir det holdt skyldsetningsforretning og oppsitteren Hans Christophersen løser inn øya. Han var høker og øltapper. I papirene står det følgende:
Her gives ingen anden eller flere Herligheter til Ormsundet end et litet Stykke Jord som han (H.C.) med meget Bekostning selv har opryddet og kultiveret, saaledes at der nu paa Samme kan udsaaes omtr. ½ Tønde Rug eller 2 Tdr. Havre.
Hans Christophersens enke solgte øya til bager Hanland som igjen solgte til høker Jørgen Christian Juul 19. januar 1841 for 1800 Spdr.
Juul utvikler Ormøya
Han bygde det første skikkelige våningshuset på Ormøya med navnet «Ormsund». Det var den gang et enetasjes tømmerhus. Rundt omkring lå uthus, brønner og potetkjellere, for Juul drev gårdsbruk og dyrket opp den lille dyrkbare mark som fantes der. Gården fødde to kuer og en hest, men Juul, som selv måtte passe sin forrentning i Lakkegaten, måtte ha både jente og gutt som oftest for å få drevet gårdsbruket. Han fikk også hjelp av sin pleiesønn.
Bro
Utdypende artikkel: Ormsundbrua
Da Juul overtok, hadde øya ingen forbindelse med fastlandet. Det var for så vidt heller ikke påkrevet, da eneste vei fra Kristiania og sydover var over Ekeberg, den gamle Ekebergveien. Ljabruchausseen eller Mosseveien var ennå ikke kommet. Høker Juul og hans familie var henvist til å ro fram og tilbake til byen. Hver eneste dag gikk turen på innersiden av den idylliske, grønnkledde Sjursøya i båt.
Juul bodde året rundt på Ormøya, Ormsund var hans hjem, ikke noe landsted. Så fort som mulig satte han opp den første provisoriske trebro over det trange Ormsund. Seinere er det bygget to nye trebroer over sundet, den ene i ca. 1870, den siste, jernbroen, er fra 1922 og er altså den fjerde i rekken.
Bebyggelse
Gamle Juul begynte tidlig å selge tomter på øya. I 1862 tok han til å stikke ut de første 10-12 tomtene til sommerboliger. Dette var medførende til at øya ble i 1866 knyttet til fjordbåttrafikken i Oslofjorden da det ble opprettet en rutebåtlinje fra Palébryggen og til øyene i området. Alt i 1860-årene kom dampbåten «Ceres» i fast rutetrafikk.
Virkelig fart i tomtesalget kom ikke før etter at jernbanen kom i 1878. Da skjøt det ene huset opp etter det andre, de fleste i schweitzerstil med store takskjegg og glupske dragehoder i gavlene. Den 174 mål stor øya tok form som et villastrøk. Hagene ble anlagt med trapper og rekkverk. Det var pengesterke folk som kom til Ormøya og om de bygde landsted eller mente å bo der året rundt, sparte de ikke på utstyret.
Hver eiendom hadde strandrett og rundt hele øya skjøt det opp badehus i alle mulige farger og fasonger, brygger ble satt opp og slipper bygget. Livet hadde begynt på Ormøya! Øya ble kjent for sitt milde og sunde klima, enestående drikkevann og forfriskende sjøbad. I 1894 hadde øya 160 beboere.
Backer Grøndahl
I 1893 kjøpte Olaus Grøndahl hus på Ormøya. For borgerskapet var det populært med landsteder like utenfor byen. For familien Grøndahl ble det helårsbolig. Han kan ha hatt sin kone Agathe Backer Grøndahls helse i tankene – at den friske luften og landlige omgivelsene ville gjøre henne godt. Det ble tvert om. På Ormøya fant Agathe seg aldri til rette. Det fuktige klimaet forårsaket slemme forkjølelser og influensaer. Det praktiske livet ble tungvindt. En bytur var litt av en ekspedisjon – om sommeren med fergen «Ceres», om vinteren med hest og vogn og med jernbanen fra Bekkelaget. I følge sønnen Fridtjof Backer-Grøhndal underviste hun flere timer på formiddagene og om kveldene kunne det være konsert, eller hun sydde store tepper. Mannen, Olaus Grøndahl var sanger, sangpedagog og korinstruktør, noe som brakte ham mer anerkjennelse enn inntekter, så økonomien var til daglig svært dårlig.
