Johan Fredrik Eckersberg
Johan Fredrik Eckersberg (født 16. juni 1822 i Drammen, død 13. juni 1870 i Sandvika i Bærum) var en kunstmaler som særlig er kjent for sine skildringer av høyfjellet. Bortsett fra noen arbeider fra Düsseldorf og en rekke bilder fra Madeira malte han utelukkende norske motiver.
Familie og bakgrunn
Han var sønn av kjøpmann Knud Eckersberg (f. 1792) og Marie Cathrine Rude (f. 1795). Etter farens vilje skulle han ble handelsmann, men var som barn var han ikke særlig flink på skolen. Han viste imidlertid praktiske evner, og ble som 16-åring sendt til et handelshus i Edam i Nederland for å lære tidens handelsspråk. Her ble han også kjent med den nederlandske malerkunsten og ble sterkt grepet av denne. Han begynte å male på egenhånd og øvde seg på å kopiere de store mestrene.
I 1841 ble han kalt hjem av faren for å arbeide i en agenturforretning i Christiania. Eckersberg fortsatte å tegne og male utenom arbeidstiden. I et brev til Christiania Kunstforening november 1842 opplyste han, at han «der i nogen Tid har været beskjæftiget med Landskabsmaling» og søkte om å få låne av foreningens malerisamling til kopiering.
Utdannelse
Eckersberg var elev av Johannes Flintoe ved Den kgl. Tegneskole i årene 1843–1846.
Da Hans Gude var hjemme fra Düsseldorf sommeren 1846, var Eckersberg på reise med Gude og Herman August Cappelen i Gudbrandsdalen og inn til Mysuseter i Rondane, deretter til Vågå og Bøverdalen. Denne turen skulle bli avgjørende for Eckersberg gjennom den kontakt og kjennskap han fikk til høyfjellsnaturen, og forståelsen for storheten og linjene i det norske fjellandskap. Dette gjorde at Eckersberg oppfattet naturen mer direkte enn slik naturen ble mer idealisert fremstillet i andres arbeider på den tiden.
Da de kom tilbake i september, kunne Eckersberg reise sammen med kameratene til Düsseldorf da han hadde fått et toårig statlig studiestipend til studier ved Kunstakademiet i Düsseldorf. Han studerte i denne perioden under den tyske maleren Johann Wilhelm Schirmer, og fikk også veileding av Gude.
Virke
Etablering i Christiania
Eckersberg flyttet i 1848 til Christiania, og bodde hovedsakelig der, og om sommeren i Sandvika i Bærum, var Eckersberg bosatt i Christiania, om sommeren ved Sandvika, bortsett fra de to årene på Madeira og det etterfølgende halvannet år i Düsseldorf.
Han ble 2. oktober 1850 gift med Laura Martine Hansen (27. desember 1821–23. mars 1878), datter av marketenter Lars Hansen og Anne Karine Bodin.
Han ble i 1850 opptatt som medlem i Det Norske Kunstakademi, dvs. Tegneskolens direksjon, som fungerte som landets høyeste kunstautoritet. Dette gjorde at Eckersberg rykket opp blant de ledende norske malere. Han satt også i styret for Nasjonalgalleriet og Tegneskolen 1851–69 og i styret for Christiania Kunstforening fra 1864. Denne viste seg som en nødvendig støtte for ham opp gjennom årene gjennom kunstforeningens årlige kjøp av hans bilder til utlodning.
Eckersberg leverte i årene 1850–1851 en rekke tegninger til Peter Chr. Asbjørnsens samlinger av folke- og barneeventyr. Han fikk nok disse oppdragene blant annet fordi han var en del av kretsen rundt Asbjørnsen, for med sitt gjennomført nøkterne lynne egnet Eckersberg seg egentlig ikke som eventyrtegner. Mer vellykket var hans bidrag i 1850-årene til Chr. Tønsberg litografiske verker Christiania med Omgivelser, Norge fremstillet i Tegninger og Norske Folkelivsbilleder. Tegningene for Tønsbergs Norske Nationaldragter var imidlertid stort sett basert på tidligere gjengivelser. Han fikk også kritikk for sine kunstneriske friheter med de enkelte draktdetaljer.
I denne perioden reiste han en del omkring i Norge, særlig mot Jotunheimen, men også i Romsdal, Hallingdal og i andre dalstrøk på Østlandet. Allerede i 1848 hadde han vært på studietur i Telemark, og to år senere i Setesdal, hvor han fant motivet til det store maleriet «Fra Valle i Setesdal» fra 1852 som ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet. I 1850 var han også i Suldal og muligens på samme tur i Sogn, hvor han besøkte kaptein Gerhard Munthe på Ytre Kroken.
Madeira
Eckersberg var tidlig plaget av dårlige lunger, og reiste høsten 1852 med sin kone til det varme klimaet på Madeira, hvor de oppholdt seg hovedsakelig i Funchal fram til 1854. På reisen tegnet Eckersberg portretter av medpassasjerer, og portrettering ble en del av hans virksomhet under oppholdet på Madeira, i tillegg til malerier av landskaper og folk. Øyene var meget søkt av tuberkuløse.
I Funchal ble han engasjert av den brasilianske ekskeiserinne Amalia (søster av den norsk-svenske dronning Josefine (1807-76), gift med kong Oscar I) til å tegne portrett av hennes datter som døde under opphold der.
