Husmannsvesen

Se også husmann i Norsk historisk leksikon.

Fra plassen Torget under Åker ved Hokksund, med husmann Hans Nielsen (ca. 1822-1910). Han var gift med Ingeborg Hansdatter, og begge kom fra Lier. De var husmenn hos Lars og Maren Aker. Bildet tilhører Per Aker og ble registrert i 1989 av Arne Thorkildsen.

Foto: Eiker Arkiv

Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. Før midten av 1600-tallet kunne husmann for eksempel være en person som var innlosjert hos en bonde eller gårdeier i byen, dvs. tilsvarende en innerst. Men i denne tiden kunne «husmann» også bli brukt om en gardbruker i en lav skatteklasse. På 1700- og 1800-tallet, da husmannsvesenet fikk sin største utbredelse, var hovedbetydningen en bruker på en plass som han bygslet av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller i kontanter. Husmansplassen var ikke skyldsatt (matrikulert) som egen landbruksenhet. Den hadde altså ikke eget matrikkelnummer, men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som leilending.) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som lett kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.

Husmannsmonumentet på Steinberg/Toten økomuseum.

Foto: Stig Rune Pedersen (2012).

Et arbeidssystem

I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et arbeidssystem, en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft til landbruket og levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte egen familie.

Det kan vere hensiktsmessig å se husmannsvesenet i forhold til et bredt anvendelig skjema over agrarbefolkningen (sysselsatte i jordbruket) med hensyn fordeling av disposisjonsrett (ikke nødvendigvis eiendomsrett) til bruksenhetene i jordbruket:

1. Storbondehushold. (Trekker til seg arbeidskraft utenfra, dvs. at gardbrukerfamilien disponerer mer jord enn den kan drive ved egen hjelp.)

2. Familiebrukshushold (subsistenshushold). (Brukerfamilien disponerer tilstrekkeleg jord til eget opphold og ved egen drift.)

3. Småbrukshushold. (Brukerfamilien avgir arbeidskraft utenfor bruket, dvs. at den disponerer for lite jord til eget opphold.)

4. Landproletariat. (Sysselsatte i jordbruket som ikke disponerer eget jordbruk.)

Plassfolket (husmenn med jord) plasserer seg i kategori 3 i dette skjemaet. Husmenn uten jord tilhører kategori 4 sammen med tjenestefolk, dagleiere og andre eiendomsløse jordsarbeidere

Kategori 1 forutsetter eksistensen av 3 og/eller 4, og for kategori 4 sitt vedkommende er forutsetningen gjensidig. Kategori 3 derimot forutsetter ikkje nødvendigvis storbønder, dersom det er andre arbeidsgivere innen rekkevidde. (Men undergruppa «husmenn med jord» finnes likevel ikke uten gardbrukere som eier/disponerer grunnen som plassene hører inn under.)

Husmannsstanden ble et reservoar av arbeidskraft også til andre næringer enn det rene jordbruket, så som skogbruk og bergverk, håndverksnæringer osv. Arbeidssystemer som liknet husmannsvesenet utviklet seg i tidlig moderne tid over store deler av Europa, under varierende juridiske og praktiske former. Særlig i protoindustrialiserte områder, og der et storskala handelsjordbruk var utbredt, kom slike ordninger både tidligere og fikk en større utbredelse enn det norske husmannsvesenet. Men der ble også proletariseringen på landsbygda drevet lenger, idet en satset på ren lønnsarbeidskraft (ansatte gardsarbeidere, dagleiere, husmenn uten jord) framfor den delvis sjølberga husmannskategorien.

