| Om Rettleiing og metode
|
|
Metode og rettleiing i Lokalhistoriewiki skal ha tre hovedfunksjoner: verktøybod, klasseværelse og tankesmie.
 Inni gamle Hals skule på Tustna. Verktøyboden rommer artikler om ulike hjelpemidler og teknikker for lokalhistorisk arbeid. Det viktigste verktøyet er kildebruk og kildekritikk. Men det er også en lang rekke andre arbeidsredskaper og hjelpedisipliner som lokalhistorikere kan ha nytte av. Det kan være gardsnamn, datering, bilder som kilder, spørrelister til minneinnsamling eller gardshistorie osv.
 Forbregdsmia fra Oppdal, nå på Sverresborg - Trøndelag Folkemuseum. Klasseværelset skal fungere som et lærested der vi alle, hele tiden, veksler mellom å være lærere og elever. De fleste av oss har noe å lære bort. Alle har noe å lære. Undervisningen vil dels være rettet mot bruken av redskapene i verktøyboden, dels mot det teori- og praksisfeltet som lokalhistorien utgjør. Dette kan gjøre oss i stand til begrunne valgene vi gjør når vi forsker og skriver eller engasjerer oss i lokalhistorisk kulturvernarbeid. Hvordan rekonstruerer vi fortiden ved hjelp av kildene? Hvordan bygger vi opp forklaringer og anvender teori? Hvilken betydning har sammenlikning som metode? Hvilke sjangre eller litterære framstillingsmåter kjennetegner lokalhistorien? Hvordan brukes lokalhistorien i ulike sammenhenger?
Tankesmia skal fungere som et forum for fri fagdebatt, et sted der vi kan reflektere over lokalhistorien som kunnskapsfelt – i fortid, samtid og framtid. Hva er egentlig lokalhistorie? Hvor går fagets grenser? Hvilke normer har styrt lokalhistorien? Hva har lokalhistorikerne skrevet om, og hvordan har de gjort det? I metodekategorien er det også orienteringer om aktuelle lokalhistoriske prosjekter og konkrete forprosjekter til lokalhistoriske verker.
|
|
|
| Smakebiter fra artikler
|
Spørrelister om samvirkelagene: Som hjelp i arbeidet med å skrive artikler om den mangfoldige samvirkelagsbevegelsen i Norge, har det blitt utarbeidet to spørrelister. Tanken er at både sentrale og mer perifere aktører i samvirkelagene kan intervjues (eller skrive selv) om sine erfaringer og minner knyttet til lagene. Dette vil forhåpentligvis være et godt arbeidsverktøy for å studere og skrive om samvirkelagene.
Sjanger kan bety to ting i tilknytning til lokalhistorie. På den ene side er lokalhistorie i seg selv en sjanger (disiplin) innen historiefaget, akkurat som globalhistorie, sosialhistorie, forsvarshistorie eller kvinnehistorie. På den annen side kommer lokalhistorien til uttrykk gjennom ulike sjangre som gards- og slektshistorie, årbøker og andre. Det er denne betydningen av sjanger-begrepet som skal drøftes her.
Feltet deles gjerne i eldre sjangere, typisk topografisk-historiske beskrivelser og beskrivelser fra nasjonalhistorien, og beskrivelser som oppstod med det lokalhistoriske gjennombruddet som skjedde på 1900-tallet. Les mer …
Demografi kjem av gresk demos, folk, befolkning og grafi: skildre, lære om – altså befolkningslære. Ein skil gjerne mellom demografi og historisk demografi slik at utan førsteleddet handlar faget om å analysere befolkningsutviklinga innafor større einingar (kommunar, fylke, land) bygd på trykt befolkningsstatistikk. Ein viktig del av demografisk analyse går på framskriving av bestemte trekk av befolkninga; seie noko om behovet for utbygging av skular, transportsystem og / eller eldreomsorg i nær eller fjernare framtid.
