Lokalhistoriewiki:Hovedside
Ukas artikkelEva Helene Sars Nansen f. Sars (født 17. desember 1858 i Christiania, død 9. desember 1907 på Lysaker) var regna som en av sin tids fremste romansesangere. Hun er også kjent for sitt ekteskap med polarforsker Fridtjof Nansen. Hun var datter av prest og professor Michael Sars (1805–1869) og Maren Cathrine Welhaven Sars (1811–1898). Hun var søster av blant annet professor Johan Ernst Welhaven Sars (1835–1917), professor Georg Ossian Sars (1837–1927) og sangeren Mally Lammers (1850–1929). Eva Helene Sars var yngst i søskenflokken. Den 6. september 1889 ble hun gift med Fridtjof Nansen, sønn av sakfører Baldur Fridtjof Nansen (1817–1885) og Adelaide Johanne Thekla Isidore Wedel Jarlsberg (1821–1877). Blant deres barn var kunstmaler Irmelin Revold (1900–1977) og arkitekt Odd Nansen (1901–1973).Les mer... Smakebiter fra artikleneEdward Montgomery ble født i Sør-Carolina i USA den 6. januar 1893. Faren het William Montgomery, og moren het Leonora Waiters, og han hadde en tvillingsøster som het Eleonora. Ifølge et arkivdokument fra Sør-Carolina bodde familien i Cannon Street, Mary jobbet som vaskekone og far William som fabrikkarbeider. Omkring 1900 flyttet familien til New York, hvor de bosatte seg i Harlem. I 1910 bor Edward Montgomery hos onkelen sin i Harlem. Han blir medlem av et svart teater og interesserer seg både for teater, musikk og dans. Montgomery er en del av et pulserende kulturliv og opplever jazzens fødsel i byene New Orleans og Chicago omkring 1915. Senere blir han selv med på å formidle de nye trendene fra USA til resten av verden, for omkring 1918 reiser Montgomery til Europa. Da folketellinga 1920 ble gjennomført bodde han på Høyanger hotell sammen med «Browns turné». Omkring 1922 finner vi ham på turné i Sverige, der han traff Svea Johansson, født i Kristiania i 1897. De giftet seg i Kristiania i 1923. Det er tankevekkende at det på denne tiden ville vært vanskelig for dem å gifte seg i Montgomerys hjemland USA – der var ekteskap mellom svarte og hvite forbudt i de fleste statene. Da de ble gift bodde de i Vinkelgaten i Pipervika, en av gatene som forsvant under bygginga av Oslo rådhus. Les mer … Foreldreaksjonen var en folkelig og spontan protest mot nasjonal ungdomstjeneste og nazifisering under okkupasjonen 1940–1945.
BakgrunnBakgrunnen for aksjonen var lov om nasjonal ungdomstjeneste, som ble vedtatt 5. februar 1942. I den het det at alle norske ungdommer mellom ti og atten år skulle tjenestegjøre i Nasjonal Samlings ungdomsfylking. Loven var en parallell til det obligatoriske medlemskapet i Hitler-Jugend i Tyskland. ProtesteneDe første protestene kom fra lærere og Den norske kirke, men foreldre begynte også raskt å motsette seg indoktrinering av deres barn. Foreldreaksjonen ble satt i gang. Det var særlig kvinner som var aktive. Ledelsen i motstandsbevegelsen var skeptisk til aksjonen, fordi den kunne føre til represalier dersom det ble liten oppslutning. Skrivene skulle nemlig undertegnes med fullt navn, og dersom et lite antall mennesker skrev inn kunne disse risikere å bli arrestert eller straffet på annen måte. Aksjonistene klarte allikevel å få spredd budskapet. Det ble bestemt en felles postleggingsdag, noe som var viktig for å forhindre at myndighetene reagerte mot de som hadde undertegnet de første brevene før andre hadde fått sendt sine. Hele 200 000 brev kom inn, hvilket gjorde de umulig for NS å reagere mot alle. KonsekvenserDet kom ingen umiddelbare reaksjoner mot de som hadde skrevet inn. Det må antas at en del fikk oppmerksomhet mot seg fra myndighetene, men dersom de ikke var involvert i annet motstandsarbeid var det ikke noe problem. Det ble gjort forsøk på å gjennomføre bestemmelsen om nasjonal ungdomstjeneste, men stort sett var det bare barn av NS-medlemmer som var aktive i NSUF. Planen om indoktrinering av all norsk ungdom mislyktes totalt. Litteratur
Arbeidsmobilisering var et tiltak de tyske okkupasjonsmyndighetene under andre verdenskrig planla å gjennomføre våren 1944. Målet var å skaffe arbeidskraft til de store anleggene Wehrmacht bygde.
Reichskommissariat regnet ut at det i 1944 ville mangle 20–25 000 arbeidere på anleggene. Det var et stramt arbeidsmarked, og etter at Tysklands krigslykke hadde snudd var stadig flere negative til å jobbe for okkupasjonsmakten. Fritz Johlitz i Reichskommissariat hadde i 1943 foreslått å tvangsutskrive arbeidere. Men erfaringene med dette i andre land, blant annet i Frankrike, var svært dårlige, og forslaget ble avvist. Da det store behovet for arbeidskraft meldte seg foreslo Quisling at man skulle gå gjennom de som var registrert som arbeidsledige, årsklasse for årsklasse. Reichskommissariat forsto dette som at man burde skrive ut årsklasse for årsklasse, og planla å begynne med kullene som var født 1921–1923. Det har blitt spekulert i om Josef Terboven tolket forslaget slik for å blamere Quisling-regjeringen, som han hadde et dårlig forhold til, og at han dermed må ha forstått fra starten av at planen ikke ville lykkes. Planene lekket ut, og vekte stor motstand. Det var stor frykt for at norsk ungdom ville bli tvangsrekruttert til tjeneste på Østfronten. Det var ikke planer om det, men enkelte hadde et slikt ønske, og oppfatningen av at det var slik var ødeleggende for planene. Motstandsbevegelsen aksjonerte mot planene ved å ødelegge hullkortmaskiner i sprengningen av Arbeidskontoret i Oslo mai 1944 og andre sabotasjeaksjoner. Det ble allikevel sendt ut en del innkallinger, men disse ble møtt med massiv boikott. Litteratur
 Andre verdenskrig, fra et norsk ståsted også kjent som okkupasjonen 1940–1945 var historiens mest omfattende konflikt. Den startet i likhet med første verdenskrig som en europeisk konflikt, men spredde seg raskt til andre deler av verden. De to hovedgrupperingene i krigen var aksemaktene Tyskland, Italia og Japan og de allierte, som omfattet Storbritannia, Frankrike, Canada, USA, Sovjetunionen, Kina og en rekke andre land. Da det brøt ut krig på kontinentet i september 1939 forholdt Norge seg nøytralt, men som i første verdenskrig var det klart at landet hadde klare sympatier til de allierte. Nøytraliteten ble brutt ved angrepet på Norge 1940, da Tyskland uten forutgående krigserklæring gikk til angrep på en rekke norske byer den 9. april 1940. I løpet av to måneder måtte de norske styrkene kapitulere, men konge og regjering hadde innen det kommet seg i sikkerhet i England. En fem år lang okkupasjon fulgte. I denne perioden hadde Nasjonal Samling ledet av Vidkun Quisling formelt makten i landet, mens den tyske okkupasjonsmakten representerte den reelle makthaver, Tysklands diktator Adolf Hitler. Les mer … |
Ukas bilde
Aktuelt
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 227 artikler og 217 614 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. |