Eckersberg ble begeistret for den eksotiske natur på Madeira og malte en rekke bilder derfra, blant andre «Utsikt over Funchal på Madeira» fra 1853 og «Fra Funchal på Madeira» fra 1854. Også hjemme i Christiania fortsatte han å male disse motivene.
Düsseldorf
Ekteparet Eckersberg kom hjem fra Madeira sommeren 1854, og reiste allerede sammen høst til Düsseldorf, Her arbeidet han alene, men han ønsket å være i det norske kunstnermiljøet der, til gjensidig inspirasjon og oppmuntring. Men både han og hans kone slet med helseproblemer, og trolig var hans dårlige helse årsaken til at de reiste hjem igjen allerede sommeren 1856.
I motsetning mange av sine samtidige kunstnerkolleger som virket i utlandet, valgte Eckersberg å arbeide i Norge til tross for dårlig økonomi og lite oppmuntring fra et lite utviklet kunstpublikum.
Tilbake i Christiania
Det hadde vakt kritikk at Eckersberg ikke kom med i utsmykningen av Oscarshall i 1850, men etter at Thomas Joh. Heftye i 1852 kjøpte løkkeeiendommen som senere fikk adressen Drammensveien 79 og i 1859 oppførte dagens bygning, med arkitektene Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno, fikk Eckersberg i oppdrag å utsmykke et rundt rom med norske norske skoglandskap, blant annet med motiver fra Heftyes eiendom Sarabråten. Maleriene ble utført på muren i olje, og står nå i vår nyere kunst som et tidlig forsøk på veggutsmykning.
Eckersbergs kunstneriske produksjon ble svært omfattende, og han skildret ulike sider ved naturen, og i de senere årene fikk landskapet på Østlandet større plass. Men han gjorde størt lykke med sine store høyfjellsbilleder, som «Solnedgang på fjellet» fra 1865 og «Fra Jotunheimen» fra 1866, det siste innkjøpt av Nasjonalgalleriet. Disse har storslåtte, fast oppbygd utsyn mot vidder og fjerne fjell, uten den detaljerte forgrunnsvegetasjon, som ofte er i hans bilder og som kan virke som pirkete distraksjoner. Sigurd Willoch skrev om «Fra Jotunheimen»: «Så mektig er rommet, så lett og kjølig er luften, så storlinjet og majestetisk er fjellet.» I motsetning til mange av den tids bilder, har disse bildene åpenhet, lys og friske farger, og er representanter for de av hans sene bilder som har sikret ham en plass i norsk kunsthistorie.
Malerskole
Eckersberg åpnet en malerskole i Lille Grensen i 1859. Dette var et kunstakademi i lite format, med nær tilknytning til Tegneskolen. Denne økte den norske utdannelseskapasiteten, og ble sett på som et tiltak mot fortyskingen av norsk kunst. Fra 1863 fikk skolen statsstøtte, 300 Spd. årlig, noe som ga mulighet til å ta opp fire elever på friplass, talenter som kom fra dårlige kår. Tanken var å gi unge talenter et faglig ståsted og grunnlag før de reiste ut til utlandet for videre utdannelse, noe som kunne styrke dem overfor de kunstneriske påvirkningene de ville få der.
Skolen fikk stor betydning for utviklingen av et blomstrende norsk kunstliv, og et stort antall av den kommende tids malere som gjorde seg bemerket hadde bakgrunn fra Eckersbergs skole. Blant disse var Andreas Diesen, Philip Barlag, Jahn Ekenæs, Frithjof Smith-Hald, Johannes Grimelund, Christian Wexelsen, August Schneider, Oscar Wergeland, Otto Sinding, Elisabeth Sinding, Wilhelm Peters, Axel Ender, Eilif Peterssen, Harriet Backer, Olav Rusti, Christian Krohg, Gerhard Munthe og Christian Skredsvig. De to siste var blant hans siste elever.
På skolen ble det arbeidet i to atelierer, et for menn med kapasitet til åtte elever samtidig, og et annet for kvinner med tilsvarende kapasitet til sju. Studiet har inneholdt tegning etter forlegg, gips og modell, kopiering etter Eckerbergs studier og mer selvstendig arbeide i olje. Eckerberg har også hatt elever med seg om sommeren når han holdt til i Sandvika. Dette var en grunnleggende utdannelse, noe som kommer fram i Eckersbergs egen utalelse om dette: «Undervisningen for de, som skal blive Kunstnere, gaar ud paa at bibringe Eleverne et klart Begreb om Form, Farve og Virkning, hvorfor det ikke tillades at benytte Farve, før de have opnaaet Sikkerhed i Konturtegning og Skygning, og hvorefter følger Maling i Graat efter Gips. Denne Fremgangsmaade har Erfaring vist mig at være den retteste og vil fremdeles blive befulgt.»
Etter Eckersbergs død ble skolen drevet videre av Morten Müller og Knud Bergslien.
Ettermæle
Eckersberg høstet også stor anerkjennelse gjennom bl.a. de nordiske utstillinger. I 1866 var Eckersberg i Stockholm og deltok i den store nordiske utstilling i forbindelse med åpningen av det svenke Nationalmuseums nye bygning, og han fikk en gullmedalje for sitt «Norsk høyfjell, soloppgang». Han ble medlem av den svenske Konstakademien og utnevnt til ridder av den svenske Vasaordenen samme år.
I 1870 ble Eckersberg utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.
Han har gater oppkalt etter seg: Eckersbergs gate (Oslo) og Eckersbergs gate (Tønsberg).
Johan Fredrik Eckersberg ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund, men graven er slettet.