Grøva (Vefsn gnr. 21): Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 20: | Linje 20: | ||
== Eier- og slektsforhold == | == Eier- og slektsforhold == | ||
=== Middelalder === | === Middelalder === | ||
Grøvas nøyaktige alder er ukjent, men ''[[Vefsn bygdebok]]'' regner gården som litt yngre enn [[Aufles (Vefsn gnr. 20)|Aufles]], og tidfester den derfor til [[800-tallet]].<ref>Skorpen 2012:392.</ref> I motsetning til nabogårder som Aufles, [[Kjærstad (Vefsn gnr. 18)|Kjærstad]] og [[Kvalfors (Vefsn gnr. 22)|Kvalfors]], som i [[tidlig middelalder]] mistet sin selvstendighet, var Grøva fremdeles i [[odel]]seie ved inngangen til [[tidlig nytid]]. Dette kan bety at Grøva hadde eiere som var i stand til å forsvare gården. Grøva var også en av få gårder i Vefsn som hadde uavbrutt drift under ødetiden etter [[1350]]. Et av flere [[sagn]] forteller at det etter [[Svartedøden]] bare røk fra takpipene på tre gårder: det var Grøva, [[Drevland (Vefsn gnr. 196)|Drevland]] og [[Hundåla (Vefsn gnr. 7)|Hundåla]].<ref>Jakobsen 1922:45.</ref> Det skal være usagt om ''[[Nordlands Trompet]]'' ([[1700-årene]]) bygger på sagnet eller motsatt, men hos [[Petter Dass]] heter det seg følgende. | Grøvas nøyaktige alder er ukjent, men ''[[Vefsn bygdebok]]'' regner gården som litt yngre enn [[Aufles (Vefsn gnr. 20)|Aufles]], og tidfester den derfor til [[800-tallet]].<ref>Skorpen 2012:392.</ref> I motsetning til nabogårder som Aufles, [[Kjærstad (Vefsn gnr. 18)|Kjærstad]] og [[Kvalfors (Vefsn gnr. 22)|Kvalfors]], som i [[tidlig middelalder]] mistet sin selvstendighet, var Grøva fremdeles i [[odel]]seie ved inngangen til [[tidlig nytid]]. Dette kan bety at Grøva hadde eiere som var i stand til å forsvare gården. Av samme grunn er Grøva ukjent i middelalderske kilder, for som slektseiet gård finnes Grøva hverken i kirkens [[jordebøker]] eller i kongens. | ||
Grøva var også en av få gårder i Vefsn som hadde uavbrutt drift under ødetiden etter [[1350]]. Et av flere [[sagn]] forteller at det etter [[Svartedøden]] bare røk fra takpipene på tre gårder: det var Grøva, [[Drevland (Vefsn gnr. 196)|Drevland]] og [[Hundåla (Vefsn gnr. 7)|Hundåla]].<ref>Jakobsen 1922:45.</ref> Det skal være usagt om ''[[Nordlands Trompet]]'' ([[1700-årene]]) bygger på sagnet eller motsatt, men hos [[Petter Dass]] heter det seg følgende. | |||
: Man mener Almuens Mangfoldighed før | : Man mener Almuens Mangfoldighed før | ||
Sideversjonen fra 24. mai 2018 kl. 08:56
Grøva er en gård i Vefsn kommune, Nordland. Gården er blant de eldste i Vefsn. Den ble tatt i bruk i vikingetiden, og var påfølgende i odelseie fra 800-tallet til 1897. Gårdens første kjente eiere var to søstre på 1500-tallet. Grøva-folket hørte da til en jordeiende bondestand på midtre Helgeland, herunder med interregionale familie- og sosiale relasjoner. Herunder ble en datter på gården gift med lagrettemann Hallvard i Levang i Leirfjord. Deretter gikk gården i 1544 over til Nils Persson med etterkommere, herunder slekten Kruse på Sandnes i Alstahaug. Nils var for øvrig eier av sverdet fra Grøva. Dette var av samme slag som datidens soldater benyttet, og åpner for at Nils kan ha vært landsknekt for erkebiskopen i Nidaros. På denne tiden hadde Grøva ett bruk, som var blant de største i Vefsn. Etter 1567 fant den første bruksdelingen på gården sted, og på 1600-tallet var antallet brukere oppe i tre. Samtidig mistet Grøva-folket sitt lavadelige preg. Skikken med langreiste giftermål opphørte, og de blandet seg til slutt med alminnelige bønder.