Husbondsforholdet

Felles for husmennene, og noe som skilte dem fra andre leietakere, var at leieforholdet medførte et husbondsforhold, dvs. at plassfolket mer eller mindre uttalt ble betraktet som en del av gardbrukerens utvidede husstand. Det var en form for patriarkat (husbondsmakt), der husfaren (bonden) hadde makt og myndighet, men også et faderlig ansvar overfor kone og barn, tjenestefolk, og altså i en viss grad plassfolket. Klarest kom dette til uttrykk i husbondens adgang til å kreve pliktarbeid. Sølvi Sogner slår fast at "...viktigste kriterium på en husmann er adgangen til å pålegge ham arbeidsplikt, uten hensyn til om denne adgangen utnyttes eller ikke. Sorterer han ikke under husmannsloven med dens adgang til å ilegge ham arbeidsplikt, går han over i en annen kategori, og må regnes som innerst."

Mest ytterliggående gjorde husbondsmakta seg gjeldende der plassfolket hadde arbeidplikt på tilsigelse, dvs. at de hadde plikt til å stille til arbeid for husbonden når han fant dette tjenlig, også ut over den arbeidsplikten som evt. inngikk som leie for plassen. Det var et underliggende premiss at husmannen skulle være sin husbond «hørig og lydig», en formulering som ikke sjelden inngikk i husmannskontrakter.

Geografisk utbredelse

Østlandet var hovedområdet for husmannsvesenet. Spesielt var det utbredt i området med store gårder, som Hedmarken, Gudbrandsdalen, Buskerud opp til Sigdal og Flå, Telemark opp til Seljord samt Trøndelag. På Vestlandet var ofte gårddeling et bedre alternativ enn husmannsplasser. Dette gav flere selveide, mindre gårder og over tid mindre klasseforskjeller i samfunnet. I områder med leilendinger var det gjerne få husmenn.

Hva slags husmenn fantes?

Husmannsgruppen var preget av et rikt mangfold, både når det gjaldt status i lokalsamfunnet, familieøkonomi og yrkesorientering, men må som helhet sies å ha vært en underklasse på landet.

Husmenn med jord

Fuglesangen under Hedemarken, Eidsberg i Østfold.

Hadde husmannsplassen et jordstykke som var stort nok til å kunne drive sitt eget jordbruk, ble husmannen kalt husmann med jord. De hadde en plass med åker og eng, beiterett i utmark og gjerne en seter. Størrelsen på plassene varierte mye, og selv om de fleste var avhengig av inntekter fra annet arbeid for å klare seg, kunne plassen være stor. Tidvis var den største forskjellen fra et selvstendig bruk at husmannen ikke selv eide plassen. Plassene lå nær eiergården, og kunne bli innlemmet i den dersom det var mer hensiktsmessig for eieren. En annen viktig forskjell fra en selvstendig gård var at husmannen oftest hadde arbeidsplikt på eiergården. I onna måtte han derfor først jobbe på eiergården, og så på sin egen plass. Vår- og høstonn var derfor en ekstra krevende tid for husmenn, og deres avlinger kunne bli dårligere fordi de på det optimale tidspunktet for såing og innhøsting måtte være et annet sted. Arbeidsplikten omfattet ofte også andre familiemedlemmer. Husmenn med jord var vanlige på Østlandet, og I 1801-tellingen utgjorde denne gruppen 80% av alle husmenn.

Husmenn uten jord

Var derimot husmannsplassen uten noen nevneverdig jordlapp, ble han kalt husmann uten jord. De bygslet en tomt, med minimalt med åker og eng. Det var gjerne nok eng til å få noen få husdyr, og nok åker til å ha en stor kjøkkenhage. Om lag 1/5 av denne gruppen tjente sitt levebrød som dagleiere, dvs. løsarbeidere, som oftest i primærnæringene, men vi finner dem også som soldater, fiskere, klokkere, håndverkere, verksarbeidere osv. Husmenn i denne gruppen var ofte bygselshusmenn.

Bygselshusmenn

Bygselshusmannen var mest utbredt på Vestlandet og langs kysten. Han hadde liten eller ingen arbeidsplikt, betalte innfestingsavgift når han overtok plassen, og betalte leien i penger. Ofte hadde han livstidsfeste, men det kunne også forekomme at han kunne ha arvefeste. Bygselshusmannen hadde således flere fellestrekk med leilendingen, men plassen var mindre og alltid ikke matrikulert. En kan også skjelne mellom bygselshusmann og arbeidshusmann. Arbeidshusmannen dominerte på Østlandet og Trøndelag, og var langt større grad tynget ned av plikter til gårdeieren og satt ofte usikkert på plassen enn bygselshusmannen.