Demografi som fag studerer altså særskilt a) storleik, b) samansetjing (kjønn, alder og sivilstand) og c) utvikling av ei befolkning over tid. Det siste punktet treng presisering. Befolkninga i eit område endrar seg over tid på fleire måtar: enkeltindivid blir a) fødde eller flyttar inn, b) døyr eller flyttar ut og / eller c) endrar sivilstand frå ugift til gift og til «før-gift» (enkje / enkjemann). Les mer …
Gards- og slektshistorie består, som det framgår av sjølve nemninga, av to hovudkomponentar:
- Gardshistoria tek for seg garden, bruket eller plassen sett som bustad og "småsamfunn", som driftseining og eigedomsobjekt.
- Slektshistoria gjev oversyn over dei familiane som til kvar tid har budd i dei einskilde heimane, med meir eller mindre fyldige persondata.
I bygdeboksamanheng er gards- og slektshistoriebøkene til vanleg ordna etter gards- og bruksnummer, dvs. etter det offentlege registeret – matrikkelen – som blir ført over grunneigedomar. Dei gardsnummera som i hovudsak er gjeldande også i dag, vart innført med matrikkelen 1886.
Når bygdeboka følgjer dette systemet, blir det skrive eit kapittel for kvart gardsnummer, med underkapittel for kvart enkelt bruksnummer etter kvart som nye eigedomar/driftseiningar/bustader blir skilde ut. Les mer …
 Tegning av Gjøvik Skofabrik 1933. Gjøvik var en mer utprega industriby enn Hamar og Lillehammer. , eller komparativ metode, har flere viktige funksjoner i historieforskningen generelt og i lokalhistorien spesielt. Knut Kjeldstadli skriver: ”Spørsmål og forklaringer gjør et fag til vitenskap: beskrivelser er ikke nok. Ved å sammenlikne får vi hjelp til å spørre og til å svare.” Det skilles ofte mellom sammenlikning på langs og sammenlikning på tvers. Komparasjon på langs innebærer at vi jamfører et sted med seg sjøl, men på et annet tidspunkt. Når vi sammenlikninger på tvers, er det andre steder vi ser studieobjektet vårt opp mot.Komparasjon har lenge vært «trendy» i humaniora og samfunnsvitenskap. Også i det lokalhistoriske miljøet har sammenlikning vært et viktig debattema og mål for forskerne, som blant annet diskuterte emnet under Norsk Historikerforenings seminar i 1988. Under tittelen «Kvar i sin dal. Komparasjon som metode i lokalhistoriske studier» ble det holdt flere innlegg om komparativ metode. Noen diskuterte emnet mer generelt, mens andre brukte egen forskning som eksempel på den sammenliknende metoden i praksis. Les mer …
Urbanisering (av latin urbs: by) betyr bydannelse, og primært betegner ordet i dag den prosess eller de prosesser som fører til at byer og tettsteder oppstår og vokser. Men som Norsk riksmålsordbok påpeker, har substantivet «urbanisering» og det tilhørende verbet «urbanisere» to grunnbetydninger: På den ene siden betyr ordet: «[å] gjøre(område, strøk ell. samfund) bymessig.» På den andre side betegner urbanisering og urbanisere «[å] gjøre (mer) urban (i seder og skikker, opptreden, kultur).»Den første definisjonen ligger helt på linje med det vi har kalt den primære betydningen og retter søkelyset mot årsakene til at byer oppstår. Den andre derimot setter fokus på byens virkning på menneskers mentalitet og atferd. Disse to språklige grunnbetydningene avspeiler også viktige sider ved den vitenskapelige debatten om urbanisering innenfor byhistorie og samfunnsvitenskap.Ut fra det første perspektivet dreier urbaniseringsprosessen seg primært om å analysere årsakene til at byen oppstår og vokser. Byen blir dermed den avhengige variabel, det som skal forklares, mens det som forklarer urbaniseringen ligger i samfunnet utenfor byen. Les mer …
|
|
|
|