Eier- og slektsforhold
Middelalder
Grøvas nøyaktige alder er ukjent, men Vefsn bygdebok regner gården som litt yngre enn Aufles, og tidfester den derfor til 800-tallet.[1] I motsetning til nabogårder som Aufles, Kjærstad og Kvalfors, som i tidlig middelalder mistet sin selvstendighet, var Grøva fremdeles i odelseie ved inngangen til tidlig nytid. Dette kan bety at Grøva hadde eiere som var i stand til å forsvare gården. Av samme grunn er Grøva ukjent i middelalderske kilder, for som slektseiet gård finnes Grøva hverken i kirkens jordebøker eller i kongens.
Grøva var også en av få gårder i Vefsn som hadde uavbrutt drift under ødetiden etter 1350. Et av flere sagn forteller at det etter Svartedøden bare røk fra takpipene på tre gårder: det var Grøva, Drevland og Hundåla.[2] Det skal være usagt om Nordlands Trompet (1700-årene) bygger på sagnet eller motsatt, men hos Petter Dass heter det seg følgende.
- Man mener Almuens Mangfoldighed før
- Langt høyer' har steeget, end Tallet nu giør,
- Den Sorte Død var en Aarsage,
- Som over al Verden grasserend' opkom,
- Han feyede Landet og giorde det tom,
- Der blev ikke mange tilbage:
- Vel hen ved fiir' hundred Skorsteener paa Rad
- Befantes at ryge, naar Folket fik Mad,
- Og ædende Tiid var for Handen;
- Men da denne Giest hadde vanket der frem,
- Blev rygend' Arn-Steder knap fiir' eller fem,
- Her plukkedes een og hveranden.
Søstrene på Grøva
På 1500-tallet hørte Grøva opprinnelig til to søstre som synes å ha arvet gården etter en barnløs bror. Dette var odelsjord, så søstrene på Grøva kunne trolig både føre slekt og eierskap langt bakover i tid. Den ene av søstrene var gift med Per Olsson, som man ikke vet mye om, men som vel var jevnbyrdig med sin kone. Den andre var gift med Sjur, som hun hadde sønnene Ole Sjursson, Lars Sjursson, Per Sjursson sammen med, foruten en datter som ble gift med jordeierbonde og lagrettemann Hallvard Arnsson i Levang.[3]
|
_______________|_______________
| |
| |
Per Olsson --- g.m. --- søster 1 søster 2 --- g.m. --- Sjur
|
_______________________________|_______________
| | | |
| | | |
Ole Sjursson Lars Sjursson Per Sjursson NN Sjursd. --- g.m. --- Hallvard Arnsson
Disse menneskene hadde ikke bare jord i Grøva, men var etter mye å dømme også lokale godseiere, har Asgaut Steinnes regnet seg frem til.[4] I tillegg giftet de seg med andre jordeierslekter, ikke bare i Vefsn, men også ute i Alstahaug og i Leirfjord. Det er nærliggende å tro at folket på Grøva hørte til et større familie- og sosialt miljø av jordeierslekter i Vefsnfjorden, herunder bondeslektene på Rynes, Hundåla og Drevland i Vefsn, bondeslekten på Levang i Leirfjord, lavadelsslekten på Tenna i Herøy[5] og ikke minst lavadelsslekten Kusse på Sandnes i Alstahaug.[6] Som nevnt var en datter på Grøva gift med jordeier Hallvard Arnsson i Levang, som ut fra sin nærhet i navn, tid og sted kan ha vært slikt som dattersønn av Arne Kusse eller setesvein Olav Kusse på Sandnes.
