Eiker

Solberg spinneri, Nedre Eiker

Foto: Foto: Mahlum (2008).

Eiker, også Eikerbygda eller Eikerbygdene, er et landskap i Buskerud fylke og et fellesnavn på kommunene Nedre og Øvre Eiker. En person fra Eiker kalles eikværing. Denne betegnelsen brukes også om dialekten her, som er typisk østlandsk med noen spesielle innslag.

Eiker var en administrativ enhet alt i tidlig middelalder, som tingområde, skipreide og prestegjeld. Det var også eget len i to perioder, fra 1388 til omkring 1500 og fra 1603 til 1660, men lå ellers under Akershus len, og siden 1660 har Eiker vært en del av Buskerud amt. Området var en del av Buskerud fogderi og Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri. Det var tidligere en selvstendig kommune i Buskerud fylke opprettet som Eger formannskapsdistrikt i 1837.

I 1843 ble en ubebodd del av Eger overført til Skoger formannskapsdistrikt som samtidig ble en del av Larvik og Jarlsberg amt (Vestfold). Et område ved Eikeren ble dessuten overført til nabokommunen Hof i Vestfold.

1. juli 1885 ble Eiker kommune delt i Øvre Eiker og Nedre Eiker. Eiker hadde ved delingen 11 531 innbyggere.

Eldre steinalder

Eiker, som i dag er ei innlandsbygd, lå ved steinalderens begynnelse ved kysten, innerst i ei vik der to fjordarmer møttes. Den ene av disse fulgte Drammensdalen, mens den andre gikk langs Eikeren og de indre delene av Vestfold og møtte havet der. Den eldste bosetningen må ha vært knyttet til fiske og fangst i denne fjorden. Også etter at landhevingen førte til at Eiker i større grad ble adskilt fra kysten, sto imidlertid de sentrale delene av bygda under vann, og ressursene i denne fjorden må fortsatt ha vært svært viktige. Samtidig har ressursene på landjorda blitt stadig viktigere etter hvert som isen trakk seg tilbake og vegetasjonen vokste fram. Dermed ble jakt og sanking av ville planter et viktig supplement til fiske og fangst i fjorden.

Den eldste bosetningen (8700 f.Kr.)

I 2009 og 2012 ble det gjort arkeologiske undersøkelser av en steinalderboplass i Prestegårdsskogen på Fiskum. Den ble datert til omkring 8700 f.Kr., og det er dermed det eldste spor etter menneskelig bosetning i denne delen av landet. Boplassen har ligget på en smal stripe med land mellom kysten og den store innlandsisen, og de som har bodd her må ha vært helt avhengige av fiske og fangst i den store fjorden som strakte seg inn hit, flere mil fra den egentlige kyststripa.

Før funnet av boplassen på Fiskum ble den første bosetningen på Eiker datert til omkring 6000 f.Kr. Før dette har antagelig bosetningen vært svært sporadisk og bestått av små grupper som stadig var på flyttefot langs kysten. Mangelen på funn fra denne tidligste perioden kan imidlertid også skyldes at vannstanden var så høy at boplasser fra denne tida har ligget utenfor de tradisjonelle jordbruksområdene. Fra omkring 6000 f.Kr. og framover er det imidlertid funnet flere gjenstander som kaster lys over steinaldersamfunnet på Eiker i denne perioden.

Vikingtida

Utvalgte gårder i Eiker fra før vikingtida

• Fossum
• Varlo
• Hoen
• Røren
• Haug
• Hals
• Skarra
• Holte
• Skott
• Knive
• Horgen

Embetsmannsvelde (1500-1800)

I denne perioden sto Eiker sentralt i utviklingen av nye næringer, som trelasthandel og bergverksdrift. Kongemaktens strategier for å skaffe seg kontroll over inntektene fra disse næringene påvirket i høy grad utviklingen i lokalsamfunnet. Kongelige embetsmenn spilte en viktig rolle både som jordeiere og som aktører i sagbruksdrift og trelasthandel på 15-og 1600-tallet, mens denne rollen på 1700-tallet i stor grad ble overtatt av kjøpmenn fra byene, først og fremst Drammen. Store godssamlinger førte til at leilendinger i stor grad erstattet de sjøleiende bønder, men denne utviklingen snudde med det store salget av krongods som ble gjennomført på slutten av 1600-tallet. Da ble igjen de sjøleiende bøndene dominerende, men samtidig fortsatte Fossesholmgodset å bestå helt fram til 1822.

