Forside:Kulturminner: Forskjell mellom sideversjoner

(Ny side: {{Portal fokus|Museum|bilde=Borgund stavkirke01.JPG}} <!-- Høyre kolonne --> <div style="width: 34%; float: right;"> {{Portal underside|Eksterne ressurser}} {{Portal kategoritre|Kulturminn...)
 
Ingen redigeringsforklaring
 
(16 mellomliggende versjoner av 3 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
{{Portal fokus|Museum|bilde=Borgund stavkirke01.JPG}}
{{Emnemal|Flertall(er/ar)=er|kategori=**Kulturminner|kategorisering=Kulturminner}}
<!-- Høyre kolonne -->
<div style="width: 34%; float: right;">
{{Portal underside|Eksterne ressurser}}
{{Portal kategoritre|Kulturminner}}
{{Portal tickerboks|count=5|{{Categorymatch for kulturminner}}}}
</div>
 
<!-- Venstre kolonne -->
<div style="width: 65%; float:left;">
{{Portal randomteaser|valign=top|count=1|Q2|{{Categorymatch for kulturminner}}}}
{{Portal side|Museer|Festninger}}
{{Portal sisteteaser|count=4|Q1|{{Categorymatch for kulturminner}}}}
</div>
 
__NOTOC__
__NOEDITSECTION__
 
[[Kategori:Emneportaler|Kulturminner]]
[[Kategori:Kulturminner| ]]

Nåværende revisjon fra 12. mai 2015 kl. 08:28

Om Kulturminner
Kvam kyrkje i Nord-Fron 2007.
Foto: Anders Einar Hilden
Et kulturminne er i følge kulturminneloven et «[…]spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro og tradisjon til.» Denne definisjonen legges til grunn for den statlige forvaltningen av de materielle kulturminnene som er knyttet til Miljøverndepartementet, herunder Riksantikvaren. I forlengningen av definisjonen har man også kulturmiljøer, det vil si områder som er formet gjennom menneskelig aktivitet.

I 2007 ratifiserte Norge UNESCO-konvensjonen om den immaterielle kulturarven og forpliktet seg dermed til også å arbeide for å ivareta verneansvaret på dette feltet. Målet med konvensjonen er å beskytte muntlige tradisjoner og uttrykk, utøvende kunst, sosiale skikker, ritualer og høytidsfester, kunnskap og praksis om naturen og universet, og kunnskap om tradisjonelt håndverk. Konvensjonen trådte i kraft i 2006 og er nå tiltrådt av 69 land. Det statlige ansvaret for denne delen av kulturminnevernet ligger i Norge hos Kulturdepartementet som har en egen kulturvernavdeling.   Les mer ...

 
Smakebiter
Siktebordet ved Vetaåsen batteri.
Foto: Tommy Gildseth (2010).

Vetaåsen batteri ligger i Råde kommune i Østfold, og er et av de befestningsanlegg som ble bygget forut for unionsoppløsningen i 1905. Batteriet ble bygget i 1902 som forhåndsutbygd stillingsområde for artilleriet. Varde eller vete ble i riktig gammel tid tent for å varsle ufred, og batteriet har fått sitt navn fra dette. Sammen med batteriene på Gyllerås- og Høyås skulle Vetaåsen batteri beherske overgangen fra Solli og den store Rådesletta.

Batteristillingen er så godt som helt inntakt. Toppen her er et ganske flatt platå og batteriet ligger i sørenden med Vansjø ned til høyre. Det enkle batteriet er bygget for 4 kanoner, har åpne standplasser med et ca 45 meter langt brystvern som er ca 1 meter høy. Bak brystvernet ligger 5 nedsenkede dekningsrom med ammunisjonsnisjer og steintrapp. Anlegget er fortsatt i Forsvarets eie.

Batteriet var en del av den tilbaketrukne linjen mellom Råde og Moss. Siktelinjene er forholdsvis gode, og mot sørvest sees blant annet Råde kirke.   Les mer …

17. maisteinen på Snåsa.
Foto: Arnt-Erik Selliaas

17. maisteinen på Snåsa er et minnesmerke over Grunnlovsvedtaket den 17. mai 1814, som står på Lyshusberget i Snåsa i Nord-Trøndelag. Den unge studenten og prestesønnen Ole Rynning fra Snåsa var til stede ved avdukingen av Krohgstøtten i Christiania 17. mai 1833, og han lot seg begeistre av Wergeland og av stemningen ellers. Noen måneder seinere var han tilbake på Snåsa. Og han hadde fått en idé.

Ole Rynning var født i RingsakerHedmark 1809 og kom til Snåsa sammen med familien i 1825. Faren, Jens Rynning, var utnevnt til sogneprest på Snåsa, og han var en ekte opplysningsprest. Han var en potetprest i egentlig forstand, for han læret snåsningene å dyrke poteter. Men han var også en lojal tilhenger av Karl Johan, som hadde blitt konge i 1818. Da kongen døde i mars 1844, skrev Rynning i kirkeboka: «Karl Johan er død» − som om han var en del av menigheten. Sønnen Ole hadde en helt annen oppfatning.   Les mer …

St.Michaels kirkeruin på Rokoberget i 2008.
Foto: Merete Trettebergstuen
St. Michaels kirkeruin ligger på Rokoberget i Løten kommuneHedmarken. Kirken på Rokoberget var en Michaelskirke viet til erkeengelen St. Michael. Byggeåret er ukjent, men den er nevnt i et pavebrev fra 1254. I pavebrevet skrev pave Innocentius til biskop Laurentius av Skara at Roko kirke på Hedmarken måtte overdras til Cannichen Thord (Theodorus) som erstatning for at han ikke fikk bispestolen i Hamar.   Les mer …

Heljar til rors ombord i Lerken som eies av Nord-Troms Museum og drives av Arne Samuelsen. 'Lerken' er en 21 fot tradisjonell åpen sjark.
Foto: Arne Samuelsen
Nord-Troms kystlag er et lokallag tilsluttet Forbundet KYSTEN. Laget har 35 medlemmer og ble opprettet i 2000. Nord-Troms kystlag har Havnnes som sin «hjemmehavn».   Les mer …

Bragdøya Kystlag ble opprettet i 1986. Utgangspunktet var å få igang restaurering av de gamle saltebuene på nordsiden av Bragdøya utenfor Kristiansand. Kystlaget ble opprettet etter initiativ fra Agder fylkeskystlag og Kystlivsforeningen Pider Ro. Bragdøya kystlag er i dag det største lokallag av Forbundet KYSTEN, og har over 650 medlemmer. Bragdøya kystlag feiret 30-årsjubileum i 2016.   Les mer …

Stigerboligen ved Ekers Kobberværk
Foto: Ukjent / Eiker Arkiv.
Bergsgruvene er et gruvefelt i Øvre Eiker. Gruvene er drevet inn i en høy ås, Gruveåsen, like ved tettstedet Ormåsen. Hovedforekomsten har vært kobber, og området kalles også «Kobbergruvene» eller «Kobberverket». Den eldste historien til disse gruvene er ikke kjent. Det kan ha vært ett av de stedene der Tobias Kupfer skjerpet etter malm på 1620-og 30-tallet, og det var i dette området at Gregers Sinclair drev bergverksdrift på 1680-tallet. SmeltehyttaHyttevollen skriver seg kanskje fra denne eldste perioden. Området var i drift under Kongsberg Sølvverk på 1700-tallet under navnet Eker Kiesgrube, men driften ble nedlagt omkring 1770. Det skal også ha vært drift i privat regi en kort perioder omkring 1820.   Les mer …
 
Kategorier for Kulturminner
 
Andre artikler