Det var bare fem-seks odelsgårder i Vefsn, og vanligvis hadde eierne også jord i andre gårder. Folket på Grøva hadde jordstykker i gårder som man ikke kjenner navnet på. Folket i Hundåla hadde trolig jordstykker i Nyland og i Kjærstad i Leirfjord.[7] På samme måte hadde folket på Drevland jordstykker i Rynes.[8] Dette strøgodset som mang en odelsbonde hadde i tillegg til sin egen gård, tyder på innbyrdes gifte fra gammelt av blant jordeierslekter. Men strøgodset indikerer også eksistensen av en fordums jordsamling som på 1500-tallet var blitt så oppdelt at det bare var teiger tilbake på hver arving, for når en odelsbonde i tillegg til sin egen gård har jordteiger i både to og tre andre gårder, må dette helst stamme fra noe større. Det er rimelig å tenke seg at alle eller flere av jordeierslektene i Vefsn var etterkommere av områdets adel, det være seg kanniken Håkon, som på 1300-tallet var jordeier i Vefsn,[9] eller Rågjerd på Drøvland, som etter sagnet skal ha eiet all jord i Drevja, og som var så mektig at Ivar Aasen fem hundre år senere kunne nedtegne sagn om henne.[10] Opphavet til folket på Grøva er for ordens skyld ukjent. Det eneste som er sikkert, er at de var kommet ovenfra – ikke nedenfra – i samfunnet.
Nils Persson blir eneeier
I 1544 ble Grøva i sin helhet solgt til Nils Persson. Handelen kjennes gjennom to samtidige brev, jf. skinnbrevene fra Grøva, foruten et brev av 1598. Det er mulig at Nils var i slekt med selgerne, og mens ingen påviselige forbindelser kjennes, kan Nils med stor sannsynlighet ha vært sønn av Per Olsson og søster nr. 1.[11]
I betaling for Grøva gav Nils Persson blant annet et sverd, jf. sverdet fra Grøva. Dette var av typen landsknektsverd, som var vanlig i første halvdel av 1500-tallet. Sverdet som Nils hadde, hans bakgrunn i jordeiende slekter og ikke minst hendelser i tiden som han tilhørte (se blant annet slaget den 8. og 9. april 1537), gjør det mulig å tenke seg at Nils var tidligere landsknekt for erkebiskopen i Nidaros. Men dette er umulig å fastslå. Sverdet kunne også være arv fra en slektning som var landsknekt eller noe som Nils rett og slett hadde kjøpt til pynt.
Nils Persson ble også eier av jord i Grøtan i Stod, Trondheims len. Nils var antakelig gift med en datter av Arn på Grøtan, som nevnes i tiendepengeskatten rundt 1520. I tillegg til å arve jord som Arn på Grøtan hadde eiet, hadde Nils sønnen Arn Nilsson, noe som taler for en slik forbindelse.
Arn på Grøtan | | Nils Persson --- g.m. --- NN Arnsd.
I tillegg til sønnen Arn Nilsson hadde Nils Persson en datter som ble gift inn i slekten Kruse på Sandnes i Alstahaug. Det er usikkert om det dreier seg om lavadelsslekten Kusse på Sandnes eller om borgerslekten Kruse på Sandnes. Grøva ble etter 1560-årene delt i to ved at dagens bruk nr. 1 (Trøa), som utgjorde en tredjedel av gården, ble utskilt fra dagens bruk nr. 4 (Inngarden) som søsterlodd til Nils Perssons datter.[12] På 1600-tallet var slekten Kruse dermed kommet i besittelse av 1 pund og 12 mark i Grøva. I et skjøte av 1646 skrev Hans Hansson [Kruse] at denne jorden var «min Odel og Arffuelig Andpartt, som mig med mine Søschindt Arfuellig i Bemeltte Greffue tilfalden ehr».[13] Han var dermed dattersønn av Nils Persson.
Nils Persson | _______________|_______________ | | | | Arn Nilsson NN Nilsd. --- g.m. --- Hans Kruse | | Hans Kruse m.fl.
Arn Nilssons sønner tar over
Ved inngangen til 1600-tallet øker både antallet etterkommere og antallet bruk på Grøva, samtidig som kildene blir dårligere: i et kildemessig mørke fra 1600 til 1660 forsvinner derfor flere slektsforbindelser mellom Grøvas brukere (jf. tavle nedenfor). Det er likevel på det rene at Arn Nilsson hadde sønnen Nils Arnsson, som tok over som eier av bruk nr. 4.[14] Videre bør Arn ha vært far til gamle Ole Arnsson, som straks etter Arns død omkring 1611 skilte bruk nr. 3 ut fra bruk nr. 4: den andre bruksfradelingen på to generasjoner.