Utviklingen på Eiker var også i høy grad preget av at to av landets største byer, Drammen og Kongsberg, vokste fram rett utenfor bygdas grenser. Borgerskapet i Drammen spilte en viktig rolle i utviklingen av sagbruksnæringen og trelasthandelen, og Kongsberg Sølvverk etablerte gruver flere steder på Eiker. Samtidig var mange av bøndene på Eiker involvert i leveranser av tømmer til Sølvverket og i den omfattende transporten av korn og andre importvarer som Kongsberg var avhengig av.

Alle disse forholdene gjorde at Eiker ble dratt inn i en tidlig-moderne økonomi, der jordbruket ikke var enerådende som næringsvei, og der det tidlig ble etablert en pengeøkonomi parallelt med tradisjonell sjølforsyning og varebytte. Folketallet var i rask vekst, og dette ga seg utslag både i deling av gårder og etablering av husmannsplasser, samt framvekst av tettsteder som Hokksund, Vestfossen, Skotselv og Krokstadelva.

Reformasjon og godsøkonomi (1500-1603)

En gang mot slutten av 1400-tallet opphørte Eiker å være selvstendig len og kom igjen inn under lensherren på Akershus. De politiske omveltningene i forbindelse med reformasjonen svekket den lokale lavadelen, mens nye adelsslekter innehadde de viktigste embetene og etablerte seg som godseiere. Dette skjedde parallelt med etableringen av de første vannsagene, og den nye embetsadelen var i stor grad involvert i sagbruksdrift og trelasthandel. En spesielt viktig rolle i denne utviklingen spilte lensherren Peder Hansen, som omkring 1540 opprettet en stor godssamling med Foss (Fossesholm) og Sem kongsgård som sentrum. Denne utviklingen bidro til at en stadig større andel av jorda ble liggende under adelsgods og drevet av leilendinger, mens tallet på sjøleiende bønder ble redusert. Flere av de største sagbruksstedene ble liggende under de adelige godsene, men fortsatt deltok også en rekke bønder i denne viktige næringen.

Husmenn, storbønder og småindustri (1800-1885)

De to første tiårene av 1800-tallet var på Eiker preget av store økonomiske og sosiale omveltninger, men samtidig av kulturelle og åndelige brytninger, som blant annet kom fram i striden rundt lekpredikanten Hans Nielsen Hauge, som besøkte Eiker flere ganger og hadde mange tilhengere der.

En langvarig kriseperiode i trelasthandelen førte til et generasjonsskifte i det lokale næringslivet, der det gamle handelspatrisiatet forsvant og ble erstattet av nye og mer nøkterne handelsmenn, ofte med bakgrunn fra bygdene. Også bøndene på Eiker ble i sterkere grad enn før involvert i trelasthandel og annet næringsliv. Samtidig gjorde den nye Grunnloven av 1814 at de sjøleiende bøndene fikk en mer framtredende posisjon, og med innføringen av Formannskapslovene i 1837 fikk bøndene en dominerende rolle i det lokale sjølstyret.

Første halvdel av 1800-tallet var preget av rask folkevekst, og dette førte til ny bruksdeling og rydding av husmannsplasser. Det ble stadig mer vanlig at både husmenn og selveiende småbrukere også hadde lønnsarbeid utenom jordbruket, og slik oppsto det en arbeiderbefolkning som etter hvert var omtrent like tallrik som bøndene.

Omkring midten av 1800-tallet stagnerte folkeveksten, og etter hvert begynte folketallet å synke. Dette skyldes trolig i stor grad at emigrasjon og flytting til byene hadde blitt et realistisk alternativ for yngre mennesker som ikke ønsket å bosette seg på en marginal husmannsplass. Dessuten kan det ha sammenheng med problemene i den eldre industrien, spesielt sagbruksdriften, som opplevde stagnasjon etter vedtaket om å oppheve sagbruksprivilegiene. Etter hvert gjorde også mekaniseringen av jordbruket at det ble mindre behov for arbeidskraft der.

Samtidig med den økonomiske stagnasjonen, opplevde lokalsamfunnet en modernisering, blant annet gjennom innføring av jernbane og telegraf, som kom på 1860-tallet. Nye industribedrifter ble også etablert, blant annet de første treforedlingsbedriftene omkring 1870. Foreløpig var imidlertid ikke veksten i denne nye industrien sterk nok til å oppveie de faktorene som førte til stagnasjon. De spenningene som dette skapte, peker fram mot delingen av Eiker i 1885.

Se også

• Øvre Eiker
• Nedre Eiker

Eksterne lenker

• Eiker Arkiv
• Øvre Eiker kommunes nettsted
• Nedre Eiker kommunes nettsted