Inndeling fra 1752

Plassen Lathus under Bogstad i daværende Aker herred.

Foto: Fritz Holland (1936).

I Forordningen 1752 ble husmenn delt i tre kategorier avhengig av lokalisering av plassen og festetid; utmarkshusmenn, innmarkshusmenn og strandsittere. Utmarkshusmenn; som selv ryddet plassen, skulle ha livstidsfeste og tinglyst kontrakt. Innmarkshusmenn; som hadde plasser i gårdens innmark og nærområde som ofte ikke behøvde ryddet hadde ofte dårligere kontrakter. Strandsittere var den siste kategorien. Som gruppe dukket de første gang opp i kildene på begynnelsen av 1600- tallet. De bygslet jord ved sjøen og hadde, i motsetning til mange husmenn, ikke jordbruk, men snarere småhandel og fiske som sin viktigste inntekt.

Alle som var definert som husmenn kunne i prinsippet pålegges arbeidsplikt. Arbeidshusmannen var pålagt å arbeide en bestemt mengde for leie av plassen. Arbeidsplikten kunne være regulert på ulike måter, enten som et bestemt antall dager eller en bestemt mengde utført arbeid, for eksempel X antall vedlass eller Y mengde bakst (av husmannskona). I tillegg til arbeid for leia kunne husmannen være pålagt å arbeide for bonden mot lønn. Dette kaltes arbeid på tilsigelse. Lønna var gjerne under markedspris.

Husmannen kunne ha livstidsfeste på plassen. Det betydde at de kunne sitte på plassen livet ut. Noen hadde også arvefeste, som betydde at barna skulle arve plassen etter foreldrene. Oppsigelige husmenn måtte flytte fra plassen når bonden sa dem opp og åremålshusmenn kunne sies opp når leietiden var omme.

Kontrakt

Husmannsvesenet var ofte kontraktsregulert. Kontrakten omfattet slikt som betaling av leie, arbeidsplikt, beiterettigheter, seterbruk, gjerdehold, veihold, tilgang til ved og annet. Husmenn uten kontrakt hadde en langt mer usikker tilværelse enn de som fikk kontrakt, ettersom de praktisk talt sto uten rettigheter ved tvisteforhold. For eksempler på husmannskontrakter, se transkriberte husmannskontrakter i kildearkivet.

Forutsetninger og årsaker

Herstøl i Lindesnes.

Foto: Rolf Steinar Bergli (2012).

En av de fremste ekspertene på norsk demografisk og sosialhistoriske forhold på 1700-og 1800-tallet, Ståle Dyrvik, oppsummerer bakgrunnen for husmannsvesenet slik: "...det norske husmannsvesenet var ein svært samansett sosial institusjon. Det representerer ikkje berre ei, men mange økonomiske tilpassingar. Ein stad kunne det vera rein oppbevaring av eit unyttig og forarma befolkningsoverskot. Ein annan stad var det eit effektivt system for å rekruttera og temja billeg og stabil arbeidskraft for gardbrukarane. Ein tredje stad var det kanskje uttrykk for arbeidsdeling, spesialisering og økonomisk utvikling. Men aller helst var det kanskje alle desse tre funksjonane i stadig skiftande blandingsforhold."