Gamle Ole Arnsson på bruk nr. 3 hadde dette tilnavnet for å ikke forveksles med unge Ole Arnsson på bruk nr. 4. Forbindelsen mellom dem er ikke påvist. Vefsn bygdebok finner det mindre sannsynlig at de var brødre.[15] Blant annet var gamle Ole en generasjon eldre enn unge Ole: de døde henholdsvis omkring 1647 og 1673, noe som vesentlig svekker muligheten for søskenskap. En annen mulighet, som ikke finnes i noen fagbok, er at en hypotetisk person av navn Arn Arnsson var bror til Nils og gamle Ole Arnsson og far til unge Ole Arnsson. Dette betyr da at gamle Ole og unge Ole var onkel og nevø. Til tross for sin geografiske distanse til Vefsn kjente Hans Hansson [Kruse] på Sandnes åpenbart til dette forholdet, og sørget derfor i sitt salgsbrev av 1646 å understreke at kjøperen var unge Ole Arnsson – ikke gamle.[16] Med slik nær kjennskap til slektsforholdene på Grøva var Hans Hansson rimeligvis i slekt med begge.
Arn Nilsson | |_______________ | | | | Nils Arnsson gamle Ole Arnsson Per | | | | Arn Olsson unge Ole Arnsson Nils Persson | | | | | | Hans Persson Ole Olsson Anders Nilsson | | | | | | Ole Hansson Johannes Olsson Hans Andersson | | | | | | Hans Olsson Ole Johannesson Anders Hansson | | | | | | → bruk nr. 3 → bruk nr. 4 → bruk nr. 1
Se også
Referanser
- ↑ Skorpen 2012:392.
- ↑ Jakobsen 1922:45.
- ↑ Skorpen 2012:401, jf. Svare & Edvardsen 1974:378; Jenssen 1996:220.
- ↑ Svare & Edvardsen 1974:382.
- ↑ Kiil 1993:110.
- ↑ Jakobsen 1922:52.
- ↑ Skorpen 2012:106.
- ↑ Skorpen 2014:317.
- ↑ Jørgensen 1997.
- ↑ Svare & Bakke 1973:103.
- ↑ Bemerkning: 1.) Et sverd («i suerd ffore i mark»), som Nils Persson gav i betaling til Per Olsson, kom tilsynelatende tilbake til Grøva, hvor det frem til 1897 ble nedarvet blant odelsbønder som var etterkommere av Nils. Hvis Nils Persson og Per Olsson ikke var sønn og far, ville sverdet neppe ha kommet tilbake til Nils. 2.) Siden Grøva var odelsjord, er det mer sannsynlig at salget skjedde mellom beslektede.
- ↑ Skorpen 2012:401.
- ↑ Skorpen 2012:400.
- ↑ Skorpen 2012:411.
- ↑ Skorpen 2012:411.
- ↑ Skorpen 2012:400.
Litteratur
- Jakobsen, M. 1922. Alstahaug Kanikgjeld eller nu Hatfjelddalen, Vefsen, Tjøtta, Alstahaug, Herø, Nesne, Hemnes, Mo sognekald : En historisk statistisk beskrivelse efter originale utrykte og trykte kilder fra de ældste tider indtil MDCCCCXIV (1914) Mosjøen: eget forlag. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Jenssen, Øyvind 1996. Nesna sogn fram til år 1800 Nesna: Nesna kommune. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Jørgensen, Jon Gunnar 1997. Aslak Bolts jordebok [Oslo]: Riksarkivet. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Kiil, Alf 1993. Da bøndene seilte : Bygdefarsbrukets historie i Nordlandene [Uangitt sted]: Messel Forlag. Mal:Bokhylla
- Skorpen, Knut 2012. Gardshistorie for Vefsn : Gnr. 1 – 32 med fjordbygdene, Vefsndalen og Eiterådalen Mosjøen: Vefsn bygdeboknemnd.
- Skorpen, Knut 2014. Gardshistorie for Vefsn : Gnr. 149 - 150, 186 - 201 med Ner-Drevja, Søfting og Skaland Mosjøen: Vefsn bygdeboknemnd.
- Svare, Bjarne & Ivar M. Edvardsen 1974. Vefsnbygdene fram til 1930 & Plantelivet i Vefsnbygdene Mosjøen: Vefsn kommune. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Svare, Reidar & Arnt Bakke 1973. Frå gamal tid : Tru og tradisjon & Folkemusikken i Vefsn Mosjøen: Vefsn kommune.