Schutzstaffel
Schutzstaffel, forkortet SS, var opprinnelig en paramilitær organisasjon knyttet til det tyske nazipartiet NSDAP. Den første oppgaven SS hadde, var å være Adolf Hitlers livvakt. I 1929 ble Heinrich Himmler leder for organisasjonen, en posisjon han hadde resten av krigen. Han utvidet virksomheten til også å gjelde overvåking av andre partier og interne «bråkmakere» innen eget parti.
Etter maktovertakelsen i 1933 utviklet SS seg til en del av Tysklands militær- og ordensvesen, og tok blant annet kontroll over politiet, særlig etter at ledelsen av Sturmabteilung (SA) ble utryddet av SS sommeren 1934. De tre hovedavdelingene i SS var den Allgemeine SS som hadde sine avdelingen gjennom partiorganisasjonen og i Norge gjennom først Norges SS og fra 1942 Germanske SS Norge, SS-Totenkopf-Verbände, herunder Hirdvaktbataljonen og SS-Vaktbataljon 6 som hadde ansvaret for fangeleire, kampstyrken Waffen-SS som blant annet organiserte norske frontkjempere og overvåkings- og polititjenesten Sicherheitsdienst (SD) som arbeidet til det norske Statspolitiet hvor mange av de nordmennene som ble dømt for drap og tortur var tilknyttet, herunder Rinnanbanden. En underavdeling av Sicherheitsdienst var det hemmelige politiet Gestapo.
SS-styrkenes hovedkvarter i Norge var på den rekvirerte Rosenhof skole i Oslo.
Også prosjekter som Lebensborn var en del av SS' virke i Norge under krigen.
Etter andre verdenskrig ble SS gjennom Nürnbergprosessene erklært som en kriminell organisasjon.
Norske SS-organisasjoner
I Norge ble det opprettet egne SS-avdelinger, først Norges SS og deretter Germanske SS Norge. Angiver- og innfiltrasjonsenheten Sonderabteilung Lola, også kalt Rinnanbanden, besto utelukkende av norske medlemmer, og forsynte de tyske politimyndighetene i Midt-Norge med opplysninger, noe som etter hvert ble formalisert som en egen enhet innen tyske overvåkingstjenesten Sicherheitsdienst (SD), og slik en del av det tyske politiet i Norge under okkupasjonen.
Norsk deltakelse i Waffen-SS
Utdypende artikkel: Waffen-SS
I tillegg ble norske frontkjempere vervet til Waffen-SS, hvor de tjenestegjorde i en rekke enheter med ulikt innslag av norsk preg. Sterkest var dette i Den norske legion, som på sine tyske uniformer hadde løven fra det norske riksvåpen på det ene kragespeilet i stedet for SS-runen, og norske offiserer. Imidlertid sto disse under opplæring og rådgivning fra tyske offiserer, slik at kommandospråket i praksis ble på tysk. Også Det norske skikompani, 2. SS-Politikompani og SS-Skijegerbataljon Norge innen 6. SS-Gebirgs-Division «Nord», tjenstegjørende i Finland hadde norske innslag men disse enhetene var der ikke samtidig.
Den norske deltakelsen i 5. SS-Panzer-Division «Wiking» var hovedsakelig konsentert rundt Regiment Nordland, men de norske frivillige ble også spredt rundt innen hele divisjon og var som ordinære soldater innen Waffen-SS, med tysk befal.
I tillegg kan det nevnes at frontsøstrene som gjorde tjeneste i Tyske Røde Kors formelt var vervet gjennom Waffen-SS og tjenestegjorde hovedsakelig i enheter tilknyttet Waffen-SS. De mottok også Frontkjempermerket, som ellers var forbeholdt SS-personell.
Kilder
- Veum, Erik og Brenden, Geir: De som falt. Utg. Vega / NRK. Oslo. 2010 (revidert utgave). Digital versjon på Nettbiblioteket.