Årsakene var altså sammensatte og geografisk varierende. En vil neppe finne én hovedårsak som f.eks. befolkningsøkningen. Derimot kan en kanskje finne fram til noen forutsetninger for framveksten, til dels av absolutt karakter:

1. Det måtte foreligge et arbeidskraftbehov som plassfamiliene på formålstjenlig vis kunne oppfylle, enten i jordbruket og/eller i andre næringer. I denne sammenhengen er det åpenbart at veksten i «de nye næringer» (f.o.fr. trelasthandel og bergverk) står helt sentralt i utviklingen av det norske husmannssystemet. Det gjaldt direkte sysselsetting av husmenn i skogen og til transport og andre oppgaver ved gruver og verk. Men mest gjaldt det indirekte ved at gardbrukerne ble motivert for å intensivere gardsdrifta for å få overskudd av korn osv., som nå kunne avhendes til verkssamfunnene og en økende befolkning ellers som ikke eller i utilstrekkelig grad kunne produsere sin egen mat.
2. Gardbrukerne måtte (a) foretrekke husmenn som arbeidskraft framfor tjenestefolk og dagleiere og (b) foretrekke/ha mulighet til å etablere husmannsplasser på garden framfor å dele denne opp i flere bruk mellom arvinger. Plassfolket utgjorde en stedbundet og stabil og samtidig rimelig og lett kontrollerbar arbeidskraft. Kontraktene hindret husmennene i å ta annet arbeid før de hadde oppfylt sine forpliktelser overfor husbonden. Skattelovgivningen begunstiget rydding av husmannsplasser.
3. De levebrødssøkende uten utsikt til å overta gardsbruk, måtte foretrekke/se seg nødt til å bli husmenn framfor å ta seg tjeneste, bli dagleier eller flytte (til by eller verkssamfunn eller kanskje emigrere).

Husmannsvesenet i tall

Husmannsvesenet oppstod i senmiddelalderen. Fra 1600-tallet vokste befolkningen, og med den antallet husmenn. Husmennene ble en ny samfunnsklasse, som ved folketellingen 1801 utgjorde omkring 30% av befolkningen. Toppen ble nådd omkring 1855, da det var 65060 husmenn. Etter dette fulgte en nedgang på grunn av emigrasjon til USA, flytting til tettsteder og fradeling av husmannsplasser.

Husmannsvesenet opplevde en rask utvikling fra siste halvdel av 1600-tallet på bakgrunn av befolkningsøkning og behov for arbeidskraft i jordbruket. Det nådde sitt høydepunkt på midten av 1800-tallet, og fra slutten av 1800-tallet sank utbredelsen etter hvert som arbeid i industrien og utvandringen til Amerika åpnet nye muligheter for levebrød. Utflyttingen skapte etterspørsel etter arbeidskraft i jordbruket. Dette ble forsøkt løst blant annet gjennom låneordninger for kjøp av husmannsplasser, men de fleste steder tok ny teknologi som for eksempel traktoren eller slåmaskina over det arbeidet husmannen tidligere hadde gjort. 1928 kom en lovfestet rett til å innløse plassen og få den matrikulert. Mange benyttet seg av dette, og det var ikke uvanlig med bitre strider og rettsoppgjør mellom husmann og gårdeier. I Nordmarka i Oslo er det fortsatt rettstvister omkring enkelte husmannsplasser. En plass som ble kjøpt av husmannen, ble gjerne til et småbruk, da de fleste plasser var for små til å kalles en gård. I 1950 var husmannsvesenet så å si helt avviklet. Tabell 1 og diagram 1 illustrerer endringer i antall husmenn fra 1723 til 1928.

+ Tabell 1: Endring i antall husmenn og gårdbrukere over fra 1723 til 1825.

År	Antall brukere	Antall husmenn
1660- årene	57 000	17 000 (husmenn, strandsittere, kårfolk m.m.)
1723	67 000	12 000 (husmenn med jord)
1801	77 0002	48 000 (husmenn)
1825	90 000	96 000 (husmenn og dagleiere)

+ Antall husmenn med jord

År	Antall
1801	40 067
1855	65 060
1865	60 296
1875	52 826
1890	29 653
1900	27 319
1910	19 811
1920	8 848
1930	4 046
1946	413
1950	121
1960	4

For flere statistiske opplysninger, se nettsidene til Historisk institutt ved Universitetet i Bergen