Harriet Backer, søster til Agathe Backer Grøndahl, bodde også fra tid til annen på Ormøya. Harriet var utdannet ved J.F. Eckersbergs malerskole i Christiania. Senere var hun elev av Eilif Peterssen (1852–1928) og Léon Bonnat og utdannet seg i mange europeiske byer.
Blant hennes kjente verker er «Blått interiør» fra 1883, «Chez moi», «Barnedåp i Tanum kirke» og «Kortspillerne». Av bilder fra Ormøya har vi «Verandastuen», «Fra karnappet» og «Ved oldemors spinett».
Huset de bodde i på Ormøya, het «Odden», oppført i 1863 og ligger i Heimlibakken nr 1, til høyre rett etter at en er kommet over Ormøybroen. Heimlibakken 11 – villa Lilleborg - er et grendehus for øyene og i haven står en vakker byste av Agathe Backer Grøndahl. Den er laget av kunstneren fra Ulvøya, Nina Sundbye.
Familien Juul bodde på Ormøya i mange generasjoner. «Stiftsgåren» som Juuls hus pupulært ble kalt, har nå to etasjer og er panelt.
Ormøy kirke
Utdypende artikkel: Ormøy kirke
J.C. Juul og hustru skjenket i gavebrev av 14. oktober 1875 tomt til kirke. Betingelsen var at kirken skulle oppføres innen 7 år. Da betingelsen ikke ble innfridd, ble gaven trukket tilbake. I 1891 kjøpte grosserer Ludvig Christiansen tomt på Ormøens nordøstre side. Han skjenket nå tomt til det vordende kapell. Det ble oppført etter tegning av arkitekt Bernhard Christoph Steckmest, og bygget av byggmester Th. Gulbrandsen, Moss.
Det er en tømret trekirke i dragestil med detaljer i sveitserstil, og har plass til 130 personer. Kapellet kostet ca. 17.500 kroner. Av dette beløp er 2.200 kroner dekket ved bidrag fra Akers Sparebank, resten ved privat innsamlede midler. Pianisten Agathe Grøndahl var med å gi konserter til inntekt for kapellet. Underveis hadde det vært rettssaker fordi andre hus ikke ville ha de nødvendige 60 meters avstand fra kirken som påbudt i kirkeloven. Dette var for å hindre brann.
Kirken ble innviet 24. mai 1893 av biskop Carl Peter Parelius Essendrop.
To kirkeklokker i tårnet er levert av Olsen Nauen klokkestøperi i Tønsberg. Altertavlens krusifiks er skåret i tre og malt av Thorleif Sohlberg (1931). Bilder av evangelistene innfelt i prekestolen er malt av Trygve Torkildsen (ca. 1930). Orgelet er fra 1924, sannsynligvis fra Olsen & Jørgensen.
Natt til 19. september 1992 ble kirken forsøkt påtent, men snarrådig aksjon fra en vaktmann forhindret større skade.
Kilder
Artikkelen er basert på Gunnar Pedersens spalte Aktuell historie i Nordstrands blad for 30.januar 2006. Pedersens kilder har vært:
- Akers-Posten for 23.3.1910
- Nordstrands Avis for 26.7.1929
- Nordstrands Blad for 23.8.1941, 3.10.1942 og 27.4.1972
- Ormøens Historie m.m. samlet av Jacob Breien.
- Pedersen, Gunnar: B.2: Aktuell historie II : Nordstrand og Østensjø før og nå. 2009. 152 s. Utg. Frie Fuglers forlag. ISBN 978-82-995415-4-1. S. 17: Ormøya – fra feriested til villastrøk.
- Ormøya på Wikipedia på bokmål og riksmål
- http://www2.skolenett.no
Se også
|
Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.
Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten. |
Koordinater: 59.877158° N 10.760719